Søk i Tilflukt

Søk  i  alt  innhold  på VL.no

Den naive samaritanen

Var den barmhjertige samaritan en naiv sinnelagsetiker?

KOMMENTAR: Jeg har gått noen ganger den gamle veien mellom Jeriko og Jerusalem. Wadi Quelt er en kløft i det golde ørkenlandskapet der en smal sti snirkler seg fram langs bratte stup. De som hørte Jesus fortelle om mannen som falt blant røvere på denne veien, kjente nok uhyggen krype nedover ryggen med tanke på hvordan det var å bli liggende naken og forslått i dette landskapet.

Om fortellingen skulle blitt fortalt i dag, ville vi kanskje fått høre at det kom en menighetsansatt forbi. Han tenkte på konsekvensene, så han skyndte seg av sted for å få gitt beskjed om å stanse trafikken på den farlige ruta. Deretter kom en prest. Han forsto straks hvor kostbart det ville bli å redde denne ene mannen, og skyndte seg avsted for å hjelpe flere i Jerusalem.

Men så kom altså samaritanen. Han var naiv nok til å avbryte reisen og bruke mange penger på denne ene mannen. Han var nok ikke var i stand til å tenke kaldt og rolig på konsekvensen av sine handlinger. Hvis alle som ble røvet på denne veien fikk så god hjelp, ville det jo bare strømme på med folk som røverne kunne kaste seg over.

Sinnelag

Det siste året har jeg flere ganger lest advarsler mot sinnelagsetikk. Nå snakkes det også om godhetsposører. Det er vel ikke helt det samme. En sinnelagsetiker er opptatt av å være god, ikke nødvendigvis av at andre mener at hun er det. Godhetsposøren minner derimot om de Jesus omtalte som likte å stå på gatehjørnene og be slik at folk skulle se hvor fromme de var. Jesus sa ikke at de skulle slutte med bønnen, men at de skulle be i det skjulte.

LES OGSÅ: Kall meg gjerne godhetsposør

Det er grunn til å være skeptisk overfor sinnelagsetikk. En av de beste beskrivelser av en sinnelagsetiker er Graham Greenes bok «Den stillferdige amerikaneren». «Aldri har jeg kjent en mann som hadde mer aktverdige motiver for alt det bråket han fikk i stand», sier romanens jeg-person om amerikaneren som er så innpansret i godhet at han ikke forstår hvor mye død og ødeleggelse han forårsaker.

Det er fullt mulig å gjøre forferdelige ting ut fra overbevisningen om at man er god. For å velge hva som er en god handling, må det andre etiske resonnementer til enn en vurdering av sinnelaget.

Bruke hodet

Konteksten for det jeg skriver her, er selvsagt debatten om å ta imot flyktninger, både fra helvetet i Syria og fra synkende båter i Middelhavet. Det er de som vil hente mange flyktninger hit som beskyldes for godhetsposering og sinnelagsetikk.

Jeg er helt enig i at det ikke er nok med gode intensjoner. Her må også konsekvensene vurderes. Hva blir virkningen av å hente flere flyktninger hit, og er det beste måten vi kan hjelpe på? Det er ikke nok å bruke hjertet, vi må også bruke hodet.

LES OGSÅ: Så mye vil Syriaflyktningene koste

Men konsekvensetikk kan bli til kalde og kyniske begrunnelser for å slippe å gjøre noe som kan koste oss noe. For et par hundre år siden ble det framført argumenter for at det ikke ville føre noe godt med seg å hjelpe de fattige. Resultatet ville bare bli at de fikk flere barn og sank dypere ned i fattigdom, hevdet økonomene. Heldigvis hørte ikke arbeiderbevegelsen på dem.

Vi trenger nemlig også å bringe inn det som kalles pliktetikk, eller dydsetikk. Den har fått dårlig ry på seg, fordi den noen ganger framstår som blind lydighet mot regler. Men den kan også være uttrykk for et grunnleggende moralsk eller sosialt instinkt.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Plikten

Når vi møter noen som er i nød, har vi plikt til å hjelpe dem. Det handler ikke om å ville være god eller framstå som god, men en grunnleggende norm som de aller fleste opplever som gyldig. Det var den Jesus appellerte til: Å gå forbi en som er i nød, oppleves som svik.

Når mange er blitt tent til innsats for den fattige verden, er det ikke eget sinnelag som var drivkraften, men rettferdighetssans. Rettferdighet er også en grunnleggende dyd.

Kravet om rettferdighet for de fattige ble utmyntet i uhjelp, og det er all grunn til å diskutere om den virket etter hensikten. Men det betyr ikke at det var sinnelagsetikk som lå til grunn, eller at motivasjonen var å føle seg god.

Vår neste

Hvem er din neste? spurte Jesus, og i våre dager er ikke det så enkelt. Via skjermene våre kommer all verdens nødlidende oss nær. Det blir jo så altfor mange av dem. Vi kan ikke hjelpe alle som er i nød.

Derfor må vi ty til rasjonelle resonnementer om hva vi kan gjøre og hva vi ikke kan gjøre, om hva som virker og hva som ikke virker. Hvis vi ikke skal bli handlingslammet eller handle i panikk, er vi nødt til å avgrense plikten til å hjelpe.

Men når vi overveldes av samvittighetens krav, kan det være fristende å diskreditere samvittigheten ved å fortelle at den er naiv og egentlig bare er kamuflert egoisme. Jeg synes jeg ser noen tendenser til å latterliggjøre og nedskrive selve den moralske impulsen som får oss til å reagere på nød og urettferdighet. Det synes jeg er en dårlig form for argumentasjon.

