«Å gråte åpenlyst er sosialt selvmord»
MANNSROLLEN: Hvordan kjemper gutter og menn seg gjennom vanskeligheter i vår tid? Dyrtid og betalingsproblemer utfordrer den tradisjonelle mannsrollen mer enn vi skulle ønske. Det finnes ingen enkle svar, men la oss starte samtalen.
FØLELSER: – Det vi kaller furtebu, som vedbod, verksted og garasje som en del menn tyr til når ord ikke strekker til, det må vi heie på. Der får følelser utløp, der utvises omsorg og mangt repareres på både innside og utside, skriver Anne Line Diesen.
Sara Johannessen Meek
«Gutter er som luft, men luft trenger jeg for å leve». Jeg leste den setningen, skrevet på skinnsekken til en litt vågal jente sent på barneskolen. Gutter og jenter, forskjellighet og likhet. Heldigvis er det mer likhet og mer mangfold nå enn da jeg gikk på skolen. Jeg liker i alle fall å tro det. Likevel, en tøysete skribling på en sekk på 70-tallet sier noe om det fine med forskjellene. Hold fast på det når jeg nå vil tegne noen andre og mindre lystige bilder fra et ganske langt arbeidsliv.
Min første jobb som nyutdannet var å drive oppsøkende arbeid gatelangs i Bodø som feltarbeider i Utekontakten. Taushetsplikten var absolutt, så vi skrev ikke journaler. For å få en viss oversikt noterte vi fornavn på de vi hadde snakket med, og de vi ønsket å komme i kontakt med.
Vi var fire voksne damer gatelangs, og vi noterte en lang liste med guttenavn som tilhørte ulike gjenger. Gutter som hadde vært bråkmakere i barnehage og skole, mange med konsentrasjonsproblemer og flere på vei inn i kriminalitet. Jeg ser dem for meg, lever ikke lengre og andre igjen driver fortsatt rundt i Glasshuset og gatene rundt. De blir sett, oversett og behandlet som forurenset luft der de slenger rundt i byene.
