Nyheter

Fra Syria til St Hanshaugen

Flukten er over for familien Karajoul. Nå er de trygt fremme i Norge. Men møtet med det kalde landet i nord blir ikke bare lett for Hennan, Sherihan og Kahraman.

Turkish Airlines rute TK 1751 fra Istanbul har landet klokka 11.20 på Gardermoen. En nyhetsmelding fra NTB forteller samtidig at 400.000 kurdere vil flykte fra byen Kobani i Syria til Tyrkia for å unnslippe islamistene i IS. Etter tre og et halv år med krig, har nærmere tre millioner syrere flyktet ut av landet. 6,5 millioner er på flukt inne i Syria.

I seks plussgrader og med et lett skydekke skal Norge ta imot mennesker som trenger beskyttelse fra krigen. Det er en vanlig dag i Norge. For noen av flypassasjerene­ er dette dagen de skal begynne et nytt liv.

Trygge

Tolv timer tidligere: Hennan Karajoul klarer ikke å sove. Klokka to på natta kler han og kona Sherihan på sønnen Kahraman og drar til flyplassen, mer enn åtte timer før flyet skal ta av. Når flyet letter, ser kunstneren Hennan åslandskapet rundt Ataturk lufthavn forsvinne under seg. Er dette endelig siste distanse på flukten som startet i Aleppo i Syria for to år siden?

I det han tar steget ut av flyet på Gardermoen, omfavner han kona og sønnen, kysser dem.

– Nå er vi trygge, sier han.

LES OGSÅ: – Vi kan ta imot 30 flere enn det vi alt hadde sagt ja til

Valgt ut

I juni traff Vårt Land Karajoul-familien da de ble intervjuet av Utlendingsdirektoratet (UDI) i Ankara. Familien møtte kommisjonen av norske byråkrater som Norge sender ut for å velge flyktninger som skal få beskyttelse. De kalles overføringsflyktninger, eller kvoteflyktninger. I år skal Norge ta imot 1.620 stykker, 1.000 av dem kommer fra Syria.

I de tre neste ukene levde Sherihan og Hennan Karajoul i spenning før de fikk telefonen de ventet på: De var godkjent for opphold og blant de 375 syrerne som ble plukket ut i Tyrkia. Natten etterpå ble også søvnløs – på grunn av glede. Siden måtte de vente tre måneder før de satte seg på flyet for tre timer siden. Når de nå har satt føttene på norsk jord, har de allerede fått tildelt bosted.

Flyktninger som Karajoul-familien har trukket det store vinnerloddet. De tar hurtigveien inn i Norge. I asylmottak rundt omkring i landet sitter 5.000 mennesker som har kommet hit på egenhånd og fått opphold. Noen av dem må vente i flere år før de blir tildelt bosted i en norsk kommune.

LES OGSÅ: – Vi har ikke blitt spurt, det reagerer vi på

Velkomstkomiteen

I den store hallen på Gardermoen sitter to personer og drikker kaffe mens de stirrer mot døra der passasjerer fra utlandet kommer ut. De sitter her ofte og venter på flyktninger. Derfor har de med seg fluktstoler. Kholoud Al-Manasir og Vidar Berget vet at det kan ta tid før politiet har sjekket flyktningenes identitet og de kan ønske nye landsmenn velkommen til Norge.

Berget og Al-Manasir er bare to av mange offentlige ansatte som er med i det velsmurte apparatet som sørger for at flyktningene raskest mulig får et fotfeste i Norge.

Kholoud Al-Manasir har selv kommet til Norge som flyktning. Hun kom sammen med søsken og foreldre til Fornebu en februardag i 1992. De hadde flyktet fra Basra i Irak, via Kuwait. Det første hun fikk beskjed om var å skaffe seg sko som passet for vinterkulda, husker hun. Vidar Berget tok imot henne. Nå skal de sammen ta imot nye flyktninger som først skal bo på Schwensensgate bosenter Oslo. ­Siden skal familien Karajoul bosettes i Grünerløkka bydel.

