Visuell fest som ikke fester seg
Visuelt balanserer Mare det vakre med det marerittaktige så det er en forvirrende fryd. Men forestillingen mangler tyngdepunkt.
Den visuelle, estetiske opplevelsen er det som gjør sterkest inntrykk i en forestilling der mange elementer kunne vært byttet ut, uten at det ville hatt så mye å si, mener vår anmelder.
Tale Hendnes/Det norske teatret
Det er blitt en mer eller mindre kjent sak at de antikke, greske skulpturene ikke var hvite. Tvert imot var de malt i ganske livlige, for ikke å si corny, farger, som forsvant med tidens tann. Det er ganske morsomt å tenke på at en god del av de antikke idealene renessansekunstnerne ville gjenføde, hadde utgangspunkt i en misforståelse. Så mye for enkel eleganse og stoisk ro.
Selv om dette ikke er noe som nevnes i Lisa Lies oppsetning Mare på Det norske teatret, preges forestillingen av en lignende ironi. Det lekes med fortid og nåtid, virkelighet og fiksjon, alvor og absurditet. Det edle og ærefryktige trekkes ned, mens det banale og idiotiske svøpes i forseggjorte gevanter og dekoreres med bugnende blomsteroppsetninger.
Barnemordersken
