- Det har skjedd en veldig rasering av trosbevegelsen

I 35 år har Arnfinn Clementsen vært en karismatisk lederprofil og blitt oppfattet som en leder i trosbevegelsen.

Nå har han skrevet boka «Tøffe tider» blant annet om den såkalte trosbevegelsen. Han kaller den «bevegelsen som aldri ble en bevegelse i Norge».

På 80- og 90-tallet ble det etablert en rekke nye menigheter preget av frimodig, såkalt «trosforkynnelse», sterk vektlegging av karismatikk, tegn og under - og gjerne inspirert av amerikanske suksesspredikanter.

Mer ambisjoner enn visjoner

– Dessverre er mange av de «nye» menighetene fra 80- og 90-tallet nedlagt. Noen var dannet i protest og med feil motivasjon og hadde ikke livets rett. Andre ble grunnlagt av pastorer med mer ambisjoner enn visjoner, og det hele gikk i stå, sier menighetsgründeren og pastoren som grunnla og ledet Stavanger-menigheten som nå heter Karismakirken og er blitt en del av Pinsebevegelsen.

Den veien har det gått med en god del av de såkalte trosmenighetene. De ble etablert for to-tre tiår siden som en følge av det Clementsen kaller «oppløsningen av menighetsmonopolet i Norge».

11. bud

– Før den tid var det et 11. bud som gjaldt blant kristne i Norge: «Du skal ikke starte en ny menighet».

LES OGSÅ: Kritiserer Ulf Ekmans stille utmarsj

Med skandinaviske forbilder som Åge Åleskjær, Enevald Flåten og Ulf Ekman dukket det opp nye, nyskapende menigheter rundt i Norge.

– Det er umulig å tallfeste hvor mange mennesker som var knyttet til disse menighetene, men det er anslått at det dreide seg om 10.000 her i landet, sier Arnfinn Clementsen.

– I dag er det lite igjen av disse menighetene. Det har skjedd en veldig rasering av trosbevegelsen. Og etter den store krisen ved Levende Ord i Bergen for noen år siden, kan vi snakke om et takras når det gjelder nedgang i antall trosmenigheter og mennesker knyttet til dem, sier Sten Sørensen.

Han er forlagsredaktør i Hermon som gir ut «Tøffe tider» og uttaler seg i denne sammenheng som mangeårig kartlegger av bevegelser i det frikirkelige terreng.

Hva gikk galt?

– Hva var det som gikk galt i trosbevegelsen, Arnfinn Clementsen?

– Trosbevegelsens styrke var etter min mening en fornyet tro på Guds ord og en ny frimodighet i forkynnelse. Svakheten var at det noen ganger ble for enkelt, og det ble gitt få eller ingen svar når ting ikke fungerte. På den ene siden ble forkynnelsen om helbredelse ny og frisk. Men det ble lite refleksjon og ofte lite rom for sjelesorg til de som ikke opplevde mirakelet. Guds Ord er enkelt og sant, men samtidig viser Bibelen oss hvor komplisert og urettferdig livet i denne verden er. Vi som sto midt oppe i det må bare innrømme at slike spørsmål var det lite rom for i trosbevegelsen, svarer Clementsen, og fortsetter:

– Troens hvile og den objektive forståelsen av evangeliet ble altfor ofte erstattet med strevet etter å tro nok. Balansen ble feil på en del områder og derfor etterlot trosbevegelsen seg en del som ikke orket «kjøret». Etter min mening var ikke utfordringen først og fremst det teologiske eller læremessige, men det var mer praksisen og vektleggingen av sannhetene som i en del tilfeller ble skjev.

LES OGSÅ: Åleskjær junior overtar pappas menighet, men får prøvetid

Selvskryt ingen nådegave

– Rammer det du nå sier også deg selv?

– Ja, det gjør det nok. Vi ønsket å være sunne, men jeg kan ikke si at jeg kritiserer alle andre enn meg selv. Selvskryt er ingen nådegave, svarer Karisma-pastoren som sier at han selv ble «veldig inspirert» av trosforkynnelsen han møtte, blant annet fra USA, på begynnelsen av 80-tallet.

– En ny verden åpnet seg for meg. Jeg opplever ikke at jeg endret teologi, men jeg ble mer frimodig, besluttsom og trodde mer på det Gud hadde gitt meg.

Mer forsiktig?

– Hvordan er du nå forskjellig fra den gang som kristen og forkynner?

– Jeg ble nylig spurt om jeg var blitt mer forsiktig. «Jeg har levd litt lenger» svarte jeg. Jeg opplever at i forkynte Guds ord rett, men løsningene våre ble for enkle. Jeg tenker blant annet på det vi sa om helbredelse. Jeg tror fortsatt på helbredelse, men legger inn mer vekt på det sjelesørgeriske. Trosforkynnelse var en reaksjon på noe av det tafatte og lite frimodige som hadde preget mange menigheter. Men tempoet og volumet ble nok skrudd opp litt for mye. Slev opplevde jeg også at trosbevegelsen, og den bredere karismatiske bevegelse, ble for mye jag etter opplevelser, jakt på den siste bølgen i USA og på profetier som ikke slo til.

I sluttkapitlet i boka skriver Clementsen:

«For meg har det de senere år blitt mer og mer viktig å fokusere på det enkle og sentrale. Det gjelder å være knyttet til Jesus. Ingen bør blindt følge sterke ledere.»

LES OGSÅ: Slutter etter 27 år som pastor