Sankthansfeiringen har sin opprinnelse både i den kristne og den folkelige tradisjonen. Det er både en marking av døperen Johannes fødsel og en feiring av at solen snur, forteller Torill Wyller.
Hun har skrevet bok om St. Hanstradisjoner, og kan konstatere at feiringen varierer sterkt i de ulike delene av landet. Tradisjonelt sett har de store byene langs kysten vært ivrigst på å feire St. Hans.
Ålesund og Bergen har gjerne de mest spektakulære feiringene hvor det er om å gjøre og lage størst mulig bål. I Nord-Norge er man derimot opptatt av at bålet skal ryke mest mulig, og hiver på alt fra tang til gamle bildekk for å få røyken ut i sommernatten, forteller Wyller.
LES OGSÅ: Du kan ikke tenne St. Hans-bål hvor som helst
Drøye festen lengst mulig
På sør- og Østlandet har det lenge vært om å gjøre å tenne bålet så sent som mulig. Det har derfor vært tradisjon for å ha tre bål slik kunne man tenne på for å lure naboene til å sette fyr på sitt hovedbål først.
Jo senere man tenner på, desto bedre og finere fremstår bålet. Kanskje er det også et forsøk på å drøye festen så lenge som mulig, smiler Wyller.
LES OGSÅ: Den største etter Jesus og Maria
Tradisjonen med å tenne svære bål, særlig langs kysten, var opprinnelig en hedensk skikk. Før i tiden var det vanlig å tro at de marker som bålet lyste opp, ville bli ekstra fruktbare, og at bålet ville beskytte mot onde ånder. Ilden skulle også holde heksene borte. Fra kirkens hold fungerte bålbrenning som et minne om at beina til døperen Johannes ble brent av dem som ikke trodde. Fakkelbrenningen henspiller på at Johannes selv var en brennende og lysende fakkel.
Vestfold holdt stengt
Tidligere var det vanlig å ha fri fra arbeid dagen etter St. Hansfeiring, i dag er det bare Vestfold som praktiserer denne skikken. Her er St. Hans-fri innarbeidet i alle kommunale avtaler, forteller Wyller.
St. Hansfeiring er først og fremst et nordisk fenomen. For våre svenske naboer som kaller dagen «midtsommernatt», er feiringen nesten like viktig som 17. mai er for nordmenn.