Ansiktsblind.

Jeg leste for ikke så lenge siden om en person som fortalte at hun er ansiktsblind. Jeg søkte det opp på Internett en gang og fant et mer vitenskapelig uttrykk for det. Det kan være genetisk. Det fins sikkert en god del som har det slik, mer eller mindre. Jeg er blant dem. I slekten min deler jeg det med en av mine tanter. (Hun er meget velfungerende). Hvordan jeg kom på at jeg skulle skrive om det på VD? Jo, rett og slett fordi jeg helt fra tenåringstiden har funnet dem som streber etter det perfekte som mindre lett å like enn de uperfekte. «Sånn ville jeg aldri bli!!» Jeg tenker ikke på dem som forbereder seg til eksamener når jeg snakker om strebere, eller de som ønsker å gjøre karriere innen idrett eller musikk oa. Mine tanker går til dem som sitter en time foran speilet om morgenen fordi de ikke kan møte noen usminket. Jeg tenker på dem som flyr rundt i de dyreste motebutikkene, ikke fordi det av og til kan være gøy, men av redsel for ikke å være super-perfekt. De har virket så umenneskelige i all sin streben, som om de var blitt pisket med bjørkeris og aldri senere fant igjen sitt egentlige verd. Dersom jeg skriver om det («ansiktsblindheten») kan det hende jeg når en og annen ungdom før de blir bitt av perfeksjonist-basillen.

De skal jo bli arvtakere av verden. Tenk hvor grusomt det blir dersom om vi, etter hvert som vi blir gamle nok til det, blir behandlet etter hvor perfekte vi er, ser ut … når vi trenger hjelpen fra de som i dag er de er perfekte unge. Jeg klarer på ingen måte å identifisere meg med alle de super-perfekte rett og slett fordi det kolliderer med mine verdier om at vi alle har en verdi i oss selv slik vi er.

Tilbake til det å være utstyrt med dårlig ansiktsgjenkjenning fra Skaperens hånd. For meg betyr det at jeg må prøve å kaste skjulte blikk på nye mennesker jeg blir kjent med og nærmest legge dem inn i systemet verbalt. Øynene ser slik og slik ut. Nesen har slik og slik fasong. En føflekk på høyre kinn. … ­