Søk i Tilflukt

Søk  i  alt  innhold  på VL.no

Gir syrere en stemme – med livet som innsats

Tekstmeldinger med dødstrusler sendte Lina Chawaf på flukt. Nå kjemper hun for sannheten gjennom en eksilradio og et hemmelig nettverk med borgerjournalister.

Lina Chawaf

  • Lina Chawaf har jobbet som journalist i aviser, radio og TV siden 1992.
  • Hun har også laget mange reportasjer og reklamefilmer for Unicef.
  • I Syria etablerte hun to ­radiokanaler og hadde sitt eget program.
  • I 2011 flyktet hun fra Syria til Canada.
  • I 2013 startet hun og flere andre syriske journalister i eksil Rozana Radio, som via unge korrespondenter 
dekker krigen på nært hold.
  • Bor i Paris og på grensen mellom Tyrkia og Syra.
  • Har flere ganger vært tilbake i Syria for å jobbe journalistisk på bakken selv. Sist gang var mai 2015.






Rozana Radio heter kanalen. Navnet er arabisk og betyr der lyset slipper inn. Det er det hun håper de gjør, lar sannhetens lys skinne der det er som mørkest, i en blodig­ krig.

– Det er et skrikende behov for god informasjon om hvordan sivile har det i ulike deler av Syria, og hva som er krigens realiteter. Det er nesten ingen journalister igjen i Syria. Dermed blir informasjonen for dårlig, upresis og i stor grad styrt av ulike parters propaganda. Uavhengig journalistikk er helt nødvendig om ekstremisme skal bekjempes, sier Chawaf.

Selv lever hun i dag i Paris og i Tyrkia, der ­radiostasjonen har hatt kontoret siden de startet stasjonen i 2013. I Syria er flere av hennes tidligere kolleger fengslet eller drept. Selv flyktet hun landet i 2011.

– Noen har sagt jeg har sviktet landet mitt ved å reise. Jeg prøver å veie opp for det ved å gi folk den informasjonen de ikke får andre steder, gi syrere en stemme, sier Chawaf.

Du kan lese mer journalistikk om flyktningen som kommer til Europa på Vårt Lands side tilflukt.no.

Vendepunktet

Lina Chawaf er født og oppvokst i Syria. Før borgerkrigen startet med opprør i 2011, levde hun et godt liv i Damaskus. Hun var gift, hadde to barn i tenårene. De levde et hektisk, vanlig familie liv.

Stemmen hennes var et velkjent innslag i mange syreres hverdag. Hun hadde sitt eget radioprogram og hadde startet to radiokanaler. Regimet hadde klare regler for mediene også den gangen, det var strengt forbudt å lage journalistikk om politikk, eller være kritiske mot styresmaktene.

– Myndighetene passet hele tiden på å markere at de fulgte med på hva vi gjorde, men livet var likevel ikke farlig så lenge vi holdt oss til å lage underholdende programmer, sier Chawaf.

Hun sitter i kafeen på Høgskolen i Oslo og Akershus, der hun er invitert med på et seminar om ­ekstremisme og journalistikk. Hun tenker tilbake på tiden før borgerkrigen. Alle medier skulle «støtte landet», som de ofte sa når vi ble kalt inn på teppet til mediedepartementet.

– Det var ofte ubehagelig, men jeg var aldri redd for min egen sikkerhet, sier Chawaf.

Så endret alt seg.

Mars 2011 protesteres det i gatene. President Assads regime reagerer kraftig og flere blir drept. Myndighetene forsøker å gjenvinne kontroll. ­Media blir ekstremt viktig.

– De ville at vi skulle rapportere deres propaganda. De ville ha en egen statsansatt som skulle sitte inne i private redaksjoner, ta våre telefoner, kontrollere hvem vi snakket med og hva vi ­publiserte. Jeg nektet. Å fronte propaganda er ikke journalistikk, jeg måtte si nei, sier Chawaf.

Da kom truslene.

