Nyheter

Bursdagsgraven

Det var den dagen hun fylte 27. Den dagen bestemte lillebror seg for å stoppe på 22 år.

13. januar 2010: Alt tyder på at det skal bli en normal og fin bursdag for Hanne-Marthe Sommerfeldt. Etter jobb samler hun noen venner på en irsk pub i Oslo. Der tar de en øl, feirer livet og markerer starten på hovedpersonens 28. år.

Hanne-Marte skal på jobb dagen etter, så hun bryter tidlig opp. Hun kommer hjem til leiligheten i Drammen før midnatt og går rett i seng.

Etter kort tid bråvåkner hun. Det ringer på døra.

Før hun rekker å svare, braser mamma inn i rommet. Hun har egen nøkkel, og har tydeligvis ikke tid til å vente.

«Herman kommer til å dø!»

Mammas ord treffer Hanne-Marthe som scener fra en vond drøm.

– Jeg fikk umiddelbart forferdelig vondt i magen. Dette var uvirkelig, og likevel helt virkelig.

Sykehuset

Mamma sier at hun og pappa skal til Ullevål sykehus. Herman er også på vei dit – i ambulanse.

De får en venn til å kjøre seg til Oslo. Folkene på sykehuset har advart dem mot å kjøre selv.

Hanne-Marthe og mamma sitter i baksetet. Mamma tar fram mobilen til Herman. Skroller. Sier: «Her er det noe rart. Alle meldingene til Herman er borte».

Hanne-Marthes reaksjon: «Han har sikkert prøvd å ta livet sitt».

«Hvorfor sier du det?» spør mamma bestyrtet.

«Fordi han har slettet meldingene. Det virker planlagt».

Videre på bilturen forteller mamma hvordan kvelden har forløpt. Hun og Herman har vært på kjøkkenet og forberedt middag til dagen etter, når hele familien skal feire Hanne-Marthe. ­Familiefesten er utsatt med én dag, ettersom pappa kommer hjem ­fra Nordsjøen seint denne kvelden.

I taxien fra Tønsberg togstasjon og ut til boligen på Husøy, har pappa lagt merke til en møtende ambulanse.

Det tar bare minutter før telefonen ringer hjemme hos Sommerfeldt. Det er fra sykehuset. De forteller at sønnen har vært i en ulykke.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Null prosent

Familien Sommerfeldt kommer til Ullevål, og møter en lege. Han spør:

«Er dere flere søsken?»

De forteller om storesøster, at hun er gravid og at de ikke ville vekke henne.

«Å – så dere var tre?», sier han.

«Var?» utbryter Hanne-Marthe. «Er han død?».

De får møte Herman. Han er ikke død. Han puster. Men hodeskadene er ekstreme. Legen sier det er null prosent sjanse for at han overlever.

Han stikker til dem et brev han har funnet på Herman. De setter seg ned og leser det sammen.

Her skriver Herman at han har slitt med angst og depresjoner i mange år. Og at hvis det ikke hadde vært for familien, ville han tatt livet sitt for lenge siden.

Videre oppgir han hvilke sanger han ønsker i begravelsen. Han angir til og med hvor mange minutter og sekunder hver sang varer. Spøker litt om at han håper det ikke er for mye å be om å komme med slike ønsker.

Når de er ferdige med å lese, spør legen om de stiller seg positive til organdonasjon. «Ja», svarer de i kor, uten at de noen gang har diskutert det tidligere.

Dårlig samvittighet

Politiet ankommer. De ber om å få tilbake selvmordsbrevet. Det får de ikke. Familien vil ha det selv. Men politiet får lov til å ta en kopi.

– Hvordan reagerte du på det som sto i brevet?

– Det var et sjokk. At han hadde slitt med angst og depresjoner kom som lyn fra klar himmel. Vi var den perfekte familie, hvor alle hadde et godt forhold til hverandre. Det var helt absurd å finne ut at jeg ikke kjente ham likevel. At jeg ikke ham.

Senere på natten får familien lov til å gå inn til Herman. Han ligger i respirator. Han er varm. Puster.

Hanne-Marthe unngår å se på ansiktet hans. Vil huske ham slik han var.

Han holdes klinisk i live i to døgn til, slik at organene kan tas ut. Familien bruker timene hos ham.

– Hvordan opplevde du disse to døgnene?

– Jeg er veldig takknemlig for tiden vi fikk med Herman på sykehuset. Det var en fin avslutning på noe akutt og brutalt. Mens jeg satt hos ham, tenkte jeg på alle opplevelsene vi hadde hatt sammen. På alt jeg burde ha sagt, og på om det var noe jeg ikke burde ha sagt. På hva vi hadde gjort galt, siden han ikke kom til oss med problemene. Jeg kjente på dårlig samvittighet, og kjenner på det ennå.

