Jon Fosses drama kommer hjem i Kai Johnsens regi

Han og Hun flytter til et øde hus ved havet for å være alene sammen, men tosomheten blir forstyrret når Mannen, som tidligere eide huset, kommer. Handlingsreferatet til Nokon kjem til å kome kan vanskelig utbroderes­ mer. Det skjer tilsynelatende ingen­ting. Jon Fosses minimalistiske språk er lett å parodiere: Karakterene som stadig gjentar seg selv, og de dvelende pausene mellom det lille som blir sagt.

Stillheten fyller rommet

Men legger man ironi og higet etter handlingsdrevet drama til side, oppstår noe helt spesielt. Det ­repeterende glir over i noe suggererende, der situasjonene nærmest umerkelig skifter ­karakter. Stemninger og forholdet karakterene imellom svinger i en tekst som krever at skuespillerne er rik på nyanser. Der ordene ­betyr noe annet enn første gang de ble sagt.