Arvesynden gammeldags?

De to nevnte artikkelforfatterne hevder læren om arvesynden ikke har noen rot i Bibelen og mener syndefallsberetningen i 1.Mos 3 ikke handler om menneskets første synd, men om hvordan de første menneskene oppdaget seksalteten og lærte å kle på seg. Tolkningen kan sikkert virke besnærende på teologiser som ikke føler seg komfortabel med arvesyndslæren som slett ikke er "kirkens" lære, men Bibelens og som slett ikke utlukkende er knyttet til Adams og Evas fall. Deres tolkning av beretningen passer imidlertid dårlig i konteksten og den etterfølgende domstalen. Hvorfor skulle Gud dømme dem så strengt for å ha oppdaget seksualiteten som han selv har skapt? Hvis ikke beretningen handler om synd og opprør mot Gud, så stemmer det dårlig med at Gud dømmer dem og jager dem ut av Edens hage som følge av denne hendelsen.

Det stemmer heller ikke at læren om arvesynden kun er grunnet på denne ene beretningen, men menneskets synd og ondskap er noe som gjennomsyrer hele Skriften, både det Gamle og det Nye Testamentet. Eksemplene er mange:

Salme 51, 7: "Ja, med skyld ble jeg født, med synd ble jeg til i mors liv."