Biskop Olav Øygard sykler til jobben i Tromsø. I fjor feiret han og kona sin første jul uten datteren Siri. For Øygard var nettopp det den største utfordringen da han ble spurt om bli nominert: Avstanden. Nå går det ukevis mellom hver gang de treffes.
Erlend Berge
Vurderte å si nei til bispe-jobb
Olav Øygard måtte flytte fra sin funksjonshemmede datter for å bli biskop i Nord-Hålogaland. .
Det varme lyset fra kontorene i Bispegården faller på den urørte snøen utenfor. Inne er dukene og lysene lilla – ventetidens farge. Snart kommer barnet.
Den trebrune gården ligger høyt over Tromsø, som en varde i mørketida som har lagt seg over Nord-Hålogaland – vårt nordligste bispedømme. Gjennom det lette snøværet skimtes broa til fastlandet og Ishavskatedralen.
Bispegården er nyoppusset og satt i stand slik den var da regjeringen Nygaardsvold styrte landet fra et av rommene i mai 1940. I garderoben i kjelleren står Olav Øygard, en lang, slank skikkelse med lite hår, sokker i sandalene og et bredt smil som skaper tre smilerynker på hver side av munnen. Biskopen trekker av seg skjorta og finner fram det han trenger for å komme seg hel hjem.
