11. september 2001: Det er rar dag for sveitsiske Pascal Pizzolato. Helt fra han står opp om morgenen, har han en forferdelig forutanelse. Han forteller det til sin kone Antonia under frokosten. Så går han på jobben.
Midt på dagen skjer det: Terrorister styrer to passasjerfly inn i to skyskrapere på Manhattan. Høyhusene kollapser.
For Pascal er dette bekreftelsen. Magefølelsen var riktig. Men hva kunne han gjort?
Bygningsingeniøren i Zürich klarer ikke å konsentrere seg om jobben. Han blir sittende foran datamaskinen. Leser alt han kommer over om terrorangrepet.
LES OGSÅ: Performance-prest med bønner til Allah
På en nettside finner han en uttalelse fra Osama bin Laden, der Al Qaida-lederen erklærer seg uskyldig. Pascal lagrer det på en diskett.
Da han kommer på jobben neste dag, er disketten tom.
– Fra dette tidspunktet av klarte jeg ikke å styre tankene mine lenger. Det rullet på – og for første gang i mitt liv mistet jeg helt kontroll over min egen hjerne. Jeg kjente at jeg ble mer og mer gal.
Balansert person
Før dette skjedde hadde 2001 vært det beste året i Pascal Pizzolatos liv. Sveitseren hadde akkurat avsluttet ti år med psykoanalyse for å løse opp i knuter fra oppveksten. Endelig var han fornøyd med seg selv.
Mye av terapien handlet om forholdet til broren. Han var ti år eldre, og Pascal opplevde at ham som en djevel. I 1991 døde han av en overdose heroin. Men det å miste ham, løste ikke problemene for Pascal.
Derfor valgte han å gå i terapi. Han ville jobbe seg gjennom det, slik at han kunne være en balansert person, god ektemann og moden far.
Våren 2001 tenkte han endelig at «nå har jeg det bra. Ordentlig bra».
– Lyset var kommet inn i livet mitt. Jeg hadde en flott kone, en datter og en ny baby var på vei.
Så kom smellen. Fra skyfri himmel. Den fylte hodet til Pascal med støy. Kjente og ukjente stemmer tok kommandoen over ham.
LES OGSÅ: Kaller kristensionisme vranglære
Tvangstanker
Den første tiden hadde han normale dager innimellom. Han fortsatte i jobben. Men frekvensen på anfallene økte.
– En kveld jeg var på en klubb for å danse, puttet jeg som vanlig jakka i garderoben. Da jeg skulle hente den, var den ene armen stengt med en sikkerhetsnål. Hjertet mitt stoppet. Det måtte være et tegn. Jeg fikk tvangstanker. Gikk ut på gata og ventet på at noen skulle komme og ta meg. Men ingen kom. Så oppdaget jeg et lys som blinket i parkeringshuset. Jeg tok det som et signal, og gikk dit. Der var det heller ingen. Men det ene tok det andre og jeg hallusinerte voldsomt. Døde ting ble levende, og jeg skjønte ikke hva som skjedde. Først da solen sto opp om morgenen, var det som om jeg våknet og kunne gå hjem.
– Ruset du deg på denne tiden?
– Jeg røyket mer og mer cannabis. Noen vil sikkert tro at cannabisen skapte hallusinasjonene. Men det var motsatt. Jeg måtte røyke for å roe ned hjernen.
I begynnelsen visste ikke Antonia hva som foregikk. Pascal var normal rundt henne. Men fra november klarte han heller ikke hjemme å motstå tvangstankene som jaget ham uansett hvor han var.
– Jeg kunne stå ved vinduet i huset mitt og se en bil på gata. Der og da visste jeg at dette var noen jeg måtte få tak i. Så jeg løp ut, kastet meg i bilen og tok opp forfølgelsen. Etter en del slike episoder begynte kona mi å bli skremt. I ettertid skjønner jeg hvor heldig jeg var som ikke drepte meg selv i denne perioden. Flere ganger kjørte jeg bil i 200 kilometer i timen. Jeg hadde ingen hemninger.
LES OGSÅ: - Det har skjedd en veldig rasering av trosbevegelsen
Udødelig
En vanlig dag denne høsten gikk Pascal Pizzolato inn på en lokal kafé i hjembyen. Der møtte han Jesus, som satt ved bardisken.
