Italia: Norske båter har reddet 4.563 båtflyktninger i Middelhavet siden juni. Mengden av mennesker og den desperate situasjonen de befinner seg i, har gjort inntrykk. – Jeg var ikke forberedt på at det skulle være så mange små barn blant migrantene, sier den norske styrkesjefen Lise Dunham på Siem Pilot.
Utdrag fra nyhetsmelding fra NTB 9. august 2015
Lise Dunham (41) er en av tre styrkesjefer som leder arbeidet på det norske skipet Siem Pilot, som bistår EUs Frontex Operasjon Triton. De to første styrkesjefene dro ut i tur og orden i løpet av juni og juli, selv hadde hun sitt første oppdrag i slutten av juli. Hun var så vidt kommet om bord da hun fikk vite at de skulle ut til en båt utenfor Libya-kysten, med nærmere 400 flyktninger om bord. En av dem viste seg å være et bitte lite spedbarn, født på havet, under kummerlige og farlige forhold.
Siden juni har de to norske båtene Siem Pilot og Peter Henry von Koss plukket opp snart 7.000 flyktninger. Svært mange av disse kom i havsnød den perioden Lise Dunham ledet arbeidet i august. Nå har hun tjenestegjort i Norge i snart to måneder, men i dag bærer det nedover til Middelhavet igjen. Da er det farvel til mann og to små barn på Neskollen i Akershus, og klart for en ny måned med redningsoppdrag til havs.
LES OGSÅ: Norsk skip deltar i omfattende redningsaksjon
Innlandsjente
– Jeg er jo fra Hamar, og er ikke akkurat noe sjømenneske, sier Lise Dunham til Dagsavisen.
Hun vokste nemlig opp i innlandsfylket Hedmark, sammen med sine to fysioterapeut-foreldre og en eldre bror. Familien er en ekte innlandsfamilie, med en mor fra Elverum og en far fra «innlandsfylket» Montana i USA. Selv bor Lise Dunham altså midt i tjukkeste Akershus. Befalsskolen tok hun på Jørstadmoen ved Lillehammer i innlandsfylket Oppland, Politihøgskolen i tørre, urbane strøk på Majorstua i Oslo. Det nærmeste hun noensinne har bodd storhavet, var da hun på 90-tallet jobbet som lensmannsbetjent i Balsfjord i Troms.
Hun legger ikke skjul på at hun var spent da hun første gang skulle reise ned til Middelhavet for å drive grensekontroll og redningsarbeid til havs. Ville hun bli sjøsyk? Ville hun klare å lede et såpass tøft oppdrag? Riktignok har hun lenge vært en del av politiets utrykningsenhet (UEH), og til daglig jobber hun som innsatsleder i Oslo politidistrikt, hvor hverdagen består av å lede større og mindre oppdrag i Oslos gater.
– Jeg er jo ikke kaptein på Siem Pilot. Min oppgave er å lede og koordinere oppdragene som kommer inn. Jeg har et team som er satt sammen av personer med ulike egenskaper. Det er politi, kystvakt og sivilt crew. Som leder er det min jobb å få disse til å fungere sammen og yte sitt beste. Jeg har vært opptatt av at alle skal få bruke sin kompetanse.
LES OGSÅ: Regjeringen forlenger oppdraget i Middelhavet
Brått på
Det første oppdraget i slutten av juli kom altså ganske brått på. Lise Dunham og teamet hadde tenkt de skulle få noen dager på seg til å øve. I stedet måtte de hoppe rett ut i det, og dro raskt ut fra havnen Catania på Sicilia. Heldigvis var mye «på stell» fra før, ettersom de to første styrkesjefene hadde ryddet vei og fått i gang gode rutiner. Men Dunham var nok den styrkesjefen som fikk flest oppdrag den tiden hun var ute. Flyktningstrømmen økte voldsomt, og august og september 2015 ble virkelig en periode da Europa våknet opp og forsto det store alvoret i det som skjedde i Middelhavet. I tillegg kom det nå så berømte bildet av den tre år gamle syriske gutten som ble funnet død på stranda i Tyrkia.
– Folk i Norge våknet nok også opp fordi Siem Pilot er en norsk båt, men det var ekstremt mange migranter den perioden jeg var ute. Det var mange og tunge oppdrag, og vi er faktisk den største båten som opererer i det området. Jeg jobbet mye med å rapportere til media her hjemme, for jeg mener det er viktig å formidle det som skjer til den norske befolkningen. Vi har godt av å se hvilke problemer de har å stri med, og se dem i forhold til de problemene vi har her.
Det vi alle husker, er alle barna. Det ene spedbarnet etter det andre ble løftet ned i lettbåtene våre. Og så små som de var!
