150 år i Eventyrland

Lewis Carolls fortelling om Alice­ i Eventyrland har hatt en enorm påvirkning på moderne kultur. Hypervirkeligheten og drømmelandskapet­ i Eventyrland har påvirket­ alt fra Alfred­ Jarrys skuespill Pere Ubu via John Lennons sang I am the walrus­ til japansk tenåringskultur.

Lewis Carroll oppfattes ofte som nonsenslitteraturens opphav på grunn av tekstens enorme­ overskudd og den britiske forkjærligheten for avanserte ordspill, dobbeltbetydninger og raske­ språklige vendinger.

I år er det 150 år siden Lewis Carroll publiserte barneboken Alice's Adventures in Wonderland. Navnet hans var et pseudonym, og Charles Dodgson, som var hans egentlige navn, var opprinnelig professor i matematikk­ ved Christ Church College i Oxford­.

Boka ble oversatt til norsk av Margrethe Horn i 1903, med tittelen­ Else i Eventyrland, og kom i ny oversettelse av Zinken Hopp i 1946. Tittelen Alice i Eventyrland kom først i 1979.

I 1875 skrev Lewis Carroll oppfølgeren, Through the Looking Glass and what Alice experienced­ there - i norsk oversettelse av Zinken Hopp Gjennom Speilet (1951). Disneys filmversjon fra samme år er blitt allemannseie, men de som kun ser filmen, går glipp av det meste.

Religiøs familie

Lewis Carroll­ vokste opp i en dypt religiøs familie­. Faren hans var prest i den anglikanske kirke, og Carroll­ skulle selv bli prest, men ombestemte­ seg og begynte på matematikkstudier.

Han var dypt religiøs, men hadde en dragning mot tidens interesse for mystikk, teosofi og spiritualisme, og oppfattet generel­t en motstand mot det høykirkelige, anglo-katolisismen­ og kalvinisme: «Those who see no divinity in a child's smile­». I 1851 startet han som ung matematikklærer­ ved Oxford; ved Christ Church College. Inne i Christ Church kapellet i Oxford­ finnes forøvrig vakre glass- malerier av den hvite kaninen fra Eventyrland.

Ned i hullet

Da den nye rektoren Henry Liddell, flyttet inn på Christ Church College, hadde han med sine tre unge døtre. Lewis Carroll tok de tre søstrene med på piknik ved elvebredden, eller på båttur oppover Themsen. Carroll rodde, og de tre søstrene lyttet til hans fantasifulle fortellinger. En av historiene handlet om ei jente som følger etter en hvit kanin­ og faller ned i et hull der hun havner i en drømmeaktig­ verden. Hovedpersonen­ fikk navnet Alice etter den mellomste av Liddell-søstrene, Charles L. Dodgsons favorittbarn. Alice i Eventyrland var en realitet.

Lewis Carroll hadde en sterk fascinasjon for den skotske forfatteren og mytopoeten George­ MacDonalds forfatterskap, og han ble venner med MacDonald og hans familie. MacDonald rådet­ Lewis Caroll til å utgi boken­ om Alice etter å ha testet ut fortellingen på de elleve MacDonalds-barna. De ellevilt begeistrede barna var de aller første som fikk høre hele historien om Alice opplest.

Oppdragelse uten moral

Vanligvis beskriver 1800-tallets barnelitteratur guttens utvikling til å bli samfunnsborger. I Lewis Carrolls er det pikebarnets. Alice­ følger mønstre etter oppdragelseslitteratur som A Pilegrims Progress, eller oppdagelseslitteratur som Robinson Crusoe. Den bryter med sin tids oppdragelseslitteratur for barn ved at den forlater det moralske formålet. I denne fortellingen satses det mer på subjektets vilje til forståelse enn på tukten av objektet.

«The "why" cannot, and need not, be put into words», skrev Carroll. Man trenger ikke alltid forklare, men forstå. Surrealisme mer enn nonsens? Alice's adventures in Wonderland er om ikke annet en forløper til surrealismen. Kanskje kan man heller ikke lenger kalle Lewis Carroll for en nonsensforfatter?

Følg oss på Facebook og Twitter!

Matematikkgåter

I Hatte-makerens teselskap blir Alice prøvd i gangetabellen. Alice svarer­ at 4 ganger 5 er 12 og 4 ganger 6 er 13. Nonsens! Alle vet at dette ikke er de riktige 
svarene. Men ifølge matematikeren Alexander Taylor er 
svarene riktig om man bruker andre tallsystem enn titallssystemet.

Svarene går opp med 18-, og 21-tallssystemene. Det logiske svaret følger en annen struktur en hva vi forventer. En nylesning av Alice i Eventyrland viser fabelversjonen­ av det viktorianske samfunnet den er skrevet i. Flere av allegoriene i boken kan spores til tidens politiske spenninger i forholdet mellom Dronningen og det britiske parlamentet, som i boka blir representert av en kortstokk.

Fra Alice til Pippi

Alice i Eventyrland­ er en utviklingsreise i det indre, som skaper endring i hovedrolleinnehaverens ytre karakter­. Alice må selv forlate det trassige barnet hun en gang var, og forsøke på nytt, helt til hun løser nøkkelproblemene. Historien viser hvor vanskelig inntredenen i den voksne, regelstyrte verden er sett fra barnets synsvinkel. Barnet er det guddommelige barnet, det uskyldige og hjelpeløse: «they do not regard themselves as amusingly cute», skriver Lewis Carroll.

I senere barnelitteratur finner­ vi barnemotivet igjen i det uskyldige­, med det sterke naturbarnet­ Momo i Michael­ Endes­ Momo – Kampen om tiden­, og som den nydelige Barne- keiserinnen/Månebarnet­ i Den uendelige Historien av samme forfatter.

Hva om den lille piken ikke er «amusingly cute»? Det går en linje fra Hattemakerens teselskap­ til Pippi Langstrømpes selvbevisste og støvlebekledde inntreden i fru Settergrens teselskap­. Astrid Lindgren snur Alice fullstendig på hodet. Alice­ er et barn som reiser fra virkelighet gjennom et fantastisk land for å avsløre og innordne seg reglene for voksenverdenens oppførsel. Pippi er et fantastisk barn på besøk­ i en virkelighet for å avsløre­ voksenverdenen som ulogisk­ og meningsløs.