LES OGSÅ: Regjeringen vil trappe opp Norges bidrag i krigen mot IS

Mange trær

Så står flyktningene plutselig der, avslørt av bæreposer merket med IOM, bokstavene til International Organization for ­Migration.

De er slitne og forvirret i møtet med et nytt land, med en ny frihet. Lille Kahraman sitter på pappas arm, er litt grinete. En bag har blitt borte på turen. Vidar Berget har traller klar og laster opp bagasjen. Ruslende gjennom parkeringshuset, på vei til minibussen, kommenterer Hennan alle de dyre bilene han ser.

På vei inn til Oslo legger Sherihan merke til skogen. Det er trær over alt. I gatene på St. Hanshaugen ser hun flere damer med hijab. Selv går ikke hun som muslim med hodeplagg.

– Det overrasker meg at så mange kvinner går kledd slik i et vestlig land.

Hun skal få flere overraskelser.

Paradis

Bosenteret ser ut som en vanlig bygård med leiligheter. ­Ingenting ved bygningen forteller at huset er første bosted for mange av overføringsflyktningene som Oslo kommune tar imot.

Hybelleilighet 22 i andre etasje er gjort klar til familien Karajoul. Miljøterapeut Kholoud forklarer hva man skal tenke på i en norsk leilighet. Vannklosett sitter man 
på. Slik virker kjøkkenviften. 
Varmen kommer fra panelovner. Når brannalarmen går, må de gå ut på gata. I en kasse står nytt kjøkkentøy. Det får de med seg når de flytter til sitt faste bosted senere.

Det ringer på døra, og Vidar Berget ramler inn med all bagasjen. Kahraman er rastløs og labber rundt over alt. Ikke minst vil han se seg rundt på verandaen. Pappa henger med og passer på.

– Leiligheten er liten, men den er paradis. I Istanbul bodde vi sammen med mine slektninger fra Syria i en liten leilighet, ti personer fra tre familier, sier Hennan Karajoul.

Sven Persson har sluset en god del flyktninger inn i den norske virkeligheten gjennom årene. Han er leder på Schwensensgate bosenter, der syrerne skal tilbringe sine første måneder. Han har målene klare for Karajoul-familien, og de er de samme for alle beboere.

– Vår ambisjon er å gjøre dem til gagns borgere, sier han.

LES OGSÅ: Villig til å dø for krigens ofre

Øvelse tillit

De ferske flyktningene i Oslo skal gjennom et introduksjonsprogram, men aller først skal de øve seg i et helt nytt samfunn, med hjelp av miljøterapeuter som Kholoud Al-Manasir. Å bo i en leilighet kan for enkelte være krevende nok. Det er få overganger som er så store som å komme fra et arabisk land til Norge, sier Sven Persson. Å trene på å ha tillit til oss nordmenn, er dessuten en viktig øvelse, mener han. Det skal snart Sherihan og Karajoul erfare.

– Hva er avgjørende for at de får den tilliten?

– At vi gjennomfører det vi lover. Dessuten kan vi ikke bestikkes, selv om noen prøver.

Å gi botrening på et slikt senter er noe unikt for Norge, hevder Sven Persson. Det kommer både dansker og svensker for å se hvordan han og de ansatte jobber.

LES OGSÅ: Syrias naboland trygler om mer hjelp

Øvelse handle

Maten står ikke klar på bordet når flyktninger kommer til Norge. Kjøleskapet i leilighet 22 er dessuten tomt. I hånden får Sherihan Karajoul et betalingskort. Hun har vært i landet i tre timer, det er tid for å handle.

Miljøterapeut Abdirahan Beegsi, opprinnelig fra Somalia, skal gi første leksjon i praktisk kulturlæring: «hvordan handle i norsk dagligvare­forretning». Først til minibanken for å ta ut kontanter. Stikke inn kortet. Der, ja. Taste beløp, kode. Saldo på skjermen. Utbetaling. Ta kortet. Så kommer pengene.

– Husk kvittering, sier Beegsi.

