– Et bilde av et barn uten foreldre sier mer enn tusen intervjuer

Vårt Land treffer den erfarne logistikkhjelpearbeideren samme dag som han skal reise til ebolarammede Liberia. Han tar på seg en fleecegenser med logoen til arbeidsgiveren, Flyktninghjelpens beredskapsstyrke Norcap. Fotografen knipser i vei.

– Jeg er ikke norsk, men kommer opprinnelig fra Libanon. Jeg har selv vært både asylsøker og flyktning, og vet hva det betyr å være i nød og få hjelp. Vi mennesker er nødt til å yte hjelp til våre medmennesker. I hjelpeorganisasjonen fant jeg familien min, sier Srour.

LES OGSÅ: Norge vurderer å bidra til britisk ebolainitiativ

Førstelinjen

Det regner. Srour sier at han liker regn. I Liberia er det regntid. Lagerhaller må settes opp så utstyr ikke blir ødelagt, rett utstyr må hentes inn til rett tid. Det er ingen tid å miste.

Han har mange feltopphold bak seg, i borgerkriger og humanitære katastrofer. Srour har status som såkalt «first responder».

– Jeg kan reise når som helst, sier han.

– Er det annerledes å reise denne gangen?

– Ja, det er det. Jeg jobbet med koleraepidemien i Zimbabwe i 2008. Oppgavene ligner. Du skal blant annet opprette behandlingssentre for å beskytte mot spredning. Forskjellen er at ebola er svært dødelig. Risikoen er større. Det kreves et helt apparat rundt hjelpearbeiderne også, og dermed mer personell.

LES OGSÅ: Trenger mer folk til Vest-Afrika

Ikke bare penger

Alle er ikke som Hassan Srour. Tirsdag meldte NTB at Redd Barna behøver 1,000 hjelpearbeidere til tre nye ebolasentre i Liberia og Sierra Leone. Bare 38 hadde meldt seg.

– Det er ikke bare penger man trenger ute i felten, men personell og kompetanse. Norge er en av de fremste nasjonene innen feltsykehus og feltklinikker, forklarer Srour.

– Hvorfor sliter Redd barna med å få tak i nok hjelpearbeidere, tror du?

– Jeg kan bare svare for meg selv. Jeg er veldig motivert, har en flott familie som støtter meg og arbeidsgiveren min, Flyktninghjelpen, gir meg mulighet til å dra.

Flyktninghjelpen sender ikke hvem som helst til et kriseområde, opplyser kommunikasjonsrådgiver Andreas Stensland. De mest rutinerte blir sendt ut, mens ferske hjelpearbeidere må vente på enklere oppdrag. På listene til beredskapsstyrken Norcap er det flere nødhjelpseksperter fra Midtøsten, Asia og Afrika enn fra Norge. Organisasjonen bidrar først og fremst med ikke-medisinsk personell som skal styrke FN.

FAKTA OM EBOLA: – Dødsrata er opp mot 90 prosent

Trening og erfaring

– For vanlige folk blir det bare for mye med en slik situasjon. De får sjokk. Da fungerer det for dårlig. Hassan har utdanningen og vet hvordan det er å være i en skikkelig alvorlig krisesituasjon. Han kan komme på plass raskt og begynne å jobbe, sier Stensland.

Srour nikker.

– Motivasjonen kommer også fra tryggheten ved erfaring og trening. Trening og atter trening er det som skal til. Alle som reiser ned skal innom Genevé og få et ekstra kurs. Kompetansen hjelpearbeideren har bygget over flere år er viktig, sier han.

– Hvordan er det å ankomme et kriseområde som Liberia?

– Jeg konsentrerer meg om det jeg skal gjøre. Jeg er selvsagt spent, vurderer trusselbildet, tidsaspektet og kollegene som er med. Så legger vi en plan. Vi er trent til å gå fra A til B til C. Det går av seg selv.

LES OGSÅ: – Ebola-rammede land har begrensede ressurser