Ateisme, en tvangstrøye

Den Ateistiske tvangstrøye.
Ateisme er ett helt naturlig syn. Det er synet til den absolutte uerfarne, den nyankomne, den som ikke har sett noe ennå, som ikke har opplevd Gud eller noe lignende som viser de religiøse sfærer.

Organisert ateisme er ikke så naturlig. Det er ett samlet, konstruert og reflektert livssyn. Men for å få til ett livssyn for ateister må man utelukke de ting og temaer som i andre trossamfunn er basert på de tingene vi ikke kan bevise. Man sitter igjen med fakta og viten. Om man bruker sannsynlighets beregning vil dette antagligvis bli utfordret av gruppa og kalt spekulasjon. Likeledes med andre ting som overskrider det som kan bevises via objektive og naturvitenskapelige metoder. Disse vil det være enkeltpersoner som introduserer og det vil ikke godtaes av gruppa. Slike konflikter skaper utbrytere, men hva som ikke blir lagt merke til er at jo mer diskusjon og kunnskap som tilføres til det ateistiske paradigme, jo solidere blir det, og jo mere overbevisning, stolthet og prestisje blir investert i dette. I det hele tatt, Ateister vil samles omkring det de kan enes om - fakta og vitenskapelig objektivitet.

Hva skulle være den naturlige overgang fra ateisme til det spirituelle eller det religiøse?
Alle tradisjoner har sine former for praksis i det religiøse - bønn, meditasjon, sang tilegnet det gudommelige, prosesjoner, ofringer, lysetenning for ikoner, og mest seriøst av alt, ritualer. Det er ved å gi seg hen til en form for praksis at man kan utfordre sin sansning av tilværelsen og dermed også utfordre sitt verdensbilde. Det er her at man kan få de relevante svar om eksistensens begrensninger.
For å begynne med noe slikt kreves det at man har ett positivt forhold til religionen som man tar opp. Folk flest vil ikke begynne om ikke de tror at det kan gi resultater, hvilket er like naturlig som å heller ikke ville gå langt til ett sted de ikke tror finnes. Hermeneutikk er gylden nøkkel, mens det å være mistroisk i en religiøs setting snarere bare sørger for at man ikke engang gidder å gjøre ting riktig eller effektivt.
Her er Ateistene alltid villedende. De har alltid som underliggende premiss at Guds eksistens og andre religiøse spørsmål skal løses i debatt, språklige utlegninger, men kanskje aller helst via objektive bevis slik som ved måleapparater og antenner.
Dette er helt latterlig og umulig. I alle disse tilfeller hvor det plutselig foreligger objektive bevis er de igjen gjenstand for en tro/tvil prosess; stemte eksperimentet? Hvordan utelukke muligheten for juks og bedrag? Det kan man aldri, om man ikke var der selv og gjorde det selv, og selv da er det mulig å tvile på om man satte opp apparatene riktig o.l.
Slik skulle det være med alle vitenskapelige eksperiment, hadde det ikke vært for at dem har møysommelig bygd opp sin vitenskap gjennom etterretterlighet slik at vi i dag stoler på dem uansett.

Erfaring av de religiøse sannheter er alltid en personlig og subjektiv sak. Vi, menneskene er det eneste måleapparatet som kan bekrefte tilstedeværelsen av det hellige. Derfor må en reell utfordring av det ateistiske paradigme skje gjennom en anerkjent religiøs praksis, og det eneste måleapparat må være eget subjekt. Og det er det eneste sted hvor Guds nærvær kan gi mening.

Mekanismene man ikke regnet med.
Slik kan vi se at ateisten etter å ha gått til det skritt å organisere seg, har havnet i en posisjon hvor der ikke skjer noen reell utfordring av paradigmet, men kun en solidifisering. Og med dette kommer også flere reaksjoner. Opposisjonsmønstre vil komme. Ateisme er ingen gammel utviklet ideologi. Det er bare en naturlig tilstand man raskt burde gå videre fra. Derfor vil de alltid forholde seg til de eksisterende teologier og da er opposisjonens naturlige handling å bare stille seg i ett direkte motsetningsforhold. Da kan man forstå hvorfor satanisme fenger i slike miljøer. Jeg har tidligere sett forsøk på å knytte Marxisme med Satanisme og har syntes det har sett ut som ett forsøk på sverting, men tatt i betraktning av at han var glødende ateist samt at Marxismen som erkematerialistisk antireligiøs ideologi passer helt overens med ateisme, ser jeg nå at dem lar døra stå åpen ovenfor Satan.
Men om organiserte ateister skulle begynne å fornemme at det er noe mer enn hva de først trodde, hva slags reaksjon ville det føre med seg? Om man har brukt mye arbeid, flid og stolthet i sin paradigmebygging, er sjansen stor for at man da begynner med aktiv fornekting av egne sanseinntrykk. Om man ikke blir kvitt disse plagsomme sanseinntrykk, må man kanskje ta ekstra i, og bli mere innbitt. Derpå er ikke veien lang til å begynne å plage andre som forteller om overskridende fenomener.
Ateismen ble en tvangstrøye.

I tillegg kan man også se at de troende og overbeviste ateister vil ikke tro på reinkarnasjon el. lignende. De vil dermed få en følelse av at dem lever kun engang og nå, og vil være blandt dem som skaffer seg mest dødsangst.