«Lear» aktualiserer dagens syn på eldre
På sitt beste er Lear et bilde på det å bli gammel i dag. Men de overdrevne virkemidlene risikerer å gjøre det hele ufrivillig komisk.
Håkon Ramstads Lear er oppfarende og sint, men viser også en resignert tristhet som gjør at vi får hjerte for han, sier vår anmelder om på Det Norske Teatret.
Chrisander Brun
Å bli gammel kan føles som et angrep på egen identitet. Vi er sårbare og prisgitt livets prosesser. Kroppslig forfall, tap av autoritet, fare for å miste forstanden. Når den finske regissøren Tatu Hämäläinen setter opp Lear, tar han noen kraftige grep og kler på sett og vis klassikeren i ny drakt. Både i form av tekst-kutt og fjerning av en rekke mindre roller, men kanskje først og fremst i hans målrettede blikk på den aldrende kongen. Hvor trykkende skjebnen kan bli i livets høst.
Shakespeares unike evne til å reise spørsmål om hva mennesket er og hvordan man skal utholde sin skjebne, spisser seg raskt til hos kong Lear. Som mister forstanden i møte med sin skjebne, men som likevel ikke kan unnslippe å være menneske.
Kjærlighetskonkurranse