Med egne penger fra det offentlige Norge krysser Sherihan Karajoul gaten mot matbutikken som har navnet til en frukt. Det som møter henne er ukjente varer, et uforståelig skriftspråk og hva koster egentlig varene når alt er i kroner? Hun ser prøvende på syltetøy-hylla og tar et glass kirsebærsyltetøy. Blikket går fram og tilbake over grønnsakene før hun forsyner seg med poteter.

Miljøterapeut Beegsi forklarer forskjell på H-melk og skummet. Den syriske kvinnen er i ferd med å putte både smørloffen og brødposen i brødskjæremaskinen når Beegsi stopper henne, i siste liten. Så møter hun norsk avslutningsdialog i kassa. «Pose? Kvittering?» Sherihan Karajoul fokuserer på de 255 kronene hun skal betale.

En stille by

Tre uker senere: Sherihan Karajoul er i ferd med å lære seg norske ord – ved å se på TV-en som de har fått. Mannen synes det er så stille i Norges største by, så lite folk.

– Det er ikke mer folk enn på landsbygda i et arabisk land, sier han.

I butikkene er det forvirrende mange varianter av samme type vare, synes de. Paret som er kurdere og muslimer vil prøve all mat, selv om det ikke er halal, kjøtt som er tilberedt etter islamske skikker og regler.

– Hva har vært den største overraskelsen så langt?

– Frognerparken, sier Hennan.

Han snakker om «Monolitten», om «Sinnataggen». Gustav Vigelands skulpturer har han bare hørt om. Å ha skulpturer med nakne mennesker ville være utenkelig i Syria.

Nordmenn er også annerledes. Hennan merker det når han er ute på gaten sammen med sønnen. Da smiler folk til dem. På trikken er det mindre kontroll enn de er vant til. Nordmenn ser ut til å stole på hverandre.

Skrik og gråt

Det ble de også fortalt da de gikk på samlinger i Istanbul og ble orientert om norsk kultur: Dere må lære å stole på fremmede mennesker.

– I Aleppo stoler vi bare på familien. Her har vi fått beskjed om også å stole på offentlig ansatte, på politi og sosialarbeidere, sier Sherihan Karajoul.

– Å stole på at andre kan passe på mitt barn er vanskelig, innrømmer hun.

Bosenterets barnehage er bare én etasje ned. De første dagene har sønnen vært der bare noen timer. Imens har mor gått gråtende og hvile­løst rundt. Far har tegnet. Lille Kahraman, som har dårlig syn og har levd i symbiose med sine foreldre fra første levedag, har grått. Vi hører det en dag vi er med ham til barnehagen. Når mor har gått, skriker han. Bæljingen er så kraftig og langvarig at de andre barna blir stående å se på ham.

Selv om det nye livet er vanskelig, er paret synlig fornøyde med sin nye frihet.

– Vi mistet alt gradvis i Syria. Nå får vi det tilbake, gradvis. Alt tar lengre tid her, men samfunnet er bedre organisert, sier han.

Protest

En uke senere: Vandrende rundt blant Edvard Munchs bilder på Munch-museet stopper Hennan Karajoul opp foran «Skrik». Han ser frykt. Inspirert av Munchs mest berømte bilde har han laget sin egen versjon. Det er hans protest, et «NEI!» mot volden og krigen i hjemlandet.

I noen av Munchs svarte strek­tegninger ser han konflikt. Tegningene ligner på noe av det dystre og emosjonelle han selv tegner på flyktningleilighetens kjøkkenbord.

– Har Norge hatt mange kriger? spør han.

Stille går han videre mens han studerer maleriene og fotograferer dem. Han håper å livnære seg av kunsten sin en dag, men har fått vite at det kan bli vanskelig i dette landet. Kona ser også på bildene, men tankene er hos sønnen som er i barnehagen. Det går bedre med ham der, men atskillelsen er ennå vanskelig.

Mye er vanskelig. De tør ikke tenke på framtiden, tillater seg ikke å ha drømmer. Kan sønnens øyne opereres, eller må han være svært nærsynt resten av livet?

Mye er ennå usikkert. Det er det eneste de vet sikkert.

Les mer om mer disse temaene:

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme

Kjell Kvamme er journalist i Vårt Lands nyhetsavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter