Den 18. mai er vi alle krimtatarer

Natt til 18. mai 1944 slo Stalin-regimet til, og rensket i løpet av få dager hele halvøya for de som var igjen, etter at de mest arbeidsføre var sendt i tyske arbeidsleire eller var med på å slå nazistene tilbake. De ble sendt i kuvogner til skogene i Sibir. Halvparten døde under transporten som tok flere uker, og av sult og sykdommer og summariske henrettelser. For krimtatarene var deportasjonen i 44 kulminasjonen av et kontinuerlig folkemord siden Krim ble erobret av den russiske Katarina den store mot slutten av 1700-tallet.

De minnes 18. mai som Sürgün, som betyr eksil på det tyrkiskbeslektede språket deres. Sürgün framstår som en ufattelig skjærsild for hele den krimtatarske nasjonen, med den umenneskelige transporten, og under ekstreme forhold først i de sibirske skogene og etter hvert på de usbekiske bomullsmarkene. At de klarte å overleve denne prøvelsen som nasjon og med Sovjetunionens oppløsning i 91 vende tilbake i stort antall til Krim, er en beretning med bibelske dimensjoner. Vel vitende om at de har stått overfor en overmakt som helst har villet se dem opphøre som egen nasjon, har krimtatarene visst å organisere seg politisk, og hele veien kjempe med ikkevoldelige, politiske midler for retten til å eksistere og vende tilbake til sitt rettmessige hjemland Krim. Krimtatarene og deres ledere har med det gått i bresjen i kampen for sivile rettigheter mot det sovjetiske regimet, og som nasjon utgjort en sentral del av den sovjetiske menneskerettighetsbevegelsen. Krimtatarenes rettighetskamp var en viktig faktor i utviklingen som til sist førte til Sovjetunionens fall. Deres ledere har betalt med årevis i sovjetiske fangeleire, og den fremste av dem, den ukrainske parlamentarikeren Mustafa Dzhemilev, har bak seg verdens lengste sultestreik over 303 dager. Krimtatarene var i 1987 de første i Sovjetunionen med politiske protester på den røde plass, og de innførte teltleiren som virkemiddel, som inspirerte oransjerevolusjonen i 2004 og Maidan i 2014 i Kiev.

Krimtatarenes hjemvendelse til og fortsatte eksistens i hjemlandet Krim er på denne bakgrunn også et symbol på det endelige oppgjøret med den stalinistiske totalitarismen og demokratiseringen av det tidligere Sovjetunionen. Vi har med krimtatarene ikke å gjøre med en dødsdømt rest av det osmanske imperiet, slik mye av mediedekningen feilaktig gir inntrykk av, men med framtida for det postsovjetiske området. Krimtatarene er tilbake på Krim, men møter i den nye russiske okkupasjonsmyndigheten påny regimet som gjør gjeldende et folkemord på den opprinnelige nasjonen på Krim. Krimtatarenes videre skjebne på Krim handler om demokratiets og menneskerettighetenes kår i hele det tidligere Sovjetunionen – og i Europa og resten av verden.