TILFLUKT: For Yohannes fra Eritrea ble møtene med Helge avgjørende

 

Lina Chawaf reiser mye rundt i Europa og forteller om arbeidet de gjør og betydningen av god og uavhengig informasjon. Her er hun i panel­debatt på Høgskolen i Oslo og Akershus. Panelet besto av Amal Wahab fra ­Klassekampen, professor Nil Mutluer, Lina Chawaf og forsker ved PRIO, Afshin Ismaeli.
Lina Chawaf reiser mye rundt i Europa og forteller om arbeidet de gjør og betydningen av god og uavhengig informasjon. Her er hun i panel­debatt på Høgskolen i Oslo og Akershus. Panelet besto av Amal Wahab fra ­Klassekampen, professor Nil Mutluer, Lina Chawaf og forsker ved PRIO, Afshin Ismaeli.
Vis

Lina Chawaf reiser mye rundt i Europa og forteller om arbeidet de gjør og betydningen av god og uavhengig informasjon. Her er hun i panel­debatt på Høgskolen i Oslo og Akershus. Panelet besto av Amal Wahab fra ­Klassekampen, professor Nil Mutluer, Lina Chawaf og forsker ved PRIO, Afshin Ismaeli. Foto: Joakim S. Enger

Døds-SMS

De ringte sjefen hennes, krevde at hun måtte sparkes. Daglig fikk hun også meldinger fra hemmelige nummer.

– Det var ofte trusler, gjerne kamuflert, men noen ganger også ganske direkte. «Pass deg, hvis ikke kan du snart være død», slike ting. De truet heller ikke bare meg, men også med å skade ­familien min, sier Chawaf.

Hun er sikker på at meldingene kom fra sikkerhetstjenesten.

Ungene hennes var 14 og 17 år.

– Jeg var så redd, ikke for meg, men for barna. Til slutt hadde vi ikke noe valg, vi måtte ut. Det var for farlig, sier Chawaf.

Omtrent seks måneder etter at opprøret startet, sitter familien på et fly. Fra flyvinduet, på vei til Canada, forsvinner hjemlandet under dem. De, som mange andre, vet ikke om de noen gang kan komme tilbake.

TILFLUKT: Dette er en norsk historie om hverdagsintegrering

Liv og død

Det krigsherjede landet ble i 2015 kåret til verdens farligste land for journalister av organisasjonen Reporters Without Borders (RWB). IS krigføring er en av årsakene, men president ­Assad ble også kåret til en av verdens store trusler mot pressefriheten. RWB mener de kan bevise at han har forsøkt å kontrollere landets medier og bruke trusler og tortur om nødvendig for å få det mediebildet regimet ønsker.

Siden 2011 er 50 journalister drept og åtte fengslet. For uskolerte korrespondenter og nettformidlere er situasjonen enda verre. 142 er drept og 17 fengslet.

Konsekvensen er at svært få journalister tør å reise inn i Syria.

Mye av det som finnes av rapportering fra bakken, direkte fra hendeler og hverdag, er derfor ­laget av unge, «korrespondenter». De prøver å gå under radaren, jobber under falskt navn og kun skriftlig og bilder. Lyd og video er for farlig, mener radiostasjonen.

LES OGSÅ: Nå er det slutt på glade glis i sentrum

 

Barn på taket av en bygning i Tishreen.
Barn på taket av en bygning i Tishreen.
Vis

Barn på taket av en bygning i Tishreen i Syrias hovedstad Damaskus i år. Foto: Bassam Khabieh/Reuters/NTB scanpix

Ved fronten

Radio Rozana har 70 slike korrespondenter inne i Syria. De fleste er uerfarne tjueåringer fra ulike deler av Syria. De er unge, flest gutter under 25. Noen har noe erfaring med journalistikk, andre ikke. De har selv meldt seg til radioen og ønsker å bidra. De vet det er farlig.

– To har blitt drept, den ene mens han arbeidet, den andre ble tatt av regimet, arrestert og drept under tortur. To korrespondenter er savnet, vi tror de er tatt til fange av IS. Vi har ikke funnet spor etter dem på over ett år, sier Chawaf.

For å få jobbe for radiostasjonen må bakkekorrespondentene­ reise til den tyrkiske grensen, der Rozana har kontor og trener opp nye journalister, forteller ­Chawaf. De får sikkerhetsopplæring, hjelm og skuddsikker vest. De får også kurs i hvordan de kan sende ut tekstinformasjon og ­bilder, uten at det enkelt kan spores.

– I tillegg lærer vi dem opp i hvordan de må sjekke sine opplysninger nøye og ha en balansert dekning, sier Chawaf.

Hun understreker at hun ­eller andre i Rozana ikke har bedt noen av ungdommene stille opp, alle har meldt seg frivillig.

