Til seters for å spille opera

– Se der! Se der!

En gammel Massey Ferguson svinger brått opp den vesle jordveien. Budeiene synger opprømt, og snart kommer slåttekarene spurtende over setervollen for å se hva som skjer. Ombord i den nyankomne traktoren: En teatertrupp!

De har reist til Svarthammerlia, en seter helt nord i Østerdalen, for å spille komedie.

Men det er duket for et fatalt sjalusidrama. Ikke alle vil komme derfra i live.

Vokser

Vi er på Norges kanskje mest eksotiske operahus. Opera di setra har verken innlagt vann eller strøm. Og når den siden 2009 har poppet opp hver sommer, er det på grunn av en familie, og et lite bygdesamfunn i Tylldalen som tar i bruk alt de har av hoder, hender og stemmer.

– Dette er hobbyen vår, humrer Lars Eggen mens han hamrer inn et par spiker i den gamle seterbua.

Lars er både altmuligmann her på setra og profesjonell sanger. Sammen med pianistkona Eva, faren Arne, moren Grethe Kristin, søstrene Ingrid og Marit, venner og sambygdinger, har han de siste årene satt opp både Figaros bryllup, Elskovsdrikken – og i år Bajazzo av R. Leoncavallo her høyt til fjells.

Første gang var for åtte år siden, da kom 250 publikummere. Sakte men sikkert utvidet de – både tribunene og antallet forestillinger.

I fjor fant 1.500 mennesker den støvete smale veien opp til Svarthammerlia for å se operetten Sommer i Tyrol.

Fisefint

– Dette er en vill idé, men det er jo fryktelig morsomt, da, sier operasjef og bonde Arne Eggen. Vi møter ham på gården nede i bygda. Her forsøker han å få siloen i havn midt i produksjonsuka.

– Opera blir jo sett på som noe fisefint, et byfenomen. Men det er frodig, og det hører til også her. Budeia som lokket på kyra var den første operasangeren, fortsetter han.

Og da prosjektet startet, handlet det ikke minst om et ønske om å gi livet tilbake til et sted som han hadde vært på hver eneste sommer i oppveksten: Setra. Da Arne var liten, like etter krigen, var de en stor flokk med unger som ikke kjedet seg ett sekund der oppe. Men hadde vi stått på Svarthammerlia for bare femten år siden, ville vi sett et fjøs som var helt falleferdig.

– Du kunne bare sette en fyrstikk i det, sier Lars.

Uten mikrofoner
Fjøset er i dag blitt til en scene.

Og backstage, mellom laftede tømmervegger sitter koristene og bråsjekker notene mellom prøvene, mens danserne hjelper hverandre med å trekke på seg fjær og fuglenebb.

Trond Halstein Moe svinser forbi i en lang rød kappe. Han har stått på scenen i konserthus over hele verden, men setra må være et karrieremessig høydepunkt.

– I hvert fall når det gjelder høyde over havet. Dette er veldig artig, sier operaveteranen med dyp, rungende latter, men medgir at det også gir noen utfordringer:

– Det er kaldt i perioder. Og så er det utfordrende å synge i friluft uten mikrofoner. Lyden kastes faktisk ganske bra ut, men likevel kan det være krevende å høre hverandre og orkesteret.

– Og så må du kjøre traktor?

– Det må jeg, men heldigvis tjuvkjørte jeg traktor da jeg var 16 år. Det var faktisk en temmelig nøyaktig lik modell.

Goodwill

Mens operasjefen gir fruen æren for at operahuset går rundt, skylder hun på bygdefolket. De stiller opp, som alt fra dansere og operakorister, til lefsebakere, eller husverter for de tilreisende i teamet.

– Vi har ikke noe hotell her i Tylldal, men vi har mye goodwill, sier hun og anslår grovt at rundt 80 mennesker på en eller annen måte er involvert i prosjektet.

– Det er sånn her på bygda at hvis bygdefolket hadde syntes at dette var noe skitt, så hadde det gått skitt, sier Arne, og legger til:

– Men jeg tror de heller er litt stolt av det, og føler det er sitt. Jeg er sikker på at 70 prosent av de som kom den aller første gangen, aldri hadde sett opera før. Men nå kommer de att år etter år, og det er mange som har begynt å reise til andre steder i Norge og Italia for å se opera.

– Da synes jeg vi har gjort noe som er viktig, legger han til.

Prosjektet har innleide solister og musikere, men danserne og halve operakoret er fra Østerdalen. At lokale krefter ikke bare bidrar med logistikk, men også på scenen, er viktig, mener Lars:

– Det handler om kompetansebygging, og ikke minst om å få folk interessert i sjangeren og oppleve at dette er artig å være med på, sier mannen som selv oppdaget opera på musikklinja på videregående, og deretter smittet resten av familien med interessen.

Teatertrupp til fjells

Kostnadsmessig hadde det heller ikke vært et alternativ å bli helprofesjonelle. Det er til sammen mange årsverk med dugnadsinnsats som legges ned av familiemedlemmer, venner og naboer.

Opera di setra har vokst steg for steg, og har i dag et budsjett på rundt millionen. Inntektene kommer fra billettinntekter, i tillegg mottar prosjektet litt støtte fra kommune og fylkeskommune.

– Hadde vi satt oss ned og regnet på det før vi begynte, hadde vi fort skjønt at det var helt høl i hue. Heldigvis gjorde vi ikke det. Men skal vi satse videre, må vi nok prøve å få litt mer finansiering i bunn, sier Lars.

– Hva er en god opera for Opera di setra?

– Vi kan ikke ha femten solistroller å brødfø. Også må den passe til lokasjonen, noe vi synes Bajazzo gjør. Den har vi hatt i tankene i flere år.

Bajazzo, også er kjent som Pagliacci (klovnene), handler om en omreisende teatertrupp – som i dette tilfellet kommer til seters. Det er store spenninger i truppen, og underveis forstår man som publikummer at situasjonen i truppen er akkurat den sammen som i stykket de spiller.

Men mens truppen spiller komedie, ender det med tragedie i «virkeligheten».

– Endelig skal vi ta livet av noen her oppe, humrer Lars, som selv er en av dem som må bøte med livet i rollen som Silvio.

Om to år er det duket for tiårsjubileum. Teamet har allerede begynt å drodle om å sette opp noe litt større.

– Da blir det Wagner?

– Ja, hele Ringen. Nei, det blir nok kanskje først om førti år, når vi har fått enda større fjøs og glasskuppel og sånt.