Å døpe et barn i Norge
DEN NORSKE KIRKE: Plutselig ga det mening at dåpsfølget virket så lite interessert i menigheten, og aldri kom tilbake. For dåpen er ikke den inngangen til det kristne felleskapet den kunne vært.
ET UNDER: Hanna Devillers Schanke har ett barn som er døpt i Frankrike og ett som er døpt i Norge. De to begivenhetene beskriver hun som svært ulike.
Sara Johannessen Meek
Jeg har gått regelmessig i kirken siden jeg ble døpt som voksen for rundt tyve år siden. Jeg har dermed vært deltaker i, eller tilskuer til, en god del barnedåper. De første gangene syntes jeg det var så rørende å være vitne til at et nytt barn ble del av menigheten. Jeg følte meg delaktig, strakk på hodet for å se selve dåpshandlingen, forsøkte å merke meg navnet, syntes at det var et stort øyeblikk når barnet etter dåpen ble vist frem for menigheten.
Etter noen år la jeg merke til at både foreldre og dåpsfølget virket å se på menigheten som en slags kuriøsitet, snarere enn et levende felleskap barnet deres nå var del av. Jeg så sjelden eller aldri disse barna eller familiene deres igjen i kirken. Jeg tenkte det var naturlig, det er travelt å være småbarnsforeldre og deltakelsen på gudstjenester er i alle tilfelle dalende.
To ulike dåpsopplevelser
