Et trassig budskap om fred

Munib Younan vil for alt i verden ikke bli kald.

For å komme seg til Norge måtte 73-åringen først komme seg ut av Jerusalem tidlig om morgenen, for å rekke å krysse Kong Hussein-broen over til Jordan, krysse fingrene og be en bønn om at broen skulle være åpen. Så måtte han overnatte i Amman, før han omsider gikk på flyene som har tatt ham til Norge.

Nå har den palestinske biskopen vært i Bergen, Trondheim og Oslo, møtt statsministeren, politikere, kirkefolk og palestinere. Han har deltatt i fakkeltog og talt i Nidarosdomen, i Domkirken i Bergen, i Trefoldighetskirken og Jakobkirken i Oslo. Han har blitt intervjuet i en rekke medier.

Det siste han vil nå, er å måtte gjennomføre den krøkkete hjemreisen med en norsk forkjølelse.

– Situasjonen i landet vårt er akutt og dramatisk, men folk her er veldig mottakelige for å høre det jeg har å si, om at det nå trengs rettferdighet for alle. Så det har vært et godt besøk og en velsignet tid, sier han.

Pilegrimsreise for fred

Munib Younan er biskop emeritus i Den evangelisk-lutherske kirke i Jordan og Det hellige land, og tidligere president for Det lutherske verdensforbund. Reisen han tok til Norge i førjulstida, på invitasjon fra biskopene i Den norske kirke, kalte han selv for en pilegrimsreise for fred.

I begynnelsen av november fremmet han en innstendig bønn i Vårt Lands spalter: Ikke ta parti med Palestina eller Israel nå. Be heller for alle ofrene, både ofrene fra Hamas-angrepet og fra Israels påfølgende krigføring på Gaza. Be for alle de etterlatte, for alle de sårede, for alle de traumatiserte, for alle krigsfangene, for alle de fordrevne, for alle som har fått hjemmene sine ødelagt, for alle barna som lever i frykt.

I krypten til Jakobkirken i Oslo sitter han bakoverlent i en dyp plysjstol, med en svart jakke, lilla bispeskjorte med hvit prestesnipp. Rundt halsen bærer han et kjede med et stort kors, som nærmest trykker den spede kroppen lenger ned i den myke stolen han sitter i.

– Hvordan er det for deg å være her nå, når situasjonen er så dramatisk i hjemlandet ditt?

– For det første er her veldig kaldt, sier han, og takker ja når Erik Hillestad kommer forbi og byr på en kopp te.

– Og så er det selvfølgelig en tydelig kontrast: Her har dere et trygt og fredelig rettssamfunn, mens vi i mitt land hele tiden har usikkerhet, med en ny krig omtrent hver attende måned. I Norge er selv diskusjonene siviliserte. Hos oss handler de om liv og død, og om selve eksistensen.

Barnet i ruinhaugen

Den lutherske kirken i Betlehem har i år ikke noe juletre. På stedet hvor treet skulle stått, er det i stedet plassert en haug med murstein og plank. Der, mellom betongbitene, ligger et Jesus-barn – til minne om barna som nå ligger mellom ruinene i Gaza. Her i Norge har Bragernes kirke i Drammen latt seg inspirere til å gjøre det samme.

– Hvordan kan man feire når det pågår et blodbad? Hvis noen i familien din dør, kan du ikke feire, sier Younan.

Derfor blir det i år en annerledes jul i de lutherske kirkene i Jordan, Israel og Palestina. Det blir lystenning og bønn, men ingen feiring.

Men Younan har sju barnebarn. Så noe blir det likevel. Han forteller at han og kona diskuterer hvordan de kan løse det.

– Vi kan ikke straffe barna, og de ville uansett ikke forstå hvorfor de ikke kan få noen små gaver. Men vi kommer til å gjøre det smått. Det er alt situasjonen gir rom for.

– Hvilket håp har du for neste jul?

– At krigen har tatt slutt lenge før det. Og at vi får en endelig løsning, en tostatsløsning. Og med det, en fred bygget på rettferdighet mellom israelere og palestinere, og forsoning mellom nasjonene. Det er det jeg håper.

---

Munib Younan

• Biskop emeritus i Den lutherske kirken i Jordan og det hellige land
• 73 år. Gift. Har tre barn og sju barnebarn
• Var fra president i Det lutherske verdensforbund fra 2010 til 2017
• Har i forbindelse med terrorangrepet på Israel og de påfølgende krigshandlingene på Gaza markert seg som en forkjemper for ikkevold og dialog mellom partene.

---

Julens budskap

Noen bygningsarbeidere inspiserer noe og snakker høyt i krypten til Jakob kirke. Spotter fra taket lyser opp hjørnet hvor Younan sitter. Sjef for Kirkelig Kulturverksted og Jakob kirke Erik Hillestad kommer med biskopens tekopp. Det er spesielt å tenke på jula i disse tider, sier Hillestad.