Den barmhjertige samaritan var ikke naiv. Han viste oss hva det er som gjør oss menneskelige.

ANNONSE
ANNONSE

KOMMENTAR: Jeg har gått noen ganger den gamle veien mellom Jeriko og Jerusalem. Wadi Quelt er en kløft i det golde ørkenlandskapet der en smal sti snirkler seg fram langs bratte stup. De som hørte Jesus fortelle om mannen som falt blant røvere på denne veien, kjente nok uhyggen krype nedover ryggen med tanke på hvordan det var å bli liggende naken og forslått i dette landskapet.

Om fortellingen skulle blitt fortalt i dag, ville vi kanskje fått høre at det kom en menighetsansatt forbi. Han tenkte på konsekvensene, så han skyndte seg av sted for å få gitt beskjed om å stanse trafikken på den farlige ruta. Deretter kom en prest. Han forsto straks hvor kostbart det ville bli å redde denne ene mannen, og skyndte seg avsted for å hjelpe flere i Jerusalem.

Men så kom altså samaritanen. Han var naiv nok til å avbryte reisen og bruke mange penger på denne ene mannen. Han var nok ikke var i stand til å tenke kaldt og rolig på konsekvensen av sine handlinger. Hvis alle som ble røvet på denne veien fikk så god hjelp, ville det jo bare strømme på med folk som røverne kunne kaste seg over.

Sinnelag

Det siste året har jeg flere ganger lest advarsler mot sinnelagsetikk. Nå snakkes det også om godhetsposører. Det er vel ikke helt det samme. En sinnelagsetiker er opptatt av å være god, ikke nødvendigvis av at andre mener at hun er det. Godhetsposøren minner derimot om de Jesus omtalte som likte å stå på gatehjørnene og be slik at folk skulle se hvor fromme de var. Jesus sa ikke at de skulle slutte med bønnen, men at de skulle be i det skjulte.

LES OGSÅ: Kall meg gjerne godhetsposør

Det er grunn til å være skeptisk overfor sinnelagsetikk. En av de beste beskrivelser av en sinnelagsetiker er Graham Greenes bok «Den stillferdige amerikaneren». «Aldri har jeg kjent en mann som hadde mer aktverdige motiver for alt det bråket han fikk i stand», sier romanens jeg-person om amerikaneren som er så innpansret i godhet at han ikke forstår hvor mye død og ødeleggelse han forårsaker.

Det er fullt mulig å gjøre forferdelige ting ut fra overbevisningen om at man er god. For å velge hva som er en god handling, må det andre etiske resonnementer til enn en vurdering av sinnelaget.

Bruke hodet

Konteksten for det jeg skriver her, er selvsagt debatten om å ta imot flyktninger, både fra helvetet i Syria og fra synkende båter i Middelhavet. Det er de som vil hente mange flyktninger hit som beskyldes for godhetsposering og sinnelagsetikk.

Jeg er helt enig i at det ikke er nok med gode intensjoner. Her må også konsekvensene vurderes. Hva blir virkningen av å hente flere flyktninger hit, og er det beste måten vi kan hjelpe på? Det er ikke nok å bruke hjertet, vi må også bruke hodet.

LES OGSÅ: Så mye vil Syriaflyktningene koste

Men konsekvensetikk kan bli til kalde og kyniske begrunnelser for å slippe å gjøre noe som kan koste oss noe. For et par hundre år siden ble det framført argumenter for at det ikke ville føre noe godt med seg å hjelpe de fattige. Resultatet ville bare bli at de fikk flere barn og sank dypere ned i fattigdom, hevdet økonomene. Heldigvis hørte ikke arbeiderbevegelsen på dem.

Vi trenger nemlig også å bringe inn det som kalles pliktetikk, eller dydsetikk. Den har fått dårlig ry på seg, fordi den noen ganger framstår som blind lydighet mot regler. Men den kan også være uttrykk for et grunnleggende moralsk eller sosialt instinkt.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Plikten

Når vi møter noen som er i nød, har vi plikt til å hjelpe dem. Det handler ikke om å ville være god eller framstå som god, men en grunnleggende norm som de aller fleste opplever som gyldig. Det var den Jesus appellerte til: Å gå forbi en som er i nød, oppleves som svik.

Når mange er blitt tent til innsats for den fattige verden, er det ikke eget sinnelag som var drivkraften, men rettferdighetssans. Rettferdighet er også en grunnleggende dyd.

Kravet om rettferdighet for de fattige ble utmyntet i uhjelp, og det er all grunn til å diskutere om den virket etter hensikten. Men det betyr ikke at det var sinnelagsetikk som lå til grunn, eller at motivasjonen var å føle seg god.

Vår neste

Hvem er din neste? spurte Jesus, og i våre dager er ikke det så enkelt. Via skjermene våre kommer all verdens nødlidende oss nær. Det blir jo så altfor mange av dem. Vi kan ikke hjelpe alle som er i nød.

Derfor må vi ty til rasjonelle resonnementer om hva vi kan gjøre og hva vi ikke kan gjøre, om hva som virker og hva som ikke virker. Hvis vi ikke skal bli handlingslammet eller handle i panikk, er vi nødt til å avgrense plikten til å hjelpe.

Men når vi overveldes av samvittighetens krav, kan det være fristende å diskreditere samvittigheten ved å fortelle at den er naiv og egentlig bare er kamuflert egoisme. Jeg synes jeg ser noen tendenser til å latterliggjøre og nedskrive selve den moralske impulsen som får oss til å reagere på nød og urettferdighet. Det synes jeg er en dårlig form for argumentasjon.

Den barmhjertige samaritan var ikke naiv. Han viste oss hva det er som gjør oss menneskelige.

;