Charlie og ytringsfriheten

Natt til 1. november 2011 ble redaksjonslokalene til den franske satireavisen Charlie Hebdo satt i brann av ukjente gjerningsmenn. En såkalt molotovcocktail, en improvisert brannbombe, hadde blitt kastet inn i lokalene.

Ikke lenge etter var jeg tilfeldigvis i Paris. I en ledig stund oppsøkte jeg en aviskiosk, en slik ekte, gammeldags en, og kjøpte en utgave av avisen. På fremsiden av avisen var det bilde av en muslimsk mann – i konservativ mundur – og en tegner fra Charlie Hebdo. De råklinte. ­Under stod teksten: «L’amour. Plus fort que la haine». Kjærligheten er sterkere enn hatet. Det var et budskap med klangbunn for en nordmann etter 22. juli. Det var vakkert.

For mange nordmenn var Charlie Hebdo fullstendig ukjent før de triste nyhetene nådde­ ­Norge. Det er få av oss som ­leser fransk, og selv for de av oss som leser litt av språket kan det være utfordrende å henge med i svingene med bladets satire. Ikke bare må man trenge gjennom franske kulturelle ­referanser, og kjenne til pågående fransk samfunnsdebatt. Bladet hører også hjemme i en satirisk sjanger vi har lite eller ingenting av i Norge.