Sohlberg er min venn
Si Sohlberg høyt, og vips, så kobler kroppsmaskineriet seg på – du står ute, en vinternatt i Rondane, hvor kaldt? – du vet ikke. Men det biter, og det biter seg fast, én gang sett, aldri glemt. Som i Nasjonalgalleriet nå.
Mange kommer til Norge for å se Munch og høre Grieg. I flere deler av verden er Harald Sohlbergs Vinternatt i Rondane like kjent, like tiltrekkende. Det er gjerne det vi viser frem når folk kommer på besøk.
Så kan vi spørre – er det Norges sjel, som ligger åpnet denne vinternatten? Eller er det Den norske turistforenings sjel? Er det lysets evige sjel selv i natten, grytidlig om morgenen – den som har sett Rondane i slikt vær vet kanskje hva det er snakk om? Eller er det at det står så stille, så hakkende stille at falt det et snøfnugg, kunne vi lese verdens mysterier ut av det?
Allerede på nyåret i
1900 begynte Sohlberg å arbeide med motivet. I påsken så han Rondane i måneskinn, en opplevelse han senere beskrev som «fremmed, ny og veldig som en åpenbaring, der etterlot et inntrykk i meg som jeg aldri siden kunne glemme».
