Å leve med utløpsdato

Marianne Antonsen ble kjent for hele landet da hun som 20-åring representerte Norge i Eurovision-finalen i 1991, som en del av popgruppa Just 4 Fun, sammen med Hanne Krogh, Jan Groth og Eiríkur Hauksson.

Just 4 Fun endte på 17. plass i Eurovision-finalen, mens svenske Carola stakk av med seieren med låten «Fångad av en stormvind».

Her hjemme gjorde gruppen stor suksess med mye trykk fra både medier og tilhengere. For Antonsen, som da var 20 år gammel, ble møtet med rampelyset overveldende.

Det gav ikke mersmak.

– Mange jobber mot den store berømtheten, mens jeg fikk den i fanget, og jeg ble sjokkert. Siden har min karriere handlet om å vite at det jeg opplevde av berømthet, ikke er det jeg ønsker. Jeg vil heller bruke stemmen min som den gaven den er, og ha gleden av å reise verden rundt og møte mennesker med musikk uten å tenke på kommersiell suksess, sier Antonsen.

---

Fakta: Marianne Friise Antonsen

• Artist, politiker og kirkepolitiker
• 53 år
• Bor i hjembyen Fredrikstad
• Gift med Henning Friise. Har to barn fra før.
• Ble denne høsten valgt inn som delegat til Kirkemøtet

---

– Gud, Buddha, Allah, whatever

Helt fra Antonsen var liten har troen vært en naturlig del av livet.

Som elleveåring leste hun gjennom Det gamle testamente fra perm til perm. Hun ble inspirert til bibellesning av sin farfar, som var pinsevenn.

Antonsen beskriver en sterk tro, selv om hun ikke leser mye i Bibelen i dag.

– Når jeg ber, så ber jeg ofte «kjære Gud, Buddha, Allah, whatever». Folk er så bastante på at nettopp de har den rette troen, men jeg vil være fri i troen min uten å la trossamfunnene definere den.

For meg er tro det samme som frihet, og den friheten unner jeg alle andre.

Vi gi rom for konservative

Kirken har hele livet vært et naturlig tilholdssted, også i sangkarrieren gjennom julekonsertene i Østre Fredrikstad kirke.

Det var nettopp disse konsertene som motiverte henne til å gå inn i kirkepolitikken.

– Jeg har brukt kirken i 20 år. Nå var det på tide å ta ansvar selv også.

I forrige periode ledet hun Fredrikstad kirkelige fellesråd. Denne høsten ble hun valgt inn som delegat til Kirkemøtet, som er Den norske kirkes øverste demokratiske organ.

I Kirkevalget fikk hun flest personstemmer av alle kandidatene i Borg bispedømme.

– Det er et utrolig privilegium, sier hun, tydelig berørt.

Antonsen stiller gjerne spørsmål til og kritiserer det etablerte, og opplever at folk ser på henne som en kontroversiell kirkepolitiker, og som «ekstremt liberal».

– Og det er jeg kanskje, hvis vi skal bruke de begrepene. Men for meg handler det om at jeg er fri i min tro. For meg er tro det samme som frihet, og den friheten unner jeg alle andre.

Det er særlig kampen for de homofiles plass i kirken som engasjerer henne.

– Det å ha en homofil leging skal ikke være avgjørende for hvordan man skal få praktisere troen.

Som selverklært liberal kirkepolitiker blir hun ofte blir misforstått, opplever hun. For hun vil ikke ha på seg at hun vil ekskludere konservative, og hun fyrer seg opp når kirkeledere går ut mot konservative i egne rekker, eller motsatt.

– Hvis kirken skal bestå i nye tusen år, og virkelig være for alle, så må den være det fullt og helt. Men da må vi også ha rom for de mest konservative meningene. Også dem som har en klokkeklar tro på at ekteskapet er for mann og kvinne, må få rom til å være trygg i sin tro uten å bli fordømt.

Hun legger til at kirken mottar milliarder årlig fra stat og kommune.

– Da må vi være entydige på at kirken er for alle, døpt eller ikke døpt, og følge norsk lov uten å ha behov for unntak.

Ba om tid

Sommeren 2017 er det duket for bryllup i en hage i Gamlebyen i Fredrikstad. Antonsen gir sitt ja til ektemannen Henning Friise.

Men på bryllupsdagen bærer Antonsen på en hemmelighet. Bare to dager før bryllupet ble hun diagnostisert med kreftsvulst.

– Jeg visste at det var noe i hodet mitt. Men jeg ville ikke vite noe mer. Denne dagen skulle jeg feire uten at noen visste, fri for sorg, sier Antonsen.

Jeg har aldri vært redd for å dø. Men jeg frykter veldig å dø fra mine.

Svulsten ligger helt inntil lillehjernen. Legene vil operere, men det er svært risikabelt.

Siden utfallet er usikkert ber Antonsen om mest mulig tid. Gjerne etter jul, slik at hun kan holde tradisjonen med julekonsert i hevd.

Skjuler frykten for omverdenen

Dermed blir operasjonen planlagt til 24. januar 2018.

Antonsen beskriver det som å få tildelt en utløpsdato.

Hun gjennomfører konserten i Østre Fredrikstad kirke. For henne blir det en foreløpig avskjed med publikum.

– Jeg ville si tusen takk til publikum som har fulgt meg i så mange år.

Hun preges av en intens frykt. En frykt hun skjuler for omverdenen.

Men det er ikke døden hun frykter.