«Hei, jeg er Jesus», sa han. «Kan jeg få sove i leiligheten din»?
«Beklager, det er ikke mulig», sa Pascal. «Jeg har familie. Men jeg kan ta deg med til et herberge, hvis du vil».
Pascal og Jesus satte seg i bilen og røyket en joint mens de kjørte. Pascal fikk lyst til å vise ham byen, og kjørte inn i en park som var stengt for bilkjøring. Plutselig var det blålys bak dem.
«Vær så snill, ikke si noe til politiet om at jeg er Jesus», tryglet passasjeren. «Da tror de at jeg er gal».
Pascal stoppet bilen, og en politimann kom bort til vinduet. «Hva gjør du her?», spurte han.
«Jeg vet det er forbudt å kjøre her, men han er fra Sør-Amerika, og jeg ville vise ham hvor fint det er», sa Pascal.
«Pust på meg!» beordret politimannen.
Pascal gjorde det. Så fikk han lov til å kjøre videre.
– I ettertid ser jeg at denne episoden var en av de farligste. Politiet burde stanset meg. Når de ikke gjorde det, fikk jeg en følelse av at alt var mulig, at jeg var udødelig.
LES OGSÅ: – Det ligger en velsignelse i å leve et enkelt liv
Fikk sparken
Pascal tok Jesus til et ungdomsherberge, betalte et rom for ham og ga ham CD-spilleren sin. Det var siste gang han så Jesus.
Så kjørte han hjem. Der satt Antonia og ventet. Hun var livredd. Ikke mest fordi han var ute hele natten. Mer fordi det han sa ikke ga noen mening.
Hun begynte å skjønne at det hadde gått for langt. Det samme skjønte sjefen. Han var lei av å ringe og spørre om hvorfor Pascal ikke var på jobb. Han fikk sjelden noe godt svar.
En dag denne vinteren får Pascal telefon fra sjefen. Denne gang spør han ikke. Han gir beskjed:
«Du har fått sparken».
Kona skjønner nå at hun ikke kan utsette å ta grep. At Pascal ikke klarer det selv. Han har mistet grepet om virkeligheten.
Hun spør Pascal om det er ok at en lege kommer hjem til dem.
– Jeg tenkte at det er ikke mitt problem. Vel ser jeg ting som mange andre ikke ser, men det er de som har problemer, ikke jeg. Jeg var ikke i nærheten av å se sannheten om meg selv.
Supermann
Pascal ble overrasket over sin egen reaksjon når han snakket med legen. Han begynte å gråte. Han brøt sammen og hulket ukontrollert. Men humøret hans svingte andre veien også. Plutselig ble han supermann igjen.
Legen tok regi og sa at han ville ta ham med på sykehuset. Greit nok, sa Pascal. Underveis oppdaget han at han ble kjørt til et psykiatrisk sykehus.
– Det var som å være med i en film. Hvorfor skulle jeg dit? Jeg spilte med for å tilfredsstille legen og kona mi. Jeg trodde det var kameraer overalt, flere av dem satt på droner som fulgte oss utenfor bilen.
På sykehuset fikk Pascal beskjed om at han var manisk depressiv. De ga ham medisiner. Men han bare latet som han tok dem.
Den første måneden på sykehuset klarte han å lure legene. Han opererte på to frekvenser, og virkeligheten var den uvirkelige av de to. Han kunne føle at han hadde armene til broren sin, fulle av sprøytestikk. At han var reinkarnasjonen av den sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jung. Han hadde samtaler med Michael Jackson. Og hele tiden måtte han passe seg for snikskytterne til George W. Bush.
Hadde sviktet
Den første måneden skylte han medisinene ned i do og deltok ikke i noen terapi. Det skulle endre seg etter en natt da han tok seg ut av sykehuset og danset på plenen utenfor. Pleierne kom for å hente ham, men han slet seg løs. Det måtte åtte vakter til for å overmanne ham. De satte en sprøyte i låret hans for å roe ham ned.
– Der og da kjentes dette som det mest katastrofale øyeblikk i livet mitt. Jeg følte at jeg kollapset innvendig. Falt ned i en avgrunn. Jeg kjempet i mot og tenkte at dette gjør jeg for Amnesty International.
Det var den siste fantasien Pascal Pizzolato hadde. Han besvimte. Da han våknet igjen falt han ut av fantasiverdenen og inn i virkeligheten. Plutselig så han kona, barna og jobben han hadde mistet. Alt ble tydelig for ham.