– De vil at fakta skal komme frem. Målet er ikke å holde med den ene eller andre gruppen i konflikten, men å fortelle hva som faktisk skjer på bakken og hvordan situasjonen er for sivilbefolkingen.

– Hvordan kan du forvente at de skal klare å være nøytrale når de lever i krigen?

– Helt nøytrale kan de ikke være, det er ingen. Men vi prøver å lære dem at sannheten, fakta 
og rapporter fra der det faktisk skjer er det som hjelper folk mest. De skal sjekke at det de skriver­ stemmer, de skal ikke overdrive og balansere ­sakene sine.

LES OGSÅ: «Da Vinci»-gruppe avslører relikvienes hemmeligheter

Dro fra barn

Hun har reist fra mann og barn, som fremdeles bor i Canada og har venner, jobb og sitt daglige liv der. Hun pendler mellom Paris og Tyrkia og er bare hjemme hos familien av og til.

– Hva synes familien din om at du har reist fra dem?

– Nå er barna mine over 19 og 21, men jeg har mye dårlig samvittighet for at jeg ikke er mer der for dem. Heldigvis støtter de meg, og er stolte av det jeg gjør. De synes det er viktig. Det hjelper litt, selv om det er vanskelig å være så langt fra hverandre hele tiden, sier Chawaf.

At hun flere ganger har reist ulovlig inn igjen i Syria for å rapportere, synes barna hennes er verre.

– Noen ganger har jeg ikke fortalt dem om det før jeg har vært trygt tilbake igjen i Europa. Jeg vil ikke at de skal være redde.

Mai 2015 var siste gang hun var inne i Syria. Hun kom seg inn via menneskesmuglere. Tilbakeveien ble dramatisk. På vei inn i en ulovlig grensetunell sammen med rundt 500 andre hører de plutselig skudd.

Hun kom seg til slutt over grensen, nesten et døgn mer enn planlagt. I Canada satt familien hennes og fryktet det verste, før de over et døgn etter får beskjeden: Er tilbake til Tyrkia, uskadd.

– Hvorfor drar du inn i Syria, når du vet hvor farlig det er?

– Jeg har nok litt dårlig samvittighet fordi jeg selv sitter relativt trygt i Paris og Tyrkia, mens korrespondentene våre hver dag ofrer alt for pressefriheten. Samtidig er det å være reporter det jeg liker best, sier hun.

ANNONSE
ANNONSE

Rozana Radio heter kanalen. Navnet er arabisk og betyr der lyset slipper inn. Det er det hun håper de gjør, lar sannhetens lys skinne der det er som mørkest, i en blodig­ krig.

– Det er et skrikende behov for god informasjon om hvordan sivile har det i ulike deler av Syria, og hva som er krigens realiteter. Det er nesten ingen journalister igjen i Syria. Dermed blir informasjonen for dårlig, upresis og i stor grad styrt av ulike parters propaganda. Uavhengig journalistikk er helt nødvendig om ekstremisme skal bekjempes, sier Chawaf.

Selv lever hun i dag i Paris og i Tyrkia, der ­radiostasjonen har hatt kontoret siden de startet stasjonen i 2013. I Syria er flere av hennes tidligere kolleger fengslet eller drept. Selv flyktet hun landet i 2011.

– Noen har sagt jeg har sviktet landet mitt ved å reise. Jeg prøver å veie opp for det ved å gi folk den informasjonen de ikke får andre steder, gi syrere en stemme, sier Chawaf.

Du kan lese mer journalistikk om flyktningen som kommer til Europa på Vårt Lands side tilflukt.no.

Vendepunktet

Lina Chawaf er født og oppvokst i Syria. Før borgerkrigen startet med opprør i 2011, levde hun et godt liv i Damaskus. Hun var gift, hadde to barn i tenårene. De levde et hektisk, vanlig familie liv.

Stemmen hennes var et velkjent innslag i mange syreres hverdag. Hun hadde sitt eget radioprogram og hadde startet to radiokanaler. Regimet hadde klare regler for mediene også den gangen, det var strengt forbudt å lage journalistikk om politikk, eller være kritiske mot styresmaktene.

– Myndighetene passet hele tiden på å markere at de fulgte med på hva vi gjorde, men livet var likevel ikke farlig så lenge vi holdt oss til å lage underholdende programmer, sier Chawaf.

