Villig til å dø for krigens ofre

34-åringen fra Italia har vært øyenvitne til krigen i Midtøsten og på Balkan, og de siste to og et halvt år i Syria. I I krigen – et vitnesbyrd fra Syria, skildrer hun både krigføringen til opprørerne og soldatene, men viktigst er de siviles lidelser og historie.

– De fleste vestlige krigsreportere flys ned til fronten for noen få dager, for å levere avisene historier som selger. Det fungerer ikke for meg. Jeg må være i konfliktområdene over lang tid, for å komme tettest mulig på hendelsene, lidelsene og sannheten. Det er riktig at sannheten ofte er det første offeret i krig.

LES OGSÅ: Syrias naboland trygler om mer hjelp

Utsultet og beleiret

Da bombene falt som tettest i byen Aleppo i april, prøvde hun som eneste gjenværende utenlandske journalist i Syria å søke tilflukt under en trapp. Der var det allerede fylt opp av sivile. En mann som så kameraet hennes, sa straks til henne: «Ditt liv er viktigere enn mitt, så verden skal få vite...». Før han overlot plassen sin til henne, og forsvant ut til bombekasterne og tanksskytset.

– Jeg vil først og fremst være de siviles stemme til verden. Det er viktig for meg å få opp folks øyne for krigens virkelighet, slik det for eksempel er i Syria nå.

– Hva er virkeligheten der nå?

– At flyktninger i teltleirene og en utsultet og beleiret befolkning i byene, lider. At barn dør av sult. At hovedmålet i kriger som dette, er de sivile.

LES OGSÅ: – Trusselen er blitt mer uforutsigbar

Overvåket og sensurert

Den prisbelønte italienske journalisten hevder internasjonale medier har hatt en mangelfull dekning av konflikten i Syria.

– Det er min plikt å prøve å fylle disse hullene. Det er ikke lett.

– Hva mener du?

– At man som journalist i et krigsområde er nødt til å velge side. Selv holdt meg til opprørerne i Syria. De fraktet meg rundt, jeg spiste med dem, og besøkte hjemmene deres. Naturligvis ønsket de å fremstille sin kamp mest mulig fordelaktig, og alt jeg skrev og rapporterte ble overvåket og sensurert.

Likevel har hun prøvd å være mest mulig ærlig. Ved å fortelle om omstendighetene og begrensningene rundt det hun har skildret, tror hun også mye usagt likevel ble sagt.

– Lever du på en knivsegg?

– Det kan være farlig å jobbe i krigsområder. Aller farligst er vestlige ekstremister som har reist for å krige for Islam. De er som regel helt skruppelløse.

LES OGSÅ: Norge dobler støtten til syriske flyktninger

Farligere i Europa

Hun er sjelden engstelig. Men litt redd, det er hun ofte. Det kan hun leve med.

– Jeg vet hvorfor jeg er der, og ingen frykt kan veies opp mot det. Helt ærlig, opplever jeg at det farligere for meg å være i Europa.

– Hva mener du?

– Jeg var nettopp i Paris. Det var så tomt der, med alle butikkene, museene, og mennesker som bare vandret rundt. Jeg savnet Midtøsten allerede etter to timer. De er nærmere noe dypere og viktigere enn man er i Vesten.

– Er du spesielt utsatt som kvinnelig reporter i muslimske land?

– Å, alle spør om dét. Men, nei - tvert imot. Muslimske menn i Midtøsten respekterer meg mer enn ikke-muslimske menn i Vesten. De ser for eksempel at jeg blir værende, også i de mest utsatte områdene, mens andre journalister drar.

Ebola-smittede neste stopp

Hun innrømmer at hun tiltrekkes av verdens mest utsatte områder. I begynnelsen var det ren nysgjerrighet, nå er det blitt noe mer. Siden det er blitt omtrent umulig for vestlige journalister å komme innenfor grensene til krigsområder i for eksempel Syria, Afghanistan og Irak, i hvert fall utenfor de kontrollerte, grønne bunker-sonene, har hun sett seg ut et nytt reisemål.

– Jeg leste en artikkel i Time om Ebola-smitten i Liberia, og tenkte at dit må jeg dra.

En ledende redaktør i Liberia sier smitten nå er helt ute av kontroll, at den har ført landet på kanten av stupet, og at alle i Liberia kan dø av Ebola. Det skremmer ikke Francesca Borri.

– Klart jeg kan bli smittet. Jeg kan til og med ta med meg smitten til Europa. Men jeg kan bli utsatt for en ulykke i Norge også.

Kjæresten stakk

– Hva med kjærligheten?

– Jeg var sammen med en krigsfotograf i Syria noen måneder. Da han dro, valgte jeg og bli – og siden har jeg ikke hørt noe fra ham. Ikke fra de andre vestlige journalistene som var der heller.

– Er det ingen som bryr seg om hvordan det går med deg?

– Jo, foreldrene mine i Italia. De er redde for meg hele tiden. Da jeg skulle treffe faren min nylig, måtte jeg innom en minibank. Jeg ble fem minutter forsinket, og far trodde jeg var blitt kidnappet, smiler Francesca Borri.