Men for Younan gir julehøytiden noen høyst relevante tolkningsnøkler til den politiske situasjonen i hjemlandet.

– Julens budskap minner oss på to ting, sier han.

– For det første kunne ikke den hellige familie finne et egnet sted hvor Maria kunne føde. Så Jesus ble født på det absolutt laveste sted. Det minner oss om at Gud er til stede, på de laveste steder. Der hvor det er lidelse, ensomhet, traumer, frykt, eller hat – det er steder hvor Gud kan åpenbare seg og skape endring.

Det andre, forteller han, er at Jesus ikke kom som en militær frigjører, selv om han ble født under en okkupasjon. Jula er en påminnelse om at vi mennesker ikke er alene i vår lidelse, og at Gud ikke har glemt de som er alene.

– Derfor ber jeg dere i Norge om å tenne to lys denne jula: Ett for alle ofrene. De traumatiserte, alle enker og foreldreløse – på begge sider. Det andre lyset er en bønn om å få en slutt på den palestinsk-israelske konflikten.

Et barn av misjonen

Younan ble født i Jerusalem, og vokste opp i det kristne kvarteret i Gamlebyen, kun tre minutter fra Gravkirken, fire minutter fra Klagemuren og fem minutter fra al-Aqsa-moskeen.

Han har tidligere fortalt Vårt Land at han er et resultat av vestlig misjonsvirksomhet i det hellige land. Etter at prøyssiske og engelske kristne i 1841 etablerte et felles bispesete i Jerusalem, resulterte det i et stort nettverk av lutherske skoler – blant annet den Younan gikk på i Jerusalem på 50- og 60-tallet.

Jeg ber dere tenne to lys denne jula: Ett for alle ofrene. De traumatiserte, alle enker og foreldreløse – på begge sider. Det andre lyset er en bønn om å få en slutt på den palestinsk-israelske konflikten

—  Munib Younan, biskop emeritus

Younan vokste opp fattig. På skolen fikk den fattige gutten likevel kakao, akkurat slik som de rike barna.

– Skolen skilte ikke mellom rike og fattige. Det lærte meg at å være en luthersk person er å tjene andre uavhengig av kjønn, etnisitet og sosial og politisk tilhørighet, sa han til Vårt Land i 2013.

Som elleveåring våknet han en dag med en hellig overbevisning om at han skulle bli prest. Sju år senere fikk han mulighet til å utdanne seg til diakon og studere teologi i Helsinki.

Stilte Gud til veggs

Å lese Bibelen med et kritisk blikk var nytt for ham, og det sendte ham ut i en eksistensiell krise.

– Hvis man studerer teologi uten å ha perioder med tvil, så er man hverken en god teolog, en god prest eller en god kristen. For gjennom tvilen kan man finne sannhet. Det var dette jeg opplevde jeg da jeg studerte, sier Younan.

Det som da skjedde, var at han en dag stilte Gud til veggs under en gudstjeneste. I en konfronterende bønn sa han: «Bevis at du eksisterer». Han opplevde at han fikk svar.

– I nattverden kjente jeg at Gud snakket til meg, og sa at han ville sende meg. Etter dette tvilte jeg aldri på Gud eller Kristus i min tjeneste som prest, biskop eller leder for Det lutherske verdensforbund. Troen ble klar for meg. Den ble min identitet.

Men det er klart: Når det kommer krig etter krig, må også han noen ganger spørre: Hvor er Gud? Hvorfor stopper han ikke blodbadet?

– Da finner jeg trøst i Andre mosebok, som handler om mye av det samme. Der står det: «Skriket deres steg opp til Gud, og Gud hørte hvordan de stønnet.»

I denne referansen ligger et stikk til oss i Vesten.

– Det jeg ønsker å formidle, er dette: Gud hører. Det er Farao som ikke hører. Det er Farao som nå avgjør vår fremtid, og Farao er nå de vestlige landene – dessverre. Det er de som vet om det som skjer, men ikke gjør noe med det. Og Norge har et spesielt ansvar, som voktere av Oslo-avtalen.

Gud hører. Det er Farao som ikke hører. Det er Farao som nå avgjør vår fremtid, og Farao er nå de vestlige landene – dessverre

—  Munib Younan, biskop emeritus

– Jesus viser vei for Midtøsten

Selv om Midtøsten-konflikten ofte kalles for alle konflikters mor, finner Younan inspirasjon i historien. For den har flere ganger vist at selv de strammeste floker kan løses.