Hun sitter i kafeen på Høgskolen i Oslo og Akershus, der hun er invitert med på et seminar om ­ekstremisme og journalistikk. Hun tenker tilbake på tiden før borgerkrigen. Alle medier skulle «støtte landet», som de ofte sa når vi ble kalt inn på teppet til mediedepartementet.

– Det var ofte ubehagelig, men jeg var aldri redd for min egen sikkerhet, sier Chawaf.

Så endret alt seg.

Mars 2011 protesteres det i gatene. President Assads regime reagerer kraftig og flere blir drept. Myndighetene forsøker å gjenvinne kontroll. ­Media blir ekstremt viktig.

– De ville at vi skulle rapportere deres propaganda. De ville ha en egen statsansatt som skulle sitte inne i private redaksjoner, ta våre telefoner, kontrollere hvem vi snakket med og hva vi ­publiserte. Jeg nektet. Å fronte propaganda er ikke journalistikk, jeg måtte si nei, sier Chawaf.

Da kom truslene.

TILFLUKT: For Yohannes fra Eritrea ble møtene med Helge avgjørende

 

Lina Chawaf reiser mye rundt i Europa og forteller om arbeidet de gjør og betydningen av god og uavhengig informasjon. Her er hun i panel­debatt på Høgskolen i Oslo og Akershus. Panelet besto av Amal Wahab fra ­Klassekampen, professor Nil Mutluer, Lina Chawaf og forsker ved PRIO, Afshin Ismaeli.
Lina Chawaf reiser mye rundt i Europa og forteller om arbeidet de gjør og betydningen av god og uavhengig informasjon. Her er hun i panel­debatt på Høgskolen i Oslo og Akershus. Panelet besto av Amal Wahab fra ­Klassekampen, professor Nil Mutluer, Lina Chawaf og forsker ved PRIO, Afshin Ismaeli.
Vis

Lina Chawaf reiser mye rundt i Europa og forteller om arbeidet de gjør og betydningen av god og uavhengig informasjon. Her er hun i panel­debatt på Høgskolen i Oslo og Akershus. Panelet besto av Amal Wahab fra ­Klassekampen, professor Nil Mutluer, Lina Chawaf og forsker ved PRIO, Afshin Ismaeli. Foto: Joakim S. Enger

Døds-SMS

De ringte sjefen hennes, krevde at hun måtte sparkes. Daglig fikk hun også meldinger fra hemmelige nummer.

– Det var ofte trusler, gjerne kamuflert, men noen ganger også ganske direkte. «Pass deg, hvis ikke kan du snart være død», slike ting. De truet heller ikke bare meg, men også med å skade ­familien min, sier Chawaf.

Hun er sikker på at meldingene kom fra sikkerhetstjenesten.

Ungene hennes var 14 og 17 år.

– Jeg var så redd, ikke for meg, men for barna. Til slutt hadde vi ikke noe valg, vi måtte ut. Det var for farlig, sier Chawaf.

Omtrent seks måneder etter at opprøret startet, sitter familien på et fly. Fra flyvinduet, på vei til Canada, forsvinner hjemlandet under dem. De, som mange andre, vet ikke om de noen gang kan komme tilbake.

TILFLUKT: Dette er en norsk historie om hverdagsintegrering

Liv og død

Det krigsherjede landet ble i 2015 kåret til verdens farligste land for journalister av organisasjonen Reporters Without Borders (RWB). IS krigføring er en av årsakene, men president ­Assad ble også kåret til en av verdens store trusler mot pressefriheten. RWB mener de kan bevise at han har forsøkt å kontrollere landets medier og bruke trusler og tortur om nødvendig for å få det mediebildet regimet ønsker.

Siden 2011 er 50 journalister drept og åtte fengslet. For uskolerte korrespondenter og nettformidlere er situasjonen enda verre. 142 er drept og 17 fengslet.

Konsekvensen er at svært få journalister tør å reise inn i Syria.

Mye av det som finnes av rapportering fra bakken, direkte fra hendeler og hverdag, er derfor ­laget av unge, «korrespondenter». De prøver å gå under radaren, jobber under falskt navn og kun skriftlig og bilder. Lyd og video er for farlig, mener radiostasjonen.