– Min første tanke var at han hadde tatt livet sitt fordi han var homofil. Både mamma, søsteren min og jeg hadde skjønt det, men pappa visste det ikke. Jeg tenkte kanskje det var derfor han hadde slettet meldingene på telefonen. Men i ettertid tror jeg ikke det handlet om det. Vennene hans sier at han var åpen om legningen sin, at han var glad og stolt over det og at han hadde bestemt seg for å fortelle det til oss.

Nettopp det at han var så glad, gjør det vanskelig å forstå.

– Han trivdes ikke så bra på skolen, det er så, men han elsket å skate, henge med venner og drive med musikk. Han var veldig sosial. Som søster tenkte jeg alltid at han var så livsglad. Godt likt av alle, slik glade personer gjerne blir, forteller Hanne-Marthe.

Uutholdelig smerte

Kort tid før Herman døde, var han på besøk hos Hanne-Marthe for å hjelpe henne med å montere møbler. Musikken han spilte da, var den samme som han hadde valgt ut for begravelsen.

Da han var ferdig med å montere et skap, oppdaget hun at den øverste hyllen var snudd feil vei, slik at den brune flaten var fram og den hvitlakkerte bak.

«Da må vi snu den», konstaterte Herman.

«Nei, det skal vi ikke» sa Hanne-Marthe. «Hver gang jeg ser på den brune stripen, skal jeg tenke på deg».

– Og det gjør jeg nå. Hver dag. Men på en annen måte enn jeg hadde tenkt meg.

– Tror du Herman forsto hvilken smerte han ville etterlate seg?

– Nei, det tror jeg ingen som begår selvmord gjør. Han kan umulig ha visst hvor høyt han var elsket, ettersom han gjorde det han gjorde. Vi kunne løst det sammen, det er jeg overbevist om. Han skrev i brevet at han visste det ville bli veldig vanskelig for oss, spesielt mamma, men jeg tror ikke han visste hvor vanskelig det ville bli. Hjemme har vi lært at vi kan komme til mamma og pappa med problemene våre, ingen ting er for stort, ingen ting er for lite. Jeg har hatt mine ting jeg også, som har vært vanskelige å ta opp. Så jeg kan forstå Herman til en viss grad. Men hvorfor kunne han ikke prøve å ta det opp, og dersom det ikke førte fram, kunne han jo gått videre med planene sine?

Når han likevel avbrøt alt, betyr det kanskje at hans egen smerte var enda større?

– Han må jo ha hatt det uutholdelig. Men det er ikke sikkert han målte sin egen smerte opp mot vår. Han hadde tydeligvis tenkt på saken en stund, ettersom brevet var så gjennomarbeidet.

Livsfarlig

Familien Sommerfeldt har i ettertid fått mistanke om at Hermans desperasjon skyldes piller han tok. Han gikk på et legemiddel mot uren hud. I ettertid har familien lest om bivirkninger som angst, depresjoner og selvmord.

Søk på internett viser at mange må gå i terapi etter bruk av disse pillene. Nettet florerer av skrekkhistorier om bivirkningene.

Når vi nå vet at flere etterlatte mener dette middelet har ført til selvmord, synes jeg at legene bør informere bedre. Unge mennesker må få beskjed om at det er stor sannsynlighet for at de får angst og depresjoner om de bruker det. Familiene deres bør også varsles, slik at de er klare over at dette kan være livsfarlig.

– Hvor godt kjente du broren din?

– Ikke godt nok, tydeligvis. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 18. Da var han bare 14. Men vi var likevel mye sammen i helgene. Han var alltid snill og omtenksom. Han laget ofte mat til meg. Vi så filmer sammen. Vi hadde det gøy.

Ødelagt familie

Hanne-Marthe opplever at lillebrorens død har ødelagt familien hennes. Ingen ting er som før.

– Mamma og pappa får aldri tilbake den livsgleden de hadde. Og selv om vi har stått sammen i tiden etterpå, har jeg kjent meg ensom. Mamma og pappa har hatt hverandre. Søsteren min har egen familie. Men jeg har vært alene. Alene med alle spørsmålene. De som ingen av oss har svar på.

– Når kjenner du deg mest alene?

– Hver gang jeg tenker på ham. En sang på radio, for eksempel, kan gjøre at jeg blir helt satt ut.

Hun trekker fram en episode hvor hun var med sin gravide søster til ultralyd. Sykepleier sa: «Oi, det er en liten herremann der inne». Både Hanne-Marthe og søsteren begynte å grine. Ordet herremann var nok.