Lise Dunham
Nært og voldsomt
– Når du først er der nede og får alle inntrykkene, blir det nært og det blir voldsomt. Det er så mange som skal over! Noen er fra krigsherjede land som Syria, andre flykter fra fattigdom. Men alle som setter ut i disse dårlige båtene og bruker utallige døgn på havet, de risikerer livet sitt, og relativt mange av dem omkommer. Det er vanskelig å forberede seg på dette før du reiser ned, sier Dunham.
Det aller første oppdraget sitter fortsatt i.
– Det vi alle husker, er alle barna. Det ene spedbarnet etter det andre ble løftet ned i lettbåtene våre. Og så små som de var! Jeg fikk noen tanker etterpå. Tenk å sette ut på en så farlig ferd når du er høygravid, eller har en liten baby med deg! Det sier noe om hvor desperate disse menneskene er. Jeg var selv en gang ute i en av disse små, dårlige gummibåtene i fem minutter. Jeg tenkte jo da at jeg som mor aldri i verden ville tatt med meg ungene mine i en slik båt. For oss i Norge er dette utenkelig.
Under et senere oppdrag dro de ut i omtrent samme område utenfor den libyske kysten, og plukket opp en båt med rundt 150 egyptiske gutter om bord. Alle var uten foreldre, alle var de i alderen 10 til 15 år.
– Foreldrene hadde samlet sammen penger, og gitt dem til et kriminelt nettverk som skulle få dem over. Tanken var nok at barna skulle få starte et nytt og bedre liv i Europa. Det er ikke krig i Egypt, men det er mye fattigdom. De unge, egyptiske mennene som var med fortalte at de ikke hadde penger, utdannelse eller jobb. De reiser fra ingenting, til kanskje noe. De har ingenting å tape, mener Dunham.
LES OGSÅ: Norsk skip deltar i omfattende redningsaksjon
Hjem til foreldrene
Ved siden av oppdraget da de hentet ut nesten 50 omkomne flyktninger, er det særlig de egyptiske guttene som har gjort inntrykk på Lise Dunham. Hun bare brakte dem trygt til land, men hun aner ikke hva som videre skjedde. Fikk de opphold i Europa? Hun vet ikke.
– Vi leverer dem i havn, og så er det ut på nye oppdrag. Men vi fikk jo snakket litt med dem. En av dem formidlet til båtføreren straks han kom om bord hos oss: Han ville hjem igjen. Han ville tilbake til Egypt. De vil jo være hjemme hos mor og far, disse ungene, de har jo ikke noen tanker om utdannelse og framtid. Men guttene var veldig flinke til å ta vare på hverandre. Vi delte ut tegnesaker til dem, som egentlig var beregnet på mindre barn. Men gutta satte seg ned og tegnet fra prikk til prikk, akkurat som de små barna! Så de var ikke blitt så store. Nei, det var litt sårt med de unggutta der.
Redde for hjelpen
Under andre oppdrag har mannskapene på Siem Pilot delt ut både is og bamser til flyktningbarna. Det lettet veldig på stemningen om bord. Selv om mannskapet på «Siem Pilot» er der for å hjelpe, er mange av flyktningene litt redde for dem i begynnelsen. Nordmennene kommer mot dem i politiuniformer og smitteverndrakter, og de første timene om bord blir flyktningene underkastet et kontrollregime der de blir undersøkt for sykdommer (alt fra skabb, malaria og ebola), sjekket for identitet, midlertidig fratatt verdisaker og våpenlignende gjenstander. De holder også øye med om det finnes menneskesmuglere i mengden, slik at de kan informere italienske myndigheter.
– Vi gjør en omfattende jobb for å samle informasjon rundt eventuelle bakmenn og organisatorer. Det arbeidet har ført til at italiensk politi har pågrepet rundt 20 personer. Dette er en viktig del av oppdraget vårt, sier Dunham.
Det er også nødvendig med vakthold på en slik båt. Det kan bli uoverensstemmelser mellom folk fra kanskje 25 forskjellige land.
– Vi er jo politi og står der med munnbind, vi er myndighetspersoner fra et fremmed land, og vi har våpen om bord. Da vi delte ut bamsene fikk vi se noen smil, og ungene begynte å leke. Da følte de nok at de var blant venner, sier Dunham, men legger til:
– Vi må også være myndige og ha struktur om bord. Det er krevende bare å få plass til alle. Som den gangen vi hadde nesten 1.000 flyktninger om bord, da må du ha et system som er godt, sier Dunham, som forteller at det mest kritiske øyeblikket under hele redningsoperasjonen definitivt er når «Siem Pilot» nærmer seg båten de skal redde.
