Demokratiets fremtid
SAMFUNN: Carl Schmitt så på politikk som en kamp, og avviste liberalismens harmoniserende oppfatning av den. Utfordringen er at han har rett i sin analyse, men ikke står for noe positivt alternativ.
.
carl-schmitt.de
«Om det liberale demokratiet skal ha noen framtid, må vi (...) satse på å forsvare den borgerlige offentligheten,» understrekte Erling Rimehaug i Vårt Land 1.02.23. Han observerer en skjebnesvanger utvikling: En ytre fiende virker i dag samlende. «Fellesskap gjennom fiendebilder ser vi stadig mer av» i stat etter stat.
Dette skal ha sine røtter i politikkbegrepet til rettsfilosofen Carl Schmitt, mener Rimehaug.Schmitt avviste liberalismens harmoniserende oppfatning av politikken, basert på den forutsetning at konsensus mellom borgerne er mulig ved fri og fornuftig samtale/debatt. For Schmitt er politikkens vesen derimot kamp, og da gis det «venner» og «fiender». Kampen føres om makten i samfunnet, om å inneha statsmakten. Vi som er politisk oppdratt i etterkrigsnorge – og det er både Rimehaug og undertegnede – har en positiv tro på «den borgerlige offentlighet» i ryggmargen. Mange av oss gremmes over dens forfall, men håper å kunne føre videre noen av verdiene den er tuftet på som til eksempel ytrings- og livssynsfrihet.
Den myndige, frie og likestilte borgeren
Bestill abonnement her
KJØP
