«Solaris» reiser store spørsmål, men bruker ikke teatrets virkemidler nok
Tross spennende spørsmål om grensene for vår forstand og forestillingsevne, blir Det Norske Teatrets versjon av sci-fi-klassikeren til Stanslaw Lem litt tam.
Psykologen Kris (Ane Dahl Torp) reiser ut i rommet for å sjekke hvordan det står til med besetningen i romfergen, som skal studere planeten Solaris.
Erika Hebbert
Det er mørkt i rommet, vi kan skimte noe som ligner på store bruddstykker av lavastein. Med ett rettes lyset mot et punkt høyt over oss, og vi ser en astronaut som med langsomme, vektløse bevegelser svever ned. Når scenebildet fylles av komponist Sjur Miljeteigs sfæriske klangflater, innlemmes vi umiddelbart i en annen verden. Vi befinner oss i en fjern utkant av universet, nærmere bestemt på planeten «Solaris».
Søken etter kontakt
Den polske forfatteren Stanislaw Lem skrev romanen i 1961, lenge før månelandingen var et faktum. Solaris regnes som en kult-klassiker innenfor sci-fi sjangeren, og har inspirert mange. Sist filmatisert av Steven Soderbergh i 2002, men kanskje aller mest kjent for Andrej Tarkovskij filmversjon fra 1972.