«Jeg har alltid trodd på en fredelig, ikkevoldelig kamp», skriver Younan i kronikken som stod på trykk i Vårt Land i November. Og han fortsetter med å løfte fram navn som Martin Luther King, Desmond Tutu, Mahatma Gandhi og Nelson Mandela – personer som viste en vei i konflikter som i sin tid framstod uløselige.

– Martin Luther King hadde en drøm. Folk lo av den, men den ble virkelighet. Og hvis jeg i 1988 hadde sagt at apartheid skulle ta slutt, så ville du ledd av meg. Men hvorfor skjedde det likevel? På grunn av ledere som snakket om ikkevold og ga framtidshåp for folket sitt.

Slik han ser det, valgte disse forbildene å bruke verktøy som Jesus pekte på: Ikke våpen, ikke vold, men å tale sant og samtidig gi håp for framtiden. Noen tenker at den fredelige veien er for pyser, mens de modige tyr til vold. Men det er omvendt, mener han.

– Alle har traumer. Alle bærer på vonde fortellinger. Men skal vi bli offer for fortellingene våre? Eller skal vi gjøre det vi kan for å gi barna våre en bedre, tryggere og mer rettferdig fremtid? Det er vår plikt å gjøre det vi kan for å gi barna våre bedre framtidsutsikter. Det er nok også Guds ønske at vi planlegger for framtiden, heller enn å bare være hensatt i dagens forferdelige situasjon. Vi må se framover, og vi må ha en drøm.

– Opplever du at dette er et budskap du når frem med i hjemlandet ditt?

– Folk vet hva slags rolle jeg har, og de lytter til meg. Noen er enige, andre er uenige. Men jeg er ikke redd for å vitne om Jesus. Det er min tro, det er den jeg er, min identitet. Og det er akseptert.

Jesus snakket om at vi ikke skal la den rådende situasjonen undertrykke oss, men elske både Gud og fiendene våre. Vi må jobbe for å se Guds bilde i de andre

—  Munib Younan, biskop emeritus

I mindretall, men ingen minoritet

Younan reagerer resolutt når noen omtaler palestinske kristne som en minoritet. For det er de ikke, mener han, selv om det nå bor kun 50.000 kristne på Vestbredden – og kun rundt 1.000 på Gaza. Det er anslagsvis 1–2 prosent av befolkningen.

Men disse tallene sier lite om de kristnes stilling i samfunnet, fastholder Younan. 80 prosent av elevene på skolene som kirken hans driver er muslimer. Kun 4 prosent er lutherske kristne, selv om skolene er lutherske. Og stipendene de deler ut, deler de ut på bakgrunn av behov – ikke på bakgrunn av at noen tilhører en luthersk eller annen kristen gruppe. Dette illustrerer at kristne palestinerne er en integrert og selvsagt del av det palestinske samfunnet, mener han.

– Med skolene våre ønsker vi forme den palestinske identiteten og lære barna å bruke hjernen. Vi vil fremme dialog på tvers av religiøse skillelinjer, fremme kvinners stilling i samfunnet, og bygge et moderne samfunn. Vi palestinske kristne ser oss selv som redskap for fred og rettferdighet. Initiativtakere for dialog, apostler for kjærlighet og forsoning. Det er vårt kall.

Kona hans er maronitt, en gren av den katolske kirke med røtter i Libanon. Døtrene hans er gift ortodokse.

– Vi palestinere er mer økumeniske enn du kanskje tror. Vi er økumeniske fordi det handler om familie. Disse ekteskapene som går på tvers av kirkesamfunn, knytter familier sammen og bidrar til aksept og forståelse.

De om lag tretten kristne, palestinske kirkesamfunnene samarbeider godt, selv om de for eksempel er delt på tre forskjellige julefeiringer og to påskefeiringer.

– Vi er enige om at vi har en oppgave overfor hele folket vårt. Slik situasjonen er nå, opplever vi at vi behøver hverandre mer enn noensinne.

Et hellig trass

Som 73-åring og har han levd med konflikten hele sitt liv. Og slik situasjonen er nå, kreves det en optimist på grensen til det naive for å se for seg at konflikten vil finne en løsning i hans levetid.

Kanskje trengs det et slags hellig trass. Det har Munib Younan. I dette trasset, ligger en tro på at Jesus rett og slett peker på en vei ut av den onde syklusen i Midtøsten. Slik som med borgerrettighetsbevegelsen i USA og slutten på apartheidet i Sør-Afrika.

– Jeg er jo kristen. Og når man leser om Jesu liv og lære, ser jeg at han kommer med et frelsesbudskap til mennesker som lever under okkupasjon og undertrykkelse. Han snakket om at vi ikke skal la den rådende situasjonen undertrykke oss, men elske både Gud og fiendene våre. Vi må jobbe for å se Guds bilde i de andre.