Brosteinsmelankoliker

Julie Henrikke Rekstad går i slalom gjennom køen som har formet seg utenfor konsertstedet Krøsset i Oslo. Det er fortsatt en time til hun skal på scenen, men de mest dedikerte har allerede møtt opp. Det er gamle og nye venner, familie, folk i alle aldre. De eldste stiller seg bakerst, mens unge med caps og store skjorter finner plass lenger framme.

Julie Henrikke sier takk til noen som ønsker henne lykke til, og finner veien backstage med en boks sushi i hendene.

– Det har vært en tilvenningssak å skulle rope ut og si «hør på meg», forteller hun.

– Og noen har nok vært litt overrasket over at jeg har gått denne veien. Jeg kan kjenne på at jeg er litt slitsom på internett, men nå er det faktisk en del av jobben min å si ifra når jeg har laget noe for å nå ut med musikken min. Det koster mye i starten, men så venner man seg til det.

Julie Henrikke Rekstad, eller Julie Henrikke som hun heter som artist, står midt i lanseringen av sitt første album, Hver gang noe minner om deg. Det er «en plate å sjekke ut», mener Aftenpostens anmelder, «enten du vil ha et følsomt lydspor til kjærlighetssorgen eller du vil høre var popmusikk som tidvis flyter utenfor rammene». Dagsavisen kalte det for «underfundig og drivende visepop, med tekster som vil noe mer enn å bare være lukt og farge».

Det er en plate som har blitt til i etterdønningene av et brudd, forteller Julie Henrikke. Med alt det innebærer.

– Men det handler også om vennskap, litt om mamma, om savn, forvirring, og alle de ulike nyansene som kan dukke opp når man mister noen som har vært en stor del av livet.

Noen ganger har jeg vært redd for at melankolien min er dum, eller at jeg heller burde formidle håp

—  Julie Henrikke

Nabolaget og språket

Noen dager i forveien, en tidlig ettermiddag midt i uka, møtes vi på kaffebaren Pust. I tillegg til å være artist, er Julie Henrikke assisterende daglig leder her, i denne kaffebaren som ligger i Misjonskirkens bygg på Majorstua i Oslo. Tett på Musikkhøyskolen, Politihøyskolen, Studentersamfundet, og med universitetet et par steinkast unna.

– Det er viktig for meg å ha tid for meg selv. Men så er jeg også glad i å møte mennesker i løpet av dagen. Og det er det jeg synes er det fineste med dette stedet. At det er en nabolagsfølelse her. Et sted hvor man kan komme hvis man ikke har mange mennesker i livet. Og så kan man møte et blikk og få et smil fra noen.

Det er også her i dette nabolaget at sangene på platen Hver gang noe minner om deg utspiller seg. Det er en samling små fortellinger fra liv i brytningstid, med sanger om små episoder fra konkrete steder, som en benk på Jessenløkka og fortauet i Sorgenfrigata.

Det har blitt slik at platedebutanter alltid må redegjøre for hvem som er deres inspirasjonskilder. På lista til Julie Henrikke kommer først en rekke artister ganske få har hørt om, og så: den folkekjære forfatteren Lars-Saabye Christensen.

– Da jeg begynte å skrive tekster til denne platen, leste jeg Byens spor, og jeg elsket de bøkene. Jeg bodde på Jessenløkka, rett ved der karakterene i boken bor. Jeg ble veldig inspirert av hvordan han bruker konkrete hverdagslige detaljer til å si noe meningsfullt om noe større.

Som hos forbildet Lars Saabye-Christensen er det også i Julie Henrikkes sanger slik at det som er vanskelig å finne dekkende ord for, beskrives med noe konkret og håndfast: Som hullet etter en spiker i veggen, eller en bunke med pappkasser.

– Jeg hadde lyst til å iscenesette historiene på plata. Jeg som lytter og leser liker selv konkrete steder og ord som er til å ta og føle på. Det var noe jeg tenkte på da jeg gikk inn i dette, at jeg ønsket å skrive tekster som var i et muntlig språk. At det skulle være nært til sånn jeg prater.

---

Julie Henrikke Rekstad

• Artist og barista
• 28 år
• Aktuell med debutalbumet Hver gang noe minner om deg, under artistnavnet Julie Henrikke

---

Fra frikirken til konsertscenen

Det er ikke så langt fra frikirka i Lørenskog til konsertstedet Krøsset i Oslo sentrum. Med bil tar det faktisk bare 24 minutter uten kø. Og det som skjer her denne kvelden, er nært knyttet til det som skjedde der, da Julie Henrikke var tenåring.

Det handlet om at hun opplevde å bli sett, og få spillerom og bli utfordret. Og så handlet det om en fyr som heter Jon Sverre.

– Det var en lokal ildsjel i menigheten som hadde et band jeg kunne være med og synge i. Der fikk jeg veldig mye rom til å utvikle meg. Jeg oppdaget at jeg likte å formidle og å stå på en scene.

– Hva var det Jon Sverre gjorde, som fungerte for deg?