Han fikk sterke medisiner og sov mye de nærmeste dagene. Men hver gang han var våken, var han i virkeligheten.
– Ukene som fulgte var veldig, veldig vonde. Plutselig tok jeg virkeligheten inn over meg igjen. Jeg forsto at jeg var på sykehus, at jeg hadde sviktet familien min. Det var trøstesløst. Jeg skjønte at jeg måtte få en slutt på det og ble veldig motivert til å ta medisinene jeg fikk.
Etter dette gjorde Pascal alt som legene sa. Dette selv om medisinene var så sterke at det hemmet motorikken hans. Allerede etter tre uker ble han utskrevet.
– Jeg kunne knapt tro på forvandlingen. Jeg fikk beskjed om å ta litium, et salt som kroppen trenger, ingen ande medisiner.
– Fikk du fortsette å røyke cannabis?
– Legene ba meg slutte, men jeg gjorde det første senere. Jeg visste jo at hallusinasjonene ikke skyldtes røyking, i så fall hadde jeg jo sluttet å se syner i tiden på sykehuset.
Medeier
Kort tid etter at Pascal blir utskrevet, blir hans andre datter født. Fire dager etter dette, får han tilbud om å komme tilbake i samme jobb som han fikk sparken fra.
– Det føltes som å være ute på prøve. Jeg måtte vise at jeg var seriøs og pålitelig over tid. Hver morgen tok jeg beslutningen om å være en person andre kunne stole på. Det har jeg nå klart å være i tolv år, både i familien og firmaet, sier Pascal, som de siste fire årene til og med har vært medeier i firmaet, sammen med mannen som sa ham opp.
– Er du noen gang redd det kan komme en ny smell?
– Slik som det var, blir det ikke igjen. Det halvåret hvor det sto på som verst, var en demning som brast. Det vil alltid være en del av meg, men nå er jeg fri. Jeg har hørt i ettertid at indianerne har en praksis med folk som blir gale: De stenger dem inne i en tøysekk, et stoff de kan puste gjennom, og henger dem opp i et tre til anfallet går over. Der henger de, enten det tar en dag eller en måned.
Gjennom tåken
Legene fastslo at Pascal Pizzolatos sykdom ikke var kronisk. Derfor har han ikke vært redd for tilbakefall. Flere ganger har han møtt andre med samme diagnose og vært i stand til å hjelpe flere av dem.
– Noen ganger møter vi tåke i livet. Da må vi gjennom den, for å se klart igjen. Jeg tror det er så enkelt som det.
– Hvordan klarte kona di å elske deg gjennom dette?
– Hun var i en situasjon hvor hun måtte klare seg alene. Det var veldig hardt for henne, for vi hadde et nært forhold. Vi hadde vært sammen i sju år, hun var bare 16 da hun møtte meg. Når hun ser tilbake på den vanskelige tiden nå, sier hun at den var bra for henne. Hun ble frigjort og selvstendig. Dette gjør at vi har et sterkere forhold i dag enn vi hadde før. Vi ser inn i hverandres sjel. Det er som om vi har kjent hverandre i 400 år.
– Hvordan har den schizofrene reisen forandret deg?
– Jeg er blitt veldig bevisst på at vi ikke må glemme hvor heldige vi er. Jeg var nettopp på ferie med familien på Sardinia. Alt var normalt. Og jeg kjente at det normale er det beste vi har i livet.
– Hva legger du i det?
– Før stengte jeg meg ofte inne, hadde alltid musikk på ørene. Nå lytter jeg aktivt, tar verden inn. Det gjør meg lykkelig. Jeg kan føle meg liten og trist, og verden kan virke gal og uforståelig. Men det er ok at ikke alt er perfekt. Jeg trenger ikke ta alt innover meg. Jeg er et menneske som har fått bekreftet gleden ved å være helt vanlig, sier Pascal Pizzolato.
Idet vi skal gå hver vår vei etter intervjuet, sier han:
– Vet du hva? I går kom det en ukjent person bort til meg og sa at hun allerede på 60 meters avstand kunne føle at jeg utstrålte en veldig god energi. Jeg måtte smile. Hadde hun sagt det til noen andre, hadde de kanskje regnet henne som gal.
