Nordmenn er tilbake 
i årestua

– De folkevalgte har abdisert i boligpolitikken, fastslår Johan Ditlef Martens.
Sammen med arkitektkollega Ketil Moe er han aktuell med en høyst eiendommelig bok: Hva er en god bolig? Boligens utvikling i Norge fra 1650 til 2017 er både en tykk praktbok, en historisk beretning om hvordan nordmenn bor, og et saftig politisk innlegg.
Forfatterne mener de folkevalgte overlater for mye til det frie markedet, og at det ofte bygges med for lav standard og høy arealutnyttelse. Og de spør hvorfor velgerne stilltiende aksepterer dette.
– Det er som en «syke». Jeg tror ikke vi helt overskuer konsekvensen over at det bygges så smått og tett som i dag, hevder Martens.

Effekter

Vi møter dem ­hjemme i Moes tre-rommer i en bygård i Oslo. Funksjonalisme ­kalles ­stilen her. På 1930-tallet var dette ­herskende ideologi i boligplanleggingen. Før hadde leilighetene hatt kjøkken med plass til spiseplass, og mer generelle rom. Nå fikk man derimot egne soverom og små arbeidskjøkken. Tanken var å bygge boliger for ­«vanlige folk» ut fra forskning. Man ­undersøkte hvilke funksjoner en bolig hadde, og regnet seg frem til hvilken plass de ulike funksjonene trengte.
Hvorfor skjedde det? Dette er sporet forfatterne følger når de undersøker hva vi har sett på som en god bopæl gjennom århundrene.
– De store endringene inntreffer i takt med økonomisk politisk og materiell utvikling. Funksjonalismen er for eksempel en direkte effekt av at Tyskland var bankerott etter 1. verdenskrig, forklarer Moe.

Årestua

Både i verden og med boligidealene har det skjedd mye i løpet av perioden som boken dekker.
Skjønt, på ett vis er vi likevel tilbake der ­fortellingen starter: På 1650-tallet bor nemlig nordmenn i årestuer. I ett og samme rom sover man, lager mat, spiser, mottar gjester og arbeider. Her var det et sømløst skille mellom det private og fellesskapet. For eksempel sto ektesengen fremme som et statsmøbel, og gårdsarbeiderne spiste ved bondens bord. I løpet av det neste århundret forandret dette seg kraftig. Arbeid og bolig skilte lag. Boligen ble ikke bare et produksjonslokale, men et rekreasjonslokale. Hjemmene fikk slik flere og mer spesialiserte rom.
– Over tid ser vi to viktige utviklingstrekk. Det ene er spesialisering, at de ulike funksjonene får sin egen plass i boligen. Det andre er individualisering, at enkeltindividet får en stadig viktigere plass, sier Martens.
Soverommet er eksempel på begge. Vi har gått fra å sove på et flerbruksrom, til å definere et eget soverom, og til å innføre egne rom for hvert eneste familiemedlem.

Laila-løsning

Brodden i fortellingen er at mange nordmenn i dag er tilbake i årestua. I dag selges knøttsmå ettroms-leiligheter til skyhøye priser i storbyene. Det forteller flere ting: At stadig flere nordmenn bor alene, at boliger har vært et viktig investeringsobjekt, og at vi er ekstremt opptatt av å være boligeiere i Norge. Men det forteller også at de politiske kravene har forandret seg. Frem til starten av 2000-tallet var det faglig og politisk enighet om at en bolig for enslige skulle være på minimum to rom og kjøkken, påpeker arkitektene. De viser blant annet til at husbanken definerte en slik bolig til å være på minst 50 kvadratmeter.
– Slik burde det fortsatt ha vært, men tendensen har vært skremmende, mener de.
Moe viser flere planløsninger som eksempler på hva som har skjedd. Han viser først en ­nybygd leilighet, en torommer på 40 kvadratmeter. Soverommet er en såkalt Laila-løsning. Det ­betyr at dobbeltsengen er plassert i en type alkove, der sengegavlen treffer veggen i begge ender. De som sover her må gå ut gjennom en skyvedør på hver sin side av sengen for å komme ut i stuen.
Moe peker på bevegelses­mulighetene i boligen. Man må gjennom kjøkkenet for å komme inn i stuen og til soverommet.
– Her har du få muligheter til privatliv hvis samboeren har ­besøk, sier han.

Holdbart?

Til sammenligning viser han to ­leiligheter som ble bygget på Lambertseter i 1954 og på Tåsen i 1949. Her er det adkomst til alle rom fra en gang. Soverom har plass til dobbeltseng og en barneseng. Leilighetene er dessuten lyse. ­Boligen på Lambertseter er en toroms hjørneleilighet med lys fra to sider. Treromsen fra Tåsen, som var ­bygget i tråd med datidens Husbank-standard, har en ­karnappløsning som gir lys inn fra flere vinkler.
– Vi spør hvorfor vi må bygge dårligere i dag enn hva vi gjorde for noen tiår siden, sier Martens.
– Likevel godtar vi det. Hvorfor?
– Det å bo sentralt og urbant betyr mye. Vi skal ikke kimse av det. Men vår innvending er at mange av de nye boligene ikke holder på sikt. Alle ­funksjoner går i hverandre, og man har ikke plass til en ­kjæreste ­eller et barn. Det betyr at flyttefrekvensen i ­samfunnet øker, og at det blir flere sosiale oppbrudd.

