Søk i Tilflukt

Søk  i  alt  innhold  på VL.no

Tatt inn fra kulda

Afghanske Atefeh Mohammadi vet ikke om hun ville overlevd som flyktning på Island om ikke faddere hadde tatt seg av familien.

Nordens flyktninger

  • En serie i Vårt Land
  • 51 millioner mennesker er på flukt i verden.
  • Nordiske land opplever den største flyktningstrømmen siden 90-talet.
  • Hvordan tar vi imot dem?
  • Hva kan Norge lære fra de andre landene?

– Du må være sterk for å flytte til et fremmed land med tre døtre, sier Tora Kristinsdottir og ser på Atefeh Mohammadi.

For to og et halvt år siden sa Island at landet var villig til å ta imot alenemoren og døtrene fra Afghanistan. Nå rødmer hun av komplimenten, men innrømmer at det var vanskelig å komme til sagaøya. Da hun gjennom FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) søkte om asyl, tenkte hun på Sverige.

– Jeg hadde aldri hørt om Island og visste ingenting om landet. Da vi kom, så vi at det var et interessant land, sier Atefeh Mohammadi.

Interessant på flere måter, skulle det vise seg.

LES OGSÅ: En av tre nordmenn vil huse flyktninger

Innreder huset

Det hjelper ikke at sola skinner over botanisk hage i Reykjavik. Lufta er kjølig, men Mohammadi har blitt vant til temperaturen. Det hender at hun kommer hit eller drar på utflukt sammen med Tora Kristinsdottir eller Ingibjørg Eggertsdottir. De to islandske kvinnene er frivillige flyktningfaddere for Røde Kors og har spilt en viktig rolle for at Atefeh Mohammadis familie har funnet seg til rette blant islendingene.

Frivillige i organisasjonen er en søyle i Islands integreringsarbeid. Før flyktninger setter sine ben på øya har Røde Kors-medlemmer innredet boligen til dem. Hver flyktning eller flyktningfamilie, blir dessuten tildelt fire-fem familier som skal hjelpe dem på plass i byen. Om en eller to familier trekker seg, skal det likevel være mange nok til å gjøre jobben.

Den første tiden skal fadderne møte flyktningene én gang i uka. For Kristinsdottir og Eggertsdottir skjer det som ofte skjer med dem som tar på seg oppgaven: De blir venner med flyktningene. Kontakten fortsetter ut over det ene året som de forplikter seg til.

LES OGSÅ: Flyktningrekord til Island

Sultet i hjel

Hvis ikke fadderne hadde vært der, kunne jeg ikke kommet gjennom den vanskelige tiden da jeg kom hit.

– Hva var det vanskelige?

– Vi kjente ingen, kunne ikke språket og snakket ikke nok engelsk. Uten hjelp fra Røde Kors vet jeg ikke om jeg hadde overlevd, sier Atefeh Mohammadi.

– Det er godt å høre det, men det er også opplagt at det er vanskelig å komme til et nytt sted uten å få hjelp. Tenk om du selv kom til Iran, sier Tora Kristinsdottir.

De islandske fadderne mener at de ikke har gjort så mye, men Mohammadi understreker at de hjalp henne til å orientere seg i en ukjent kultur. Fadderne ble derfor viktige da afghanerne skulle finne fram i butikken, til legen eller registrere seg på skolen.

– De hjalp meg også til å bli kjent med andre islendinger.

En ting er å bli tatt inn i varmen. En annen er å bli tatt ut i kulda. To-tre ganger hadde afghanerne opplevd litt snø mens de var flyktninger i Iran. Det var moro. På Island møtte de mye snø, vind og kulde. Det var et sjokk. Å frivillig gå ut i slikt vær var utenkelig da de kom.

– Hvis ikke Ingibjørg og Tora hadde hjulpet oss å gå på butikken når det var så kaldt, hadde vi sultet i hjel. Nå går det overraskende bra, sier Mohammadi.

LES OGSÅ: Stor iver for å hjelpe flyktninger i Norge

Islendingene smiler. De har også tidligere vært faddere sammen for en bosnisk familie.

– Å være en støtte for dem gir meg mye. Jeg er nysgjerrig på hva flyktningene har erfart og synes det er spennende å møte folk fra hele verden, sier Ingibjørg Eggertsdottir.

Følg #nordensflyktninger på Facebook og Twitter!

