Et skrik runger mellom teglsteinsblokkene i Edvard Griegs allé i Oslo. Vold, skyteepisoder og hærverk har gjort at noen kaller disse blokkene «stedet der ingen vil bo».
Nå er det heldigvis ikke noe slikt. Det er et skrik av pur gjensynsglede. For i portrommet på den andre siden av gata har José Illas oppdaget at Petter Nyquist er tilbake.
– Dette er en helt nydelig type, sier Nyquist, om musikeren fra Cuba som kommer imot ham med store skritt. José er kledd i en enorm fargerik jakke, og på telefonen pågår en videosamtale med en DJ i New York, som plutselig må finne seg i å være nest mest viktig.
– José bor på en ettroms her, og da jeg bodde her flytta han senga si til kjøkkenet, forklarer Nyquist.
– For stua skulle bli musikkstudio for dattera. Han er jo et eksempel på at det er et veldig stort spenn i hva slags folk som bor her.
To nabolag, tett i tett
Petter Nyquist er tilbake ved blokka han flyttet inn i før jul i fjor, der Nordkappgata deler bydelen Torshov i to. På den ene siden av gata ligger noen av Oslos dyreste leiligheter, med fjordgløtt og tidsriktige materialvalg og fargetoner. På den andre siden av gata finner vi den høyeste tettheten av kommunale boliger i Oslo: rundt 600, fordelt på en liten håndfull teglsteinsblokker som er overrepresentert i medieoppslag om kriminalitet og sosial nød i hovedstaden.
Men så er her altså en del mer. Noe av det første Petter Nyquist møtte da han flyttet inn, var mennesker som gjør alt de kan for å hjelpe hverandre.
Som Bjørn, en gammel bokser. Han henter mat hos Blå Kors og Evangeliesenteret, og så deler han den ut til naboene sine. Noen av dem er for syke til å komme seg ut selv, andre orker ikke tanken på å bli sett i en matkø.
– Det høres jo litt ut som en klisjé, men det kan se ut som om de som har det vanskeligst er flinkest til å ta vare på hverandre. En dag kom en jeg nettopp hadde blitt kjent med og sa: Petter, her er to bæreposer med mat. Nå går jeg til hun der oppe, så tar du disse posene til de der borte. Jeg tror mange har mye å lære bort om hvor lite som skal til for å gjøre en forskjell i hverdagen for noen.
Et portrett av et knippe blokker
Mange kjenner Petter Nyquist fra TV-serien Petter uteligger, hvor dokumentarskaperen skildret livet som hjemløs i hovedstaden gjennom å selv leve på gata i 52 dager. Siden den gang har han laget flere serier som kommer tett på mennesker på samfunnets skyggesider, først og fremst ved å bruke en metode som ligner den greske filosofen Plutarks kjente motto: Den som kjenner best hvor skoen trykker, er den som har den på.
Og derfor var det Petter Nyquist i november i fjor flyttet inn i en kommunal leilighet i et berykta og belasta område.
– Jeg er ikke ufør, har hverken store helseutfordringer eller økonomiske vansker, så jeg vil aldri kunne kjenne på de samme følelsene som andre som bor her. Men hvis du har tid, kan du bli kjent med menneskene bak overskriftene.
Sola skinner gjennom trærne i Edvard Griegs allé. Men her er ikke alltid bare god stemning. Da Nyquist flyttet inn, var mange av beboerne preget av en skyteepisode i gården få dager i forveien. For noen år siden ble det funnet en død mann pakket inn i plast bak søppelkassene ved siden av der vi står.
Jeg har tro på mennesker. Jeg tenker at det finnes noe godt i alle mennesker, i hvert fall til det motsatte er bevist
Nyquist er opprørt over at barnefamilier blir bosatt tett på mennesker med store psykiatriske utfordringer. Og over at de kommunale boligene ligger så tett at mennesker som kommer rett fra avrusing blir bosatt med folk som ruser seg. For noen år siden skulle en venn bosettes etter rusrehabilitering. Nyquist var med i et møte hvor vennen sa at han overhodet ikke ville bosettes i Oslo, for med hans rusbakgrunn ville det aldri gå bra.
