«Alice i Vidunderland» har et scenebilde man kan miste pusten av
Et fyrverkeri av en forestilling som bobler over av tøys, og brikker man prøver å sette sammen for å finne mening.
Man ramler ned i et hull – og det åpenbarer seg en eventyrverden. Utgangspunktet er såre enkelt og samtidig genialt. Når Nationaltheatret skrur til sin egen versjon av Alice i Vidunderland, ser de mulighetene til ytterligere magi som ligger i «urfortellingen». De absurde ingrediensene er allerede en del av vår bevissthet: Kjeksen som gjør henne stor, flasken hun drikker av for å bli liten, filurkatten og den onde hjerterdronningen.
Regissør og manusforfatter Mads Bones evner å legge seg tett nok på originalen til at vi kjenner oss igjen. Samtidig skaper han nye situasjoner vi kan relatere oss til: Det er dekket til langbord på scenen der Alices konfirmasjonsselskap finner sted. En stotrende far som prøver å sette ord på følelser og tanker om å slå ut i full blomst, topper kleinhetsskalaen. For Alice (Kjersti Tveterås) er flukten fra virkeligheten kjærkommen når den hvite kaninen kommer løpende.
LES OGSÅ: 150 år etter blir vi ikke ferdige med fortellingen om Alice
