På dannelsesreise til Groruddalen
Fortellingen om Mo og Jamal vil stå seg kunstnerisk, uavhengig av kontekst. Men særlig nå trenger vi den, som et kurs i hvordan forandringer i samfunnet og ordskiftet blir avgjørende for enkeltmennesker.
VENNSKAP: Teateroppsetningen av Tante Ulrikkes vei ser varmen og vennskapet mellom Mo (til høyre), spilt Manish Sharma, og Jamal, spilt av Gaute Adela Astorp Cudoje. I boka rapporterer de fra hver sin kant, mens de i oppsetningen følger hverandre tett.
Jeg har reist med T-banen til Stovner, øst i Oslo, flere ganger, men bare i tankene. Jeg har dratt fram og tilbake fra Blindern sammen med Mo sent på kvelden, den ene av to fortellere i Zeshan Shakars roman Tante Ulrikkes vei. Men for første gang sitter jeg faktisk om bord fysisk, forflytter meg geografisk, går av på stoppet og spaserer over slettene mellom Stovner senter og Rommen skole.
Mens stadig flere av kulturinstitusjonene i Oslo drives ut av bydelene sine for å samle seg i såkalte signalbygg i Bjørvika, har nemlig Det norske teatret startet opp en ny satellittscene i Groruddalen. Det er her Tante Ulrikkes vei har premiere, som første forestilling i satsningen.
Et mylder av minner
