Hvor ble alle dagene av?

Kanskje var det en rød tråd der, men den lå igjen på scene­gulvet sammen med en liten gummibåt, en svær parykk, en tom vinkartong og tre brannslokningsapparater stablet opp som et leirbål da skuespillerne tok kvelden. Da hadde de holdt oss i ånde i over to timer på straken i en bugnende forestilling.

Vårt behov for å være oss selv og samtidig bli sett, ja til og med elsket av andre, er den røde tråden. Tror jeg. Kanskje. Og så er det en litt mer prosaisk side, som handler om materielle ting. Vi skal jo ha mat og tak over hodet. Og helst bidra i samfunnet.

Det siste blir hysterisk morsomt utspilt av Tone Mostraum – alias guvernør i De forente­ ­øyriker, der innbyggerne skal begynne på nytt og skape en bedre framtid. Jøje meg for et regime! Det verste er at hennes hersing gir oss assosiasjoner til regimer som finnes i virkeligheten. Men da er antakelig noe av hensikten oppnådd. For det foregår mye på scenen som er spinnvilt og karikert, men ikke desto mindre får oss til å kjenne oss igjen.