– Det morsomme er at Ludwik, som var inne i magen til søsteren min da, tror han kjenner Herman. Han sier at han ser ham i skyene. Både Ludwik og storesøster ­Eveline har fått et veldig naturlig forhold til døden. Vi snakker så mye om Herman og døden i vår familie at barna må få være med på det.

– Hva har skjedd med ditt eget forhold til døden?

– Det er bedre enn før. Den er mindre fremmed, mer naturlig. Å dø er like naturlig som å bli født. Likevel er det mange som fortrenger det. Akkurat slik sorg for­trenges. Jeg tror at vi må dele mer, slik at man slipper å bære ting alene.

– Hva kan mennesker rundt en ­familie rammet av selvmord gjøre for å vise forståelse?

– Vi møtte mye kjærlighet og omsorg de første ukene. Men sorgen varer i måneder og år. Det er fint når venner skriver bursdagshilsener og julehilsener til Herman på graven. Det viser at han ikke er glemt. Det er også fint med den lukkede gruppen vi har på Facebook. Der skriver vennene hans ting som at «nå er vi på konsert, her skulle du vært, Herman». Slike små ting gjør at vi i familien ser at vi ikke er alene i sorgen og savnet.

Senke kravene

Hanne-Marthe Sommerfeldt sitter med en rull med toalettpapir i fanget under hele intervjuet. Hun river av flak for flak. Tørker tårer. De blir en stor haug med papir på gulvet etter hvert som timene går.

– Hvordan er det å fortelle historien om Herman?

– Jeg kan klare å snakke om det uten å gråte, men da blir jeg veldig kald. Det ønsker jeg ikke å være. Hvis noen spør meg om jeg har søsken, må jeg alltid si at jeg har en lillebror, og at han er død. Han er en viktig del av meg og livet mitt.

– Hvordan er sorgen din nå?

– I starten var det surrealistisk at verden gikk videre. At alt fortsatte som om ingen ting hadde skjedd, mens jeg satt der med et tomrom som tilsa at alt skulle stoppe opp. Med tiden har sorgen blitt mindre intens, litt mildere.

– Er savnet mildere også?

– Nei, savnet er fortsatt stort. Jeg skulle så gjerne ønske å bli bedre kjent med Herman som voksen. Jeg lurer på hva han ville sagt, hva han ville gjort. Jeg hadde gledet meg til å følge ham videre, og plutselig ble framtiden avlyst.

– Ser du ting i ettertid som du ikke så da Herman levde?

– Det er tusen spørsmål. Men han skriver i selvmordsbrevet at han ikke klarer å prestere som forventet, på skolen og i fritiden. Men hva så? Må man være så vellykket? Jeg har gjort det til en vane å spørre mer enn før. Hvis jeg lurer på om noen er lei seg, lufter jeg det. Jeg vil heller drite meg ut enn å risikere at noen rundt meg faktisk kan ha det så vanskelig at han eller hun kan velge å dø.

– Hvordan har selvmordet forandret deg?

– Jeg prøver å være mer gjennomtenkt i det jeg sier og gjør. Ønsker å være åpen, lyttende og ikke dømmende. Jeg prøver også å være mindre selvkritisk. Jeg har alltid stilt store krav til meg selv. Nå tenker jeg at det er viktigere å ha det gøy med det jeg gjør. Jeg innser at livet er kort. Jeg vil kjenne hvor deilig det er å leve.

Siste feiring

Det er en detalj Hanne-Marthe Sommerfeldt har tenkt mye på: Hvorfor valgte Herman nettopp bursdagen hennes til å forlate livet? Det rimer så dårlig med hvem han var. Han var jo så omtenksom. Så glad i å gi bursdagsgaver. Nå ga han det motsatte. Lå det noen beskjed der?

– Han hadde spurt meg hva jeg ønsket meg til bursdagen. Jeg sa jeg ønsket meg en kokebok ... Det var ikke akkurat hva jeg fikk. Jeg har ikke feiret bursdagen min med venner etter dette.

– Har du vært sint på Herman?

– Ja, det hender. Sint for at han gjorde dette mot oss. Spesielt mot mamma og pappa. Sint fordi han ikke lot oss få sjansen til å hjelpe. Og når jeg selv ikke har det bra, har det også hendt at jeg har tenkt at Herman har frarøvet meg selv muligheten til å ta mitt eget liv.

– Har du tenkt på det?

– Ja, men nei. Og det tror jeg de fleste tenker. Følelsen kommer sterkest når jeg kjenner at jeg har så mye å gi, mye kjærlighet, men ingen å gi det til.

Familien har lest denne saken før den kom på trykk.

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter