Tett på Raskolnikovs blod, svette og tårer
Gjennom kameraet tar regissør Kjersti Horn oss, paradoksalt nok, inn i det sanselige og fysiske hos Dostojevskij.
gjør Dostojevskijs roman til overraskende underholdende teater, som føles tett på, sanselig, fysisk. Det kler en fortelling som blant annet handler om gapet mellom fikse ideer og forbrytelsens helt konkrete virkelighet.
Når vi kommer inn i den mørke salen, ligger Preben Hodneland i rollen som Raskolnikov, svettende og skjelvende, ett eller annet annet sted i teaterbygningen. Et kamera er tett på huden hans, Spiderman-sengetøyet, de mumlende leppene som nervøst diskuterer med seg selv i feberørske: «Hun er bare ei lus». Han snakker om pantelånersken han har fått det for seg at han skal myrde og plyndre.
Tett på
Forestillingen på Det norske teateret varer drøye fire timer, og mesteparten av tiden befinner ikke skuespillerne seg i samme rom som publikum. De beveger seg inn og ut i teatrets korridorer, toaletter, pauserom, sminkerom, tett fulgt av et kamera som livestreamer det som skjer, slik at vi følger dem over skjermen på scenen.