– Han så meg og utfordret meg. Vi hadde noen konserter, og etter at jeg hadde sunget litt solo spurte han om jeg kanskje kunne synge en hel sang alene. Da opplevde jeg at han så et eller annet i meg, som jeg også så i meg selv. Det ble en slags bekreftelse på at det kunne være noe her.

En udefinerbar klump

Slike små dult fikk stor betydning. Som da sanglæreren hun hadde på videregående spurte om hun kanskje kunne tenke seg å skrive egne sanger. Hun tok det som en utfordring, og skrev sin første sang i en mattetime.

– Det å skrive sanger ble en slags terapi i den perioden, og det er det fortsatt. Jeg trodde kanskje at jeg ikke lenger ville ha behov for å skrive sanger når jeg kjente at det begynte å gå bedre med meg. Men så har jeg funnet en måte å gjøre det på, som ikke forutsetter at jeg har det kjipt.

– Hva var det låtskrivingen ble en terapi for?

– Jeg hadde ikke vært ærlig om hvordan jeg hadde det, fra jeg var barn. Det var mange år jeg hadde ignorert følelsene mine i ulike situasjoner. Så ble det til en litt mørk klump som jeg ikke skjønte helt hva var.

Låtskrivingen ble en måte å pirke i denne klumpen. Og da hun begynte på Hedmarktoppen folkehøyskole, opplevde hun at det løsnet.

– Der fikk jeg noen å snakke med, og jeg begynte å være ærlig både med meg selv og andre om hvordan jeg hadde det. Da skjedde det mye bra i livet mitt.

---

4 raske

• Gud er: Lys
• Jeg klarer meg ikke uten: Menneskene rundt meg, og tid for meg selv
• På gravsteinen min skal det stå: Det har jeg aldri tenkt på
• Boka alle må lese: Jeg vet ikke om den er for alle, men jeg må likevel si «Byens spor» av Lars Saabye Christensen

---

Trøst hos klagekonene

Sangene hennes handler om andre ting enn tro. Noen ganger har hun vært usikker på om det er «bra nok» å skrive sanger om ting som er trasig, eller om hun som kristen heller burde formidlet noe mer oppløftende. Da har hun funnet en bekreftelse i Jesajas beretninger om klagekonene.

– Tenk at det var noen som hadde det å klage som sin oppgave! Det er ikke det at jeg kun synger klagete sanger, men jeg har noen ganger vært redd for at melankolien min er dum, eller at jeg heller burde formidle håp.

Hun erkjenner at det kan være en forventning hun har tenkt at andre har til henne som kristen, uten at de nødvendigvis har det.

– Men nå tror jeg heller at det å være hele meg og uttrykke meg, at det er den beste måten jeg kan bruke mitt liv på.

I forbindelse med plateutgivelsen spiller hun nå konserter i Bergen, Stavanger, Oslo, Kristiansand og Trondheim. Om ikke så lenge håper hun å gå i gang med å skrive ny musikk. Kanskje vil hun da bo et halvt år i København eller Stockholm, eller et annet sted hun ikke kjenner noen.

– Det ville vært spennende å prøve å være alene. Apropos tilknytning, relasjoner og alt det der, sier hun.

– Hva er det viktigste i livet ditt nå?

– Oi!

Hun kikker noen sekunder gjennom den romslige kaffebaren. Tenker litt, akkompagnert av bråket fra kaffekvern og espressomaskin.

– Det er nok menneskene i livet mitt, musikken og troen. Eller Jesus. De tre.

En naturlig bønnsvar

Troen er rett og slett den største tryggheten hun har i livet sitt, forteller hun.

– Han er grunnmuren. Det er en tro på en Gud som er romslig og som rommer hele meg og hele livet.

Hun ler litt av hvordan det høres ut.

– Det vanskelig å snakke om tro uten å bruke veldig kristne ord.

– Men for meg har det nok vært kontrastene som har gjort det. At jeg har hatt perioder hvor jeg har vært desperat etter mening. Eller etter at Gud skal se meg. Perioder hvor det har stått litt på spill, og hvor jeg har trengt å finne ut om det er ekte. Og da har jeg opplevd Gud som ekte og nær i livet mitt. Jeg har det ikke alltid slik, men jeg har hatt tider og øyeblikk hvor jeg har opplevd det sånn.

Hun kommer på noe fra den gangen hun var elleve år, og foreldrene hennes nettopp hadde flyttet fra hverandre.

– Jeg savnet mamma så veldig når hun ikke var der på kveldene, og jeg sleit med å få sove. Men så hadde jeg hørt at man kan be til Gud, og at han kan svare. Så jeg ba til Gud om å få sove. Og da jeg våknet – var det aftenbønnen de siste jeg husket.

En helt naturlig ting, selvfølgelig. Men likefullt et lite bønnesvar. Og noe som la dype føringer for hva slags bilde hun fortsatt har av Gud.

– Kanskje jeg opplever Gud som fred? At han gjør meg tryggere og gir meg lys i livet? Så er det andre ganger da jeg opplever at Gud blir mer fjern. Da handler troen mer om dette: At jeg minner meg på at jeg har gode grunner for å tro.

[ Han står på scenen med flere av Norges største artister: – Folk får tåle at jeg er kristen ]