Te og kaker

Atefeh Mohammadi inviterer oss inn i den romslige leiligheten hun og døtrene disponerer i lavblokken ikke langt fra Reykjavik sentrum. Utsikten fra stuevinduet er den tekniske skolen der Atefeh Mohammadi i fjor gikk forkurs slik at hun senere kan utdanne seg til elektriker.

Det eneste som henger på veggene er et stort verdenskart. Der finner vi Mashhad i Iran, ikke langt fra Afghanistans grense. I denne folketette og tett trafikkerte storbyen bodde mor med døtrene i fire år som flyktninger.

Te og småkaker kommer på bordet. De islandske flyktningfadderne er husvarme.

– Vi går aldri herfra uten å få dadler, kake eller te, sier Tora Kristinsdottir.

Kakene er det Sacedek Shafaee (14) som har bakt. Hun er den som oversetter moren til velformulert engelsk – fra islandsk.

LES OGSÅ: Lever langt under fattigdomsgrensen

Heldig i livet

– Vi er en heldig familie, sier jenta med navnet som betyr «Heldig i livet».

Hun drømmer om å bli nevrokirurg og pugger koreansk og mandarin for å dra til Asia. I Iran måtte hun dra fra vennene sine, og på Island var det vanskelig å få venner. Lenge var hun redd for at de måtte flytte igjen.

Å lære seg islandsk var det vanskeligste forteller hun, også for storesøster Zakiych Shafaee (17) og lilllesøster Narges Shafaee (10). Minstejenta snakket ikke med noen utenfor hjemmet på en lang stund. Da hun til slutt åpnet munnen, snakket hun flytende islandsk.

– Vår erfaring er at det er nødvendig med støttespillere for at de får lære språk godt, for det er den største barrieren, sier Tora Kristinsdottir, som gjerne hjelper både mor og døtre med lekser.

LES OGSÅ: Tre land dominerer flyktningstrømmen

Tettere på

Verdens flyktninger har kommet tettere på islendingene etter at landet tidligere i år hadde et skip i Middelhavet som reddet båtflyktninger. At Røde Kors på Island er involvert i landets flyktningarbeid forklarer de to frivillige med at organisasjonen internasjonalt samarbeidet tett med FNs flyktningkommissær UNHCR. De diskuterer engasjert flyktningpolitikk.

– Vi tar for få sammenlignet med andre land, sier Ingibjørg Eggertsdottir.

– Det har blitt mye morsommere på Island etter at utlendinger flyttet hit, sier Tora Kristinsdottir.

ANNONSE
ANNONSE

– Du må være sterk for å flytte til et fremmed land med tre døtre, sier Tora Kristinsdottir og ser på Atefeh Mohammadi.

For to og et halvt år siden sa Island at landet var villig til å ta imot alenemoren og døtrene fra Afghanistan. Nå rødmer hun av komplimenten, men innrømmer at det var vanskelig å komme til sagaøya. Da hun gjennom FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) søkte om asyl, tenkte hun på Sverige.

– Jeg hadde aldri hørt om Island og visste ingenting om landet. Da vi kom, så vi at det var et interessant land, sier Atefeh Mohammadi.

Interessant på flere måter, skulle det vise seg.

LES OGSÅ: En av tre nordmenn vil huse flyktninger

Innreder huset

Det hjelper ikke at sola skinner over botanisk hage i Reykjavik. Lufta er kjølig, men Mohammadi har blitt vant til temperaturen. Det hender at hun kommer hit eller drar på utflukt sammen med Tora Kristinsdottir eller Ingibjørg Eggertsdottir. De to islandske kvinnene er frivillige flyktningfaddere for Røde Kors og har spilt en viktig rolle for at Atefeh Mohammadis familie har funnet seg til rette blant islendingene.

Frivillige i organisasjonen er en søyle i Islands integreringsarbeid. Før flyktninger setter sine ben på øya har Røde Kors-medlemmer innredet boligen til dem. Hver flyktning eller flyktningfamilie, blir dessuten tildelt fire-fem familier som skal hjelpe dem på plass i byen. Om en eller to familier trekker seg, skal det likevel være mange nok til å gjøre jobben.

Den første tiden skal fadderne møte flyktningene én gang i uka. For Kristinsdottir og Eggertsdottir skjer det som ofte skjer med dem som tar på seg oppgaven: De blir venner med flyktningene. Kontakten fortsetter ut over det ene året som de forplikter seg til.

LES OGSÅ: Flyktningrekord til Island

Sultet i hjel

Hvis ikke fadderne hadde vært der, kunne jeg ikke kommet gjennom den vanskelige tiden da jeg kom hit.

– Hva var det vanskelige?