LES OGSÅ: Nå er det slutt på glade glis i sentrum

 

Barn på taket av en bygning i Tishreen.
Barn på taket av en bygning i Tishreen.
Vis

Barn på taket av en bygning i Tishreen i Syrias hovedstad Damaskus i år. Foto: Bassam Khabieh/Reuters/NTB scanpix

Ved fronten

Radio Rozana har 70 slike korrespondenter inne i Syria. De fleste er uerfarne tjueåringer fra ulike deler av Syria. De er unge, flest gutter under 25. Noen har noe erfaring med journalistikk, andre ikke. De har selv meldt seg til radioen og ønsker å bidra. De vet det er farlig.

– To har blitt drept, den ene mens han arbeidet, den andre ble tatt av regimet, arrestert og drept under tortur. To korrespondenter er savnet, vi tror de er tatt til fange av IS. Vi har ikke funnet spor etter dem på over ett år, sier Chawaf.

For å få jobbe for radiostasjonen må bakkekorrespondentene­ reise til den tyrkiske grensen, der Rozana har kontor og trener opp nye journalister, forteller ­Chawaf. De får sikkerhetsopplæring, hjelm og skuddsikker vest. De får også kurs i hvordan de kan sende ut tekstinformasjon og ­bilder, uten at det enkelt kan spores.

– I tillegg lærer vi dem opp i hvordan de må sjekke sine opplysninger nøye og ha en balansert dekning, sier Chawaf.

Hun understreker at hun ­eller andre i Rozana ikke har bedt noen av ungdommene stille opp, alle har meldt seg frivillig.

– De vil at fakta skal komme frem. Målet er ikke å holde med den ene eller andre gruppen i konflikten, men å fortelle hva som faktisk skjer på bakken og hvordan situasjonen er for sivilbefolkingen.

– Hvordan kan du forvente at de skal klare å være nøytrale når de lever i krigen?

– Helt nøytrale kan de ikke være, det er ingen. Men vi prøver å lære dem at sannheten, fakta 
og rapporter fra der det faktisk skjer er det som hjelper folk mest. De skal sjekke at det de skriver­ stemmer, de skal ikke overdrive og balansere ­sakene sine.

LES OGSÅ: «Da Vinci»-gruppe avslører relikvienes hemmeligheter

Dro fra barn

Hun har reist fra mann og barn, som fremdeles bor i Canada og har venner, jobb og sitt daglige liv der. Hun pendler mellom Paris og Tyrkia og er bare hjemme hos familien av og til.

– Hva synes familien din om at du har reist fra dem?

– Nå er barna mine over 19 og 21, men jeg har mye dårlig samvittighet for at jeg ikke er mer der for dem. Heldigvis støtter de meg, og er stolte av det jeg gjør. De synes det er viktig. Det hjelper litt, selv om det er vanskelig å være så langt fra hverandre hele tiden, sier Chawaf.

At hun flere ganger har reist ulovlig inn igjen i Syria for å rapportere, synes barna hennes er verre.

– Noen ganger har jeg ikke fortalt dem om det før jeg har vært trygt tilbake igjen i Europa. Jeg vil ikke at de skal være redde.

Mai 2015 var siste gang hun var inne i Syria. Hun kom seg inn via menneskesmuglere. Tilbakeveien ble dramatisk. På vei inn i en ulovlig grensetunell sammen med rundt 500 andre hører de plutselig skudd.

Hun kom seg til slutt over grensen, nesten et døgn mer enn planlagt. I Canada satt familien hennes og fryktet det verste, før de over et døgn etter får beskjeden: Er tilbake til Tyrkia, uskadd.

– Hvorfor drar du inn i Syria, når du vet hvor farlig det er?

– Jeg har nok litt dårlig samvittighet fordi jeg selv sitter relativt trygt i Paris og Tyrkia, mens korrespondentene våre hver dag ofrer alt for pressefriheten. Samtidig er det å være reporter det jeg liker best, sier hun.

Lina Chawaf

  • Lina Chawaf har jobbet som journalist i aviser, radio og TV siden 1992.
  • Hun har også laget mange reportasjer og reklamefilmer for Unicef.
  • I Syria etablerte hun to ­radiokanaler og hadde sitt eget program.
  • I 2011 flyktet hun fra Syria til Canada.
  • I 2013 startet hun og flere andre syriske journalister i eksil Rozana Radio, som via unge korrespondenter 
dekker krigen på nært hold.
  • Bor i Paris og på grensen mellom Tyrkia og Syra.
  • Har flere ganger vært tilbake i Syria for å jobbe journalistisk på bakken selv. Sist gang var mai 2015.





;