– Jeg har aldri vært redd for å dø. Men jeg frykter veldig å dø fra mine. Det var skrekken. At datteren min skal vokse opp uten en mor, og at sønnen min skal starte familie uten at jeg er der.

Livet etter døden

Ukene som følger preges av mye tid med de nærmeste. I januar tar hun og ektemannen, barn og svigerbarn med på ferie til Gran Canaria.

Sammen snakker de om det som har vært, og om hva de tror kommer. Om livet etter døden.

– Det var en fantastisk opplevelse i livet mitt, tross alt, at vi fikk den tiden som familie. Vi fikk ordnet opp i alt, ingen ting var usagt.

– Hva tenker du om livet etter døden?

– Jeg tenker at sjelen og kjærligheten er udødelig. Det er jeg helt trygg på. Jeg har en tanke om at døden er ufarlig for meg, og at vi vil leve videre.

Hun påpeker at tro ikke handler om å holde seg til en fasit.

– Kjærligheten til mine barn er udødelig, og den vil de alltid ha. Ergo vil jeg alltid være her, og ergo vil vi alltid møtes igjen. Det er svar godt nok for meg.

– Men en teolog vil jo grøsse på ryggen av det jeg sier nå, legger hun til.

Å få en utløpsdato, som hun beskriver det, rokket ikke ved troen hennes.

– Jeg fikk ingen sterkere gudstro av den opplevelsen. Tvert om har jeg fått kjenne på hvor trygt forankret troen er i meg.

I opptakten til operasjonen var hun opptatt av å sørge for å gi kroppen styrke til å holde ut.

– Og den styrken der, det handler jo om bønn. Å få bistand gjennom prosessen. At Gud må hjelpe meg til å gjøre meg selv klar og fylle meg med den styrken jeg trenger, til å ikke tenke at dette blir for tøft og at jeg ikke må gi opp på operasjonsbordet.

---

4 raske

• Gud er: Størst
• Jeg klarer meg ikke uten: Barna mine
• På gravsteinen min skal det stå: Hun elsket sine høyt
• Boka alle må lese: Kybalion

---

«Dead woman rolling»

24. januar 2018 nærmer seg. Dagen som hun senere har gitt tilnavnet «overlevelsesdagen».

– Jeg husker hvert sekund av den dagen.

Kvelden i forkant har hun brukt sammen med venner og familie på sykehushotellet. Stemningen er merkelig, erindrer hun.

– Vi spiste, vi prøvde å prate og vi prøvde å le. Snakket om gode minner og delte historier.

Hun tar en prat med sønnen sin, vel vitende om at det kan bli den aller siste.

– Det var grufullt. Da var det liksom ingen vei tilbake.

Sykepleierne forbereder Antonsen til operasjonen med skrubb og vask før hun trilles til operasjonsbordet i en rullestol.

– «Dead woman rolling», tenkte jeg da.

– Du trodde at alt var over?

– Det eneste jeg visste, var at jeg hadde dette kvarteret her. Så visste jeg ingenting.

Overlevelsesdagen

Noen få timer senere får ektemannen telefonen fra Ullevål sykehus: «Det har gått bra».

Så fort Antonsen kvikner til får hun snakke med familien, én etter én.

Bare fem dager etter blir hun skrevet ut av sykehuset. Språk, hukommelse, hørsel og alle evner er intakte.

– Det var helt uvirkelig, sier hun.

Hun erkjenner at det har vært en «tøff tørn» for kroppen.

– Jeg har kortere batteritid, og er i ikke nærheten av å kunne jobbe som før.

Den jeg er nå, er 100 prosent av hvem jeg er. Jeg kan ikke sitte og huske på hvor mye jeg orket før.

Fortsatt holder hun konserter, men hun må porsjonere energien. Hun fikk ikke innvilget søknaden om delvis uførhet, men jobber så ofte som hun klarer.

– Jeg vil heller glede meg over å synge én gang i måneden enn å sørge over å ikke kunne synge fem ganger i måneden.

Nå, fem år senere, erkjenner hun at den gamle kapasiteten antakelig ikke kommer tilbake.

– Den jeg er nå, er 100 prosent av hvem jeg er. Jeg kan ikke sitte og huske på hvor mye jeg orket før.

Etter operasjonen har Antonsen gjort 24. januar, overlevelsesdagen, til en merkedag. Hvert år inviterer hun venner og familie på middag for å feire dagen.

– Det er en dag for stor takknemlighet og feiring. Ikke bare feire at jeg overlevde, men at jeg fortsatt vil leve.

Høy risiko for tilbakefall

I dag er svulsten helt borte. Men likevel er ikke faren over.

Legene har konstatert at hun har høyeste grad av risiko for tilbakefall. Det er stor sannsynlighet for at kreften kommer tilbake innen ti år. Så langt har fem år gått.

– Jeg lever livet mitt basert på at det ikke er noen svulst der, og det har jeg tenkt å gjøre til svulsten kommer igjen. Så får vi ta det når den tid kommer.

– Har du avfunnet deg med at den kommer tilbake?

– Nei, det har jeg ikke. Men jeg har avfunnet meg med at jeg har den høyeste risikoen for at den kommer igjen, og må forholde meg til det.

Man må velge sine kriger, påpeker hun.

– Jeg vet hvor mye energi det krever av meg å skulle stå i det. Da kan jeg ikke kaste bort disse årene nå på ting som ikke er bra for meg.