Rasisme er mer enn rase

Begrepet rase er nesten forsvunnet fra offentlig debatt. Faglig er det langt på vei enighet om at rase ikke er noen meningsfull kategori. Men det betyr ikke at rasismen har forsvunnet.

– Rasisme er en dynamisk størrelse, som forandrer seg med tiden, skriver forskerne Cora Alexa Døving og Sindre Bangstad, som er gitt oppgaven å svare på «Hva er rasisme» i Universitetsforlagets serie av «Hva er»-bøker.

De legger hovedvekten på de to formene for ­rasisme som er mest utbredt og debattert akkurat nå: antisemittisme og islamofobi.

Rase

Raseteorier gjorde seg sterkt gjeldende i hundreåret fra midten av 1800- til midten av 1900-tallet, da de ble diskreditert i nazismen. Men denne vitenskapelige rasismen er bare et spesialtilfelle av rasisme, mener Døving og Bangstad. 
Det fantes rasisme før rasebegrepet var oppfunnet, og det finnes rasisme etter at det er blitt diskreditert.

Rasisme er altså mer enn teorien om at noen ­raser er høyverdige og noen mindreverdige. Men hva er da rasisme? Det finnes mange definisjoner. Men et viktig kjennetegn ved dem alle er essensialisering – at alle medlemmer av en gruppe tillegges noen uforanderlige egenskaper. Det andre kjenne­tegnet er forestillingen om at disse egenskapene gjør gruppen farlig eller mindreverdig.

Døving og Bangstad mener at for at noe kan kalles rasisme, må tre prosesser inngå:

1. Å dele inn en befolkning i ulike kategorier, der noen gis negative essensielle trekk.

2. Å redusere et individs identitet til de gitte ­negative karaktertrekkene for en kategori.

3. Å bruke de negative karaktertrekkene som argument for underordning og diskriminering.

Religion

Selve begrepet ras-isme oppsto på 1930-tallet, og da som polemisk begrep mot 
nazismens raseteorier. Men 
fenomenet er gammelt, og kan spores helt tilbake til antikken, mener de to forskerne.

At noen mennesker ble ­betraktet som født til en undertrykket eller mindreverdig til­værelse som slaver, er en form for ­rasisme. Helt tilbake i tidlig middel­alder ble afrikanernes svarte hud brukt som begrunnelse for at de er mindreverdige. Denne forestillingen var sentral som begrunnelse for slavehandelen fra Afrika.

I senmiddelalderen ble religion brukt for å gruppere mennesker. Et tydelig eksempel på det, er det kristne Spanias politikk overfor både jøder og muslimer fra slutten av 1400-tallet. Der oppsto også forestillingen om «blodets renhet». Man mente at jøder forble jøder selv om de konverterte til kristendommen, fordi det lå i blodet deres.

Denne forestillingen er en overgang til biologiske rase­teorier. De oppsto i opplysnings­tiden, da religion mistet mye av sin forklaringskraft.

Arisk rase

Den første som delte­ opp menneskeheten i raser ut fra deres ytre fysiske kjenntegn, var den svenske forskeren Carl von Linné. Tyskeren Friedrich Schlegel (1772–1829) klassifiserte menneskene ut fra språk, og utformet teorien om den ariske rase som skulle være utvalgt til å herske. Houston Chamberlain skrev i 1899 en bok som fikk stor betydning gjennom påvirkningen på Adolf ­Hitler. Han mente den germanske rasen var ­bærerne av europeisk kultur, og han pekte ut jødene som germanernes store fiende.

Dermed er vi over i antisemittismen, som er viet et eget kapittel i boka.

Begrepet antisemittisme ble skapt i 1879 av ­tyskeren Wilhelm Marr. Han mente jødene var en biologisk rase som var bærer av en skadelig kultur.­ Antisemittismen var teorien som skulle hindre ­jødenes skadelige innvirkning.

Men antisemittismen bygger på en lang historisk kontinuitet av jødefiendtlighet, som nettopp viser hvordan rasistiske forestillinger er dynamiske og kan endre seg med tiden, mener Døving og Bangstad.

LES MER: På tide med islamkritikk

Jødehat

Røttene til jødehatet finnes i den kristne forestillingen om at jødene drepte Jesus. Det var imidlertid først under korstogene at den ga seg 
uttrykk i regelrett forfølgelse av jøder. Fra 1100-tallet ble det i Europa lagt restriksjoner på jøder når det gjaldt eiendom og yrke, etter hvert også på hvor de kunne bo. Vi fikk gettoene, der jødene var skilt fra befolkningen for øvrig. Martin Luthers jødehat er velkjent – både for ham og andre i samtiden var det religionen som gjorde at jødene var en trussel mot samfunnet.

Religionen var også bakgrunnen for forestillingen om at jøder var en stat i staten og dermed var en fare for samfunnet – det var en av begrunnelsene for jødeparagrafen i den norske Grunnloven av 1814. Men dermed står vi også overfor en såkalt rasjonell begrunnelse for jødehat, altså jødehat begrunnet i påstått fornuftsmessige fakta.

