Forestillingen «Superkid» retter et spark både mot barnevernet og folk som jobber i systemet
Skillet mellom teater og virkelighet viskes ut i Superkid på Torshovteatret, som formidler et viktig budskap om behovet for å sastse på barneomsorg.
Når Kingsford Siayor selv leser opp sin personlige historie, får barnevernsjournalene et ansikt, skriver teaterkritiker Kjersti Juul.
OyvindEide
Det eksisterer en romantisk fremstilling av løvetannbarnet som sprenger seg gjennom den mørke asfalten av fattigdom, ensomhet og umulige oppvekst-vilkår – og blomstrer sterkt og knallgult mot sola. I engelsk faglitteratur kalles de superkids. I den typiske fortellingen er de gjerne underdog og helt. Med soloforestillingen Superkid beveger skuespiller Kingsford Siayor seg bakenfor myten om løvetannbarna. For selv løvetanner trenger noe – selv om det er lite. Stykket er formet som en monolog og tar utgangspunkt i oppveksten til skuespilleren selv, det året han fyller 14. Det er en historie full av omsorgssvikt og mørke, men også en hyllest til de som ser deg.
LES OGSÅ: Med desse fem lovendringane skal barnevernet bli mjukare
Pusterom
Bestill abonnement her
KJØP