Gullalder

Finnes det en gullalder? 1920-tallet er ikke langt unna, mener forfatterne. Da oppsto blant annet bygårdskvartalene Ullevål hageby og Torshovgårdene i Oslo. De var bygget for arbeiderklassen, og har i dag stiv kvadratmeterpris.
– Hvorfor fungerer disse boligene fortsatt?
– Verden har forandret seg, men mennesket er i stor grad det samme. Vi skal fortsatt sove, lage mat, elske, og gjøre de samme tingene som vi gjorde for 100 år siden. Det er noen elementære ting som gjør at en bolig kan holde seg. Det handler om sol, lys og luft. Og om fleksibilitet og mulighet til å gjøre endringer, sier Martens.
– Hva er en god bolig?
– En god bolig er bygget for å vare. Du får lys inn, og kan møblere på litt forskjellig måte etter behov. En god bolig gjør hverdagen lettere, sier Moe.

Kritikk

Skal dagens nybygg holde like lenge, krever det at det bygges med bedre kvalitet. Og det kreves en langt mer aktiv boligpolitikk, ­mener ­forfatterne. De bruker historien som argument: Intens liberaliseringspolitikk skapte på slutten av 1800-tallet elendige boforhold i Christiania. Tilsvarende viser de til at det inntraff et ­«paradigmeskifte» på 1980-tallet. Fra en periode med oppbygging av krav til og kunnskap om god ­boligplanlegging, ­startet nå en nedbygging av retningslinjer og ­reduksjon av etablerte standarder. Fra å ha vært en paradegren for arkitekter og planleggere, er i dag «alt overlatt til markedet», skriver de.
– Kall meg gjerne gammelsosialist. Men når ­markedet ikke viser seg å tilfredsstille, må vi ­akseptere at myndighetene griper inn, sier Martens.
– Vil ikke prisene bli høyere hvis man for ­eksempel setter et minimums­areal?
– Jeg tror ikke at de stiger på grunn av flere retningslinjer. ­Prisene er i dag høye på grunn av tomtepriser og fordi det går an å tjene på å selge smått, sier Moe.

Tomtepolitikk

For ­forfatterne går miljø- og fordelingshensyn hånd i hånd: Verken ­markedet ­eller det å senke bostandarden har gjort det enklere for folk med ­moderat og svak ­økonomi å ­komme inn på boligmarkedet. Husbankens bostøtte og startlån hjelper de fattigste, men lykkes ikke å fange opp de nest ­fattigste. Det er mange som ­hører til i ­denne gruppen, og derfor ­faller ­mellom to stoler, mener ­arkitektene. Som alternativ tar de til orde for å ­reetablere et pris- og omsetnings­kontrollert segment i bolig­markedet, tilpasset denne gruppen. Dette skal ikke erstatte dagens frie marked, men komme som et supplement, er forslaget.

De ønsker seg også en mer ­aktiv tomtepolitikk. I nevnte gullalder satt kommunene med tomte­ressursene og kunne diktere pris og kvalitet. I dag praktiseres tilsvarende politikk i byer som Wien og Sandnes: Kommunene kjøper/eier tomtene, og utlyser konkurranser med siktemål om å komme frem til de beste bokvaliteten, til en akseptabel pris.
– Slike modeller bør brukes aktivt for å finne frem til løsninger som både er miljøvennlige og utfordrer dagens bolig- og bomønstre, mener forfatterne.
– Statistikken peker samtidig mot at vi har litt større plass enn før?
– Situasjonen er ikke bare dårlig. Men statistikkene fanger ikke opp polariteten. At det er blitt større kontraster mellom de som bor godt og de som bor dårlig, mener Moe, og tar som eksempel hvordan et vertikalt klasseskille er bygget inn i nye urbane boligprosjekter: Leilighetene på toppen er ofte store, lyse og høye i pris. Leilighetene nederst er derimot små, mørke og lavere i pris.

Maksareal?

Kan skillet tilsvarende bygges ned? Det mest radikale synspunktet i boken er kanskje ikke at forfatterne mener at gode boliger ikke bare har en minimumsstørrelse på 50 kvadratmeter. Men snarere at de setter en øvre grense: 200 kvadratmeter.
– Dette er vel i hvert fall gammelsosialistisk?
– Jeg fikk forhandlet det opp fra 150, sier Moe ­lattermildt og ser på kollegaen.
Martens sier han ikke er fremmed for politiske incentiver som gjør det dyrere å eie en stor bolig.
– Det handler ikke om å lage en regel som nekter folk å bygge større enn 200 kvadratmenter. Dette handler om hva vi mener er en god bolig. Og tar vi hensyn til miljø og fordeling, så er ikke villaer på 300 kvadratmeter gode boliger. Det må være ­mulig å tenke forsiktige økonomisk påvirkning for å ­begrense luksusforbruket i boligsektoren, sier han.