– Vi nærmer oss på en bestemt måte, for ikke å skape panikk om bord. Når vi kommer fram til den fulle båten, kan folk bli paniske fordi de så gjerne vil bli reddet. De kan hoppe ut i vannet, eller at alle går til én side, slik at båten tipper rundt. Folk har ikke på seg redningsvest, kan gjerne ikke svømme. Flere har omkommet i lignende situasjoner tidligere, sier hun.
«Har ikke han noen bamse, han, da». «Nei, han gutten der har ingenting. Han har mista alt han eier», sa jeg. Det er ikke så lett for en fem-åring å forstå, da.
Lise Dunham
Etter at hun kom hjem fra sin første periode, viste hun bilder av barna med bamsene til sine egne to små barn hjemme på Neskollen.
– Den eldste forstår litt men selv den minste på fem begynte å stille spørsmål. «Har ikke han noen bamse, han, da». «Nei, han gutten der har ingenting. Han har mista alt han eier», sa jeg. Det er ikke så lett for en fem-åring å forstå, da.
LES OGSÅ: Norsk skip brakte 785 båtflyktninger til land
Raske avgjørelser
For Lise Dunham er det å ta raske avgjørelser noe av det mest krevende med lederoppdraget om bord på «Siem Pilot».
– Det er avgjørelser som faktisk går på liv og død. Hvilken båt skal vi prioritere? Hvilken måte skal vi gjøre det på? Hvordan skal vi tilnærme oss? Vi fikk en gang en melding om at en båt hadde 400 migranter under dekk. Skal vi da gjøre redningen ekstra hurtig, med utgangspunkt i at det er noen som lider nød under dekk, eller skal vi gjøre det saktere, på vår måte? Skal vi evakuere en mor og et nyfødt barn fra en av gummibåtene først, før vi eventuelt tømmer den første båten med de under dekk? Vi hadde mye som måtte gjøres samtidig. Vi hadde folk som besvimte av varme på en kystvaktbåt, og en gummibåt med 120 stykker om bord uten redningsvest. Skal vi gi dem redningsvestene først? Det var mye som var krevende på ledersiden.
– Traff du rett med avgjørelsene dine?
– Når du ser fasiten, så traff vi jo. Vi hadde ingen omkomne (med unntak av de 49 som allerede var funnet døde i et lasterom og som vi måtte ta hånd om). Men det var ikke gitt på forhånd. Slik er det med oss operative ledere, det er først etterpå man kan sitte i fred og ro i trygge omgivelser og vurdere de avgjørelsene man tok der og da. Men man må ta en avgjørelse, ut fra den situasjonsforståelsen man har. Tar man feil valg, kan det bli kritisk. Som innsatsleder er jeg vant til å ta raske avgjørelser. Jeg er klar over og også forberedt på at dette kan slå feil ut og at jeg må stå til rette for de avgjørelsene jeg har tatt. Jeg er trygg i rollen som operativ leder, men jeg har også gjort meg opp noen tanker rundt konsekvensene av å ta avgjørelser som vil fremstå som «feil». Dette er en del av jobben.
I dag reiser Lise Dunham til Middelhavet igjen. Før hun drar nedover, er det briefing her i Kripos-hovedkvarteret på Helsfyr. Når hun kommer hjem, er det debrifing.
– Kripos har et opplegg for dette, som er bra. Men å snakke sammen ombord med dem som har opplevd det samme, fungerer aller best. Under forrige oppdrag måtte vi hente opp omkomne – det er klart det gjør noe med deg. I tillegg var det krevende å håndtere de vel 300 pårørende om bord, enker og barn etter de omkomne. Våre folk blir kjørt i kjelleren på disse oppdragene, både fysisk og psykisk. Men da vi hadde debrifing etterpå, viste det seg at de som ikke hadde fått være med på å hjelpe, hadde det verst. De som ble satt til å holde vakt, som måtte se på at kollegene jobba hardt gjennom hele natta, de følte veldig på at de ikke hadde fått hjelpe til. Politi og forsvaret er nok skrudd sammen ganske likt her. Vi ønsker å være der det skjer, og vi ønsker å hjelpe til.
Lise Dunham blir stille inne på møterommet på Kripos. Hun har fått på seg politiuniformen nå, og ser veldig energisk og klar ut, som om hun hvert øyeblikk skal sette seg på et fly til Italia. Ingen vet hvordan denne høsten blir for henne og mannskapet på «Siem Pilot». Ingen vet ennå hvor mange flyktninger som kommer til å sette ut på Middelhavet i altfor små og skrøpelige båter, hvor mange som kommer i havsnød, og som likevel bli reddet. Eller hvor mange som kommer til å dø i forsøket.
LES OGSÅ: Flyktninger takker Norge