– Så ser de at han hører til her i bydel Sagene. Og hvor får han plass? Det var i blokka bak deg! Det synes jeg er hånlig overfor de menneskene det gjelder.
– Hvilke løsninger ser du?
– Jeg ville spredt mennesker med store utfordringer. Mange av dem ville hatt nytte av tettere oppfølging, og jeg ville i hvert fall tenkt annerledes om barnefamiliene som bor her. Om de i det minste blir flyttet til blokka ytterst mot parken, blir de mer skjermet for en del at det som skjer.
En toroms leilighet i området «der ingen vil bo» kan koste mellom 13-15.000 kroner i måneden. En ettroms koster opp til 10.000. En av kvinnene Nyquist følger i serien sin, hadde 86,60 kroner om dagen å leve for når husleia var betalt.
– Det skal dekke mat, medisiner, uforutsette utgifter, transport, alt det. Det går jo ikke opp. Det er ingen som stiller spørsmål ved hva slags livssituasjon disse menneskene befinner seg i, hva slags oppfølging de får, og hva gjøres for å bedre levekårene deres.
---
Petter Nyquist
- Tittel: Dokumentarist, eventyrer og fotograf
- Alder: 45 år
- Sivil status: Er samboer og har barn på 7 og 11 år
- Aktuell med: Serien Petter – der ingen vil bo på TV2
---
Mest i begravelser
Rett over gata for blokka Nyquist har bodd i, ligger Torshov kirke, ofte kalt Norges første arbeidskirke. De gangene Petter Nyquist går i kirka, er det som oftest for ta farvel. Når man jobber med mennesker som har levd tøffe liv, blir det en del begravelser. Da kjenner han ofte på at livet er urettferdig. Både fordi det er en anledning til å sette to streker under hva slags liv dette mennesket fikk, men også fordi han ser folk rundt som har opplevd mye «drit og urettferdighet», og som nå har mistet enda et menneske som sto dem nær.
Han kaller seg en ikke-troende.
– Men jeg har tro på mennesker. Jeg tenker at det finnes noe godt i alle mennesker, i hvert fall til det motsatte er bevist, da. Det er det vi må prøve å se etter. Vi er veldig flink til å lete etter ulikheter hos hverandre. Jeg synes vi bør bli flinkere til å se etter det er vi har til felles, og bygge videre på det. Å bidra til det tror jeg er noe av det viktigste jeg kan gjøre.
Når han går i kirkelige begravelser, møter han raskt formuleringer han opplever som fremmede.
– Det kan være så enkelt som at Fader vår eller salmene sier noe som oppleves litt fjernt for meg, som en ikke-troende. Men det er klart at jeg kan delta på noe som skjer i kirka, på samme måte som jeg kan gå inn i et tempel i Nepal. Det handler om respekt da. Folk må gjerne tro på Gud eller Allah, eller hva det nå er, men selv gjør jeg det ikke.
Vi er veldig flink til å lete til ulikheter hos hverandre. Jeg synes vi bør bli flinkere til å se etter det er vi har til felles, og bygge videre på det
Da han laget serien Petter uteligger og tigget på gata, opplevde han noen ganger at folk ville be for ham. Det synes han som oftest var helt greit. Men ikke alltid.
– Det var to ganger jeg synes folk dro det litt langt. Da var det noen som skulle frelse meg, og sa at hvis de fikk be for meg, så kom det her til å ordne seg: Hvis du velger å tro på Jesus, da blir du redda. Det synes jeg ikke er greit. Det er å gi folk en falsk forhåpning til spesielt sårbare mennesker.
Samtidig har han også sett at for noen blir det å finne en tro en del av redningen. Han tror det handler om å finne holdepunkter.
– Så hvis dette fungerer for noen, så er det ikke noe som er finere enn det. Men det at folk klarer å komme seg videre fra et sånt liv, det er veldig sammensatt. Det handler først og fremst om at man blir sett som en ressurs, får muligheter, og at man blir behandlet på en vanlig måte. At du har noe å gå til, noe å gjøre, og et fellesskap.
