Ny Normisjon-sjef vil ikke provosere ved å la seg ordinere til prest

Tirsdag ble det klart at Anne ­Birgitta Langmoen Kvelland, som de siste fem årene har vært internasjonal leder i Normisjon, overtar etter Rolf Kjøde. Hun begynner i jobben 1. april og er ansatt i en åremålsstilling fram til 2016.

LES OGSÅ: [http://www.vl.no/troogkirke/normisjon-far-sin-forste-kvinnelige-toppsjef/ Normisjon får sin første kvinnelige toppsjef]

Det er første gang en kvinne blir generalsekretær i en av de større, konservative lutherske organisasjonene.

– Ser du på deg selv som en ­overgangsfigur?

– Nei. To år er altfor lang tid til å være en overgangsfigur. Jeg skal være generalsekretær og lede­ Normisjon disse to årene. Og det gleder jeg meg til, sier den nyansatte misjonsgeneralen til Vårt Land.

Normisjons landsstyre ansatte i juli i fjor teologen og kommunallederen Ingvar Torsvik som generalsekretær. Men like før han skulle tiltre 1. januar 2013, konkluderte landsstyret med at han likevel ikke kunne begynne i jobben.

– Hvordan opplever du å bli ­generalsekretær etter turbulensen knyttet til den forrige ansettelsent?

– Det var en vond og vanskelig situasjon i høst, men landsstyret var klare på at det som foregikk var deres prosess. Jeg hadde ikke noe med den å gjøre, svarer Anne Birgitta Langmoen Kvelland som inntil nylig «ikke har sett på meg selv som en naturlig generalsekretær».

Intern kandidat. – Når ble du spurt om å ta denne jobben?

– For halvannen uke siden.

– Kom spørsmålet overraskende?

– Både ja og nei. Jeg ante at det kanskje kunne gå i den retningen, for signalene fra landsstyret de siste ukene var tydelig­e på at de ville velge en intern kandidat.

Hun er utdannet teolog, men har aldri latt seg ordinere til prestetjeneste. Inntil like før Normisjon ble etablert i år 2000 hadde den ene av organisasjonene bak fusjonen, Indremisjonsselskapet, bestemmelser som gjorde at en kvinne ikke kunne bli generalsekretær.

– Hva mener du selv om kvinners prestetjeneste?

– Jeg studerte teologi og var underveis opptatt av om jeg med et konservativt teologisk ståsted kunne si ja til ordinasjon av kvinner. Etter flere års arbeid landet jeg på at dette var greit. Selv har jeg verken før eller nå hatt behov for å provosere ved å la meg ordinere til tjeneste i ­organisasjoner der det kunne være problematisk.

– Er dette et kontroversielt tema i Normisjon i 2014?

– Jeg tenker at det ville vært litt flere som synes det var vanske­lig med en kvinne som gene­ral­sekretær dersom vedkommende var en ordinert prest, svarer den nye frontfiguren.

Kvinnepioner. – Hva tenker du om at du blir en kvinnepioner i den lutherske, konservative delen av organisasjonslandskapet?

– Det begynner heldigvis å bli en del kvinner i lederroller i våre miljøer. Men et generalsekretærskifte vil – uavhengig av kjønn – innebære endringer fordi man som person og leder er ulike.

– Da stiller jeg samme spørsmål til deg som jeg gjorde til Ingvar Torsvik i høst: Hva er forskjellen på deg og Rolf Kjøde?

– Jeg har vært så heldig å få jobbe med Rolf i flere år. Han har jobbet godt med organisasjonen, fått mer på plass av ­rutiner og ordninger. Normisjon er trimmet og har i dag en langt bedre økonomi enn da han overtok som generalsekretær.

– Men du er ingen blåkopi av Rolf Kjøde?

– Nei. Han er fra Vestlandet, jeg fra Østlandet. Han er mann, jeg er kvinne. På mange områder er han flinkere enn jeg, blant annet har han ti års erfaring som generalsekretær. Men jeg er mye bedre enn Rolf til å drikke kaffe med folk. Det er jeg veldig god på. For Rolf, han drikker ikke kaffe i det hel­e tatt, svarer hun.

'Fargerike klær'. Da hun for fem år siden ble ansatt som internasjonal leder i Normisjon, sa hun til Vårt Land at hun ble «mye mobbet for sine fargerike klær».

«Anne Birgitta Langmoen Kvelland er ikke redd for å skille seg ut. Så bli ikke overrasket om hun dukker opp med leopard­bukser, røde støvletter eller høye hæler», het det i spaltene den gangen.

– Er du fortsatt slik?

– Jeg liker å gå ordentlig kledd, men jeg kommer nok ikke til å bruke leopardbukser. Jeg er estetiker, og jeg synes det er viktig å ha det pent rundt meg. Men nå jobber jeg sammen med så mange unge folk som er såpass fargerike at jeg ikke kan hamle opp med dem, sier Langmoen Kvelland.