Syndene mine

«Kirken snakker bare om synd» har vært et kjent, om ikke kjært refreng, i årtier og århundrer fra dem som vi upresist kan kalle «folk flest». Særlig de siste årtiene har dette vært en gjennomgående kritikk, ikke bare dem som holder seg på god avstand fra kirken, men også fra mange aktive kirkegjengere. Snakket om synd oppleves som lite relevant for mange.

Individuelt

Syndsbegrepet har dessuten blitt oppfatta som en individuell moralsk kategori, ikke som en kategori som uttrykker eksistensiell fortvilelse over alt som trekker oss mot ødeleggelse. Dette har vært årsak til en kommunikativ katastrofe.

Det er kanskje ikke så rart at situasjonen har oppstått. I norsk pietistisk sammenheng har syndsbegrepet blitt formidla ved hjelp av sterke virkemidler. Lekmannsforkynnelsen har skapt idealer om en individuell «syndenød». Den har også skapt en gudstjeneste som siden 1889 har blitt innleda med syndsbekjennelsen «Hellige Gud, himmelske Far! Se i nåde til meg arme, syndige menneske som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner den onde lyst i mitt hjerte…».

Det er et nærsynt syndsbegrep som kommer til uttrykk her. Synden blir kommunisert som noe som utspiller seg i menneskets indre, og som skal identifiseres gjennom sjølransakelse og granskning av egne motiver og handlinger.

Slett ikke rart at syndsbegrepet har blitt oppfatta som en individuell moralsk kategori. Og slett ikke rart at kirken har fått kritikk for å snakke mye om synd.

Moraliserende

Kirken har tatt denne kritikken på alvor. Det skal den virkelig ha. I forbindelse med gudstjenestereformen kom det blant annet fram at mange ønska å fjerne syndsbekjennelsen fra gudstjenestens innledningsdel fordi den representerte et for negativt menneskesyn.

Det som i stedet kom inn, var et ulikt antall samlingsbønner, og en rekke syndsbekjennelser som ga uttrykk for en annen syndsforståelse.

I boka Når dere ber. Om liturgisk språk og utforming av bønner til gudstjenesten, som jeg utga i 2013, analyserte jeg en del av disse bønnene. Det ble slående at i bestrebelsen på å unngå den individuelle syndsforståelsen, ble bønnene nesten like moralistiske som tidligere, om enn på en annen måte. Synd ble forstått som noe som skjedde langt borte. Menneskets ansvar for krig, strukturell urettferdighet og klimaødeleggelser ble løfta fram.

Dette er ikke uriktig, for mye av den destruksjonen som vi lever under, er menneskeskapt. Men all destruksjon er faktisk ikke menneskeskapt. I bestrebelsen på å unngå å bruke ordet «synd», ble også språket ordrikt, upresist og sentimentaliserende. I møte med denne syndsforståelsen risikerer mennesket å bli avmektig, for alt skjer så langt borte, og på et nivå som vi i liten grad har mulighet til å påvirke. I motsetning til det eldre, nærsynte syndsbegrepet, blir det nye for langsynt.

Hva med en tredje vei? Hva med et syndsbegrep som kan hjelpe oss til ikke bare å forstå hvorfor vi så ofte saboterer vårt eget og andres liv, men som også kan fri oss fra denne hangen til ødelegge det som er mest dyrebart for oss: livet, kjærligheten, relasjonene og skaperverket?

Allmenn erfaring

Geir Hellemo skriver i artikkelen «Liturgisk teologi for Den norske kirke» i antologien Gudstjeneste på ny fra 2014 om hvordan gudstjenestens problem er at sentrale ord som synd og frelse har mista kontakten med de allmenne livserfaringene. Like fullt er synd og frelse noe som har direkte relevans for alt det vi står i til daglig, med alle våre gleder, og alt vårt strev i stort og smått. Og først er fremst synden konkret og relasjonell, sier Hellemo. Den utspiller seg i de istykkerslåtte relasjonene som alle opplever og lider under.

I Fader vår lyder en av bønnene: «..og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere…». Jesu pedagogiske grep er å ikke begynne i menneskets egen synd, skyld og urett, men i noe som de fleste liker godt å snakke om: andres urett mot oss sjøl. Den er vi ikke blinde for. Den maler vi gjerne på. Og sliter med å slippe taket i. Men dermed lærer vi å kjenne vi tilgivelsens problematikk på kroppen.

Andres urett mot oss sjøl er en allmenn livserfaring. Ved å ta utgangspunkt i dette, skaper Jesus en bro for å se vår egen urett. Vi begår urett mot andre, akkurat som andre begår urett mot oss. Dette trenger vi tilgivelse for. Og dette trenger vi å befris fra. Eller frelses fra, om du vil. Synden er relasjonell og konkret. Den angår alt vi står i til hverdags.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Tappende

Enhver som har slitt med å tilgi alle andre, vet mye om hvor mye tappende det er. Det låser oss fast i bitterhet, og det fratar oss de store perspektivene på livet. På samme måte vil vår egen urett mot andre føre til bitterhet hos den vi har handla galt mot.

Når vi i nattverdliturgien synger: «Du Guds lam som bærer verdens synder, miskunne deg over oss», ber vi om at verdens synd må tilgis. Dette er ikke bare min synd, eller mine medmenneskers synd, men det er verdens synd. Det innebærer en syndsforståelse som gir et annet blikk enn det nærsynte og langsynte.

Synden er både er kosmisk, individuell og relasjonell. Den er noe vi ikke rår over, og den utspiller seg under mange forhold. Men særlig merker vi den i det hverdagslige.

Den smertelige og allmenne erfaringa av synd viser oss at vi trenger at Gud griper inn. Ved å tilgi. Bare Gud kan overskride våre relasjonelle begrensninger og frelse oss fra vår egen drift mot å ødelegge det aller mest dyrebare vi har.