---
4 raske
- Gud er: Lite eksisterende i min hverdag. Men betyr mye for mange, og det har jeg stor respekt for.
- Jeg klarer meg ikke uten: Familien min.
- På gravsteinen min skal det stå: Det er altfor tidlig å bestemme.
- Boka alle må lese: Jeg elsker deg og finner deg uansett av Jon Gangdal.
---
Hallo i luken
Petter og José avtaler å treffes i et lydstudio snart, og musikeren fra Cuba går videre – mens en DJ i New York fortsatt henger med ham på mobilen.
Inne i gårdsrommet står Per Klarholm Næss i kjøkkenvinduet sitt, i første etasje, i hvit skjorte og en hvit øredobb i hvert øre.
Næss har noen tekstmeldinger han vil vise fram, og strekker seg ut vinduet og gir Nyquist telefonen sin. For etter at Næss i TV-serien fortalte at han trenger dyre medisiner, og at pengene ikke strekker til, har reaksjonene strømmet på. Det fleste har vært positive. Noen har vippset ham noe penger.
Næss fortalte nylig i et intervju med Erlik Oslo at han har nevrofibromatose, en medfødt, genetisk sykdom. Den gjør ham manisk depressiv, og det var under en depresjon, mens han var mye alene, at han ble rusavhengig.
– Heldigvis sluttet jeg med narkotika for tre og et halvt år siden, forteller han nå.
At han klarer seg, er mye takket være kjæledyrene hans – én hund og to katter. Det var også gjennom dem han fant et fast holdepunkt i å jobbe som frivillig på Dyrebeskyttelsens veterinærklinikk. Men frivillighet blir det ikke penger av, og for Næss er det utfordrende å få råd til medisinene han trenger.
Det Petter Nyquist aller mest håper å få til med serien sin, er å få vist fram utfordringer som dette, og slik kanskje bidra til å berede grunnen for politiske endringer.
– Jeg prøver å gi folk et innblikk i en verden de fleste er skjermet for. Og mange blir satt ut når de forstår hva slags økonomiske rammer menneskene her lever under. Dokumentaren kan være et sterkt medium for å få ting fram i lyset og få beslutningstakere til å ta noen grep og skape endring.
Familiefar og dokumentarskaper
Når Petter ikke er uteligger eller bor «der ingen vil bo», er han småbarnsfar på Kolsås i Bærum, med en gutt på 7 år og ei jente på 11 år. Og med en samboer, som han beskriver som utrolig tålmodig. For det er klart: Familien betaler en pris for engasjementet hans.
Det handler om å gi barna noen verdier da, og lære dem at selv om de er barn så er betydningsfulle mennesker som kan gjøre en liten forskjell for noen
– Hvordan opplever du det?
– Jeg ser at det noen ganger hadde vært deilig å skru av telefonen, eller ikke være så tilgjengelig. For det skjer jo noe til alle døgnets tider. Ofte på kvelder og i helger er det noen som vil prate. Og da er det ikke alltid like lett da, når du vet at noen er i en krisesituasjon, å la være å ta den telefonen som ringer. Men så står jeg der da, sammen med barna mine, på fotballkamp, eller hva det nå er...
– Hva gjør du da?
– Jeg prøver å være mest mulig til stede for barna mine når jeg er hjemme. Det er klart engasjementet mitt også påvirker dem, men så hører det med at dette også innebærer mye fint. For eksempel har de fått en sterk relasjon til en del mennesker gjennom det jeg gjør, og blir med i bursdagene deres og slikt.
For noen uker siden foreslo hans sju år gamle sønn Marius at familien skulle bake muffins og dele ut til folk på gata.
– Det handler om å gi dem noen verdier da, og lære dem at selv om de er barn så er de betydningsfulle mennesker som kan gjøre en liten forskjell for noen.
– Har du opplevd at noen stiller spørsmålstegn ved engasjementet ditt, og om du utnytter sårbare?
– Jeg har vært borte i det, helt klart.
– Hva sier du da?
– De får jo mene det. Men for meg er dette et engasjement og en lidenskap, mer enn en jobb.