To sentrale slike forestillinger var jøden som «den evig fremmede» og den griske og utsugende «pengejøden». At slike forestillinger fortsatt finnes­ i norske skolegårder på 2000-tallet, vitner om hvor seiglivede de kan være.

At jødene kom ut av gettoene og ble assimilert i samfunnet, utryddet ikke disse forestillingene. Tvert om fikk man da troen på jødene som en indre fare. Konspirasjonsteorier om et jødisk komplott for å ta makten i samfunnet oppsto, der den mest kjente er Sions Vises Protokoller, som den dag i dag spres i store deler av verden.

Antisemittisme

Alt dette fantes altså før det nazistiske jødehatet ble satt i system, basert på at jødene var en trussel mot den rene ariske rase. Selv for nazistene var det mer enn biologi som skilte jødene ut. De ble også regnet som bærere av en rekke uheldige og farlige egenskaper av mer kulturell art.

Etter krigen kunne det se ut som antisemittismen var gitt dødsstøtet. Men vi vet nå at den lever i beste velgående, og er i ferd med å blomstre opp.

I den arabiske verden har antisemittismen først fått utbredelse etter krigen. De negative ytringene om jøder i Koranen mener de to forskerne ikke har spilt så stor rolle. Det har vært mye mindre jødehat i den muslimske enn i den kristne verdenen. Det blomstret først opp etter opprettelsen av staten Israel.

LES MER: Jøder og Israel blandes i skolen

Fordommer

Grenseoppgangen mellom kritikk av Israel, antisionisme og antisemittisme er 
omstridt. Forfatterne mener at slik kritikk er anti­semittisk når Israels handlinger forklares med iboende karaktertrekk hos jøder.

Antisemittismen kan bidra til en forståelse av hva rasisme er, mener de.

– Antisemittismen er et konglomerat av fiendtlige fordommer, der både biologi, religion og kultur eller mentalitet utgjør det rasisistiske argumentet, skriver de.

Islamofobi

Mange av disse
rasistiske trekkene mener 
Døving og Bangstad kan gjenfinnes i islamofobien. Det gjelder for eksempel at muslimer er evig fremmede, og ikke kan integreres i vestlig kultur. De tillegges uforanderlige felles egenskaper som kvinnefiendtlighet, at de er voldelige og udemokratiske og at de har lov til å lyve om sine sanne hensikter. Og det skapes konspirasjonsteorier om at de vil ta makten, som for eksempel teorien om Eurabia.

Islamofobi er et omstridt ­begrep, og det er et nytt begrep. Det er først i dette århundret det har fått noen utbredelse, ikke minst på grunn av FNs tiltak for å bekjempe islamofobi.

En av grunnene til at begrepet­ kritiseres, er at store islamske­ organisasjoner prøver å få gjennomslag internasjonalt for at enhver kritikk av islam er ­islamofobi. Døving og Bangstad påpeker at begrepet kan brukes­ til å hindre intern menings­utveksling innen islam, til å ­beskytte makthaverne i muslimske land og til å stanse berettiget kritikk mot islam.

Selve begrepet fobi kan skape inntrykk av at man mener det er en sykdom eller psykisk forstyrrelse som man kan helbredes fra. De to forfatterne påpeker at det også gjelder et akseptert begrep som homofobi.

Noen innvender at en muslim bare kan konvertere, og dermed er det å være muslim ikke noen egenskap som man bare har. Døving og Bangstad innvender at man ikke velger hvilken kultur man vil være født inn i, og at de ofte vil bli betraktet som muslimer selv om de skulle forlate troen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Rasistisk

De mener at det er godt dokumentert at det finnes en rasistisk ideologi rettet mot muslimer, og som man kan betegne som islamofobi.

Det er ikke nok å uttrykke seg negativt om islam eller ha fordommer mot muslimer for at noe kan kalles islamofobi.

– Islamofobi forutsetter et nivå av generalisering og essensialisering som ikke nødvendigvis er til stede i enhver negativ holdning til muslimer, skriver­ de to, og nevner tre nødvendige kjennetegn: Uriktige eller sterkt overdrevne negative forestillinger om muslimer eller islam, essensialisering og konspirasjonstenkning.

– Det er et avgjørende sentralt element i alle former for islamofobi å definere hva islam er og ikke er for muslimer selv, uavhengig av hvordan muslimer i Norge eller andre steder måtte forstå den troen de forsøker å leve i pakt med. Islamofobi kjennetegnes av at islam ses som synonymt med vold, terrorisme, ufrihet og forsøk på å underlegge seg andre, skriver de.

Islamofobiens budskap

Et typisk trekk er at man setter likhetstegn mellom­ islamisme og islam­ generelt.

– Å tillegge muslimen uforanderlige og truende egenskaper, er islamofobiens budskap og funksjon. Å tillegge menneskegrupper en uforanderlig og ­negativ essens er da også et kjenntegn på rasismens underliggende logikk, skriver de.