– Vi kjente ingen, kunne ikke språket og snakket ikke nok engelsk. Uten hjelp fra Røde Kors vet jeg ikke om jeg hadde overlevd, sier Atefeh Mohammadi.

– Det er godt å høre det, men det er også opplagt at det er vanskelig å komme til et nytt sted uten å få hjelp. Tenk om du selv kom til Iran, sier Tora Kristinsdottir.

De islandske fadderne mener at de ikke har gjort så mye, men Mohammadi understreker at de hjalp henne til å orientere seg i en ukjent kultur. Fadderne ble derfor viktige da afghanerne skulle finne fram i butikken, til legen eller registrere seg på skolen.

– De hjalp meg også til å bli kjent med andre islendinger.

En ting er å bli tatt inn i varmen. En annen er å bli tatt ut i kulda. To-tre ganger hadde afghanerne opplevd litt snø mens de var flyktninger i Iran. Det var moro. På Island møtte de mye snø, vind og kulde. Det var et sjokk. Å frivillig gå ut i slikt vær var utenkelig da de kom.

– Hvis ikke Ingibjørg og Tora hadde hjulpet oss å gå på butikken når det var så kaldt, hadde vi sultet i hjel. Nå går det overraskende bra, sier Mohammadi.

LES OGSÅ: Stor iver for å hjelpe flyktninger i Norge

Islendingene smiler. De har også tidligere vært faddere sammen for en bosnisk familie.

– Å være en støtte for dem gir meg mye. Jeg er nysgjerrig på hva flyktningene har erfart og synes det er spennende å møte folk fra hele verden, sier Ingibjørg Eggertsdottir.

Følg #nordensflyktninger på Facebook og Twitter!

Te og kaker

Atefeh Mohammadi inviterer oss inn i den romslige leiligheten hun og døtrene disponerer i lavblokken ikke langt fra Reykjavik sentrum. Utsikten fra stuevinduet er den tekniske skolen der Atefeh Mohammadi i fjor gikk forkurs slik at hun senere kan utdanne seg til elektriker.

Det eneste som henger på veggene er et stort verdenskart. Der finner vi Mashhad i Iran, ikke langt fra Afghanistans grense. I denne folketette og tett trafikkerte storbyen bodde mor med døtrene i fire år som flyktninger.

Te og småkaker kommer på bordet. De islandske flyktningfadderne er husvarme.

– Vi går aldri herfra uten å få dadler, kake eller te, sier Tora Kristinsdottir.

Kakene er det Sacedek Shafaee (14) som har bakt. Hun er den som oversetter moren til velformulert engelsk – fra islandsk.

LES OGSÅ: Lever langt under fattigdomsgrensen

Heldig i livet

– Vi er en heldig familie, sier jenta med navnet som betyr «Heldig i livet».

Hun drømmer om å bli nevrokirurg og pugger koreansk og mandarin for å dra til Asia. I Iran måtte hun dra fra vennene sine, og på Island var det vanskelig å få venner. Lenge var hun redd for at de måtte flytte igjen.

Å lære seg islandsk var det vanskeligste forteller hun, også for storesøster Zakiych Shafaee (17) og lilllesøster Narges Shafaee (10). Minstejenta snakket ikke med noen utenfor hjemmet på en lang stund. Da hun til slutt åpnet munnen, snakket hun flytende islandsk.

– Vår erfaring er at det er nødvendig med støttespillere for at de får lære språk godt, for det er den største barrieren, sier Tora Kristinsdottir, som gjerne hjelper både mor og døtre med lekser.

LES OGSÅ: Tre land dominerer flyktningstrømmen

Tettere på

Verdens flyktninger har kommet tettere på islendingene etter at landet tidligere i år hadde et skip i Middelhavet som reddet båtflyktninger. At Røde Kors på Island er involvert i landets flyktningarbeid forklarer de to frivillige med at organisasjonen internasjonalt samarbeidet tett med FNs flyktningkommissær UNHCR. De diskuterer engasjert flyktningpolitikk.

– Vi tar for få sammenlignet med andre land, sier Ingibjørg Eggertsdottir.

– Det har blitt mye morsommere på Island etter at utlendinger flyttet hit, sier Tora Kristinsdottir.

Nordens flyktninger

  • En serie i Vårt Land
  • 51 millioner mennesker er på flukt i verden.
  • Nordiske land opplever den største flyktningstrømmen siden 90-talet.
  • Hvordan tar vi imot dem?
  • Hva kan Norge lære fra de andre landene?
;