T-banen stopper på endestasjonen Sognsvann. Den bruser og noen av dørene åpnes. Tre-fire stykker kommer ut av den avlange boksen. Dørene lukkes igjen. Det går noen sekunder.

Så åpnes en av dørene i bakerste vogn. En fomlende stokk kommer til syne, og en skikkelse med allværsjakke, sekk og knæsjblå joggesko bak den. Skikkelsen er artisten Thomas Tvedt, kjent fra TV 2-programmet The Voice. Han fører stokken lett vibrerende i en halvsirkel foran seg mens han går bortover.

Så går vi rett til ulendt terreng.

Han fører stokken over røtter, steiner og blåbærlyng. Går på et lite tre, som akkurat føyer seg og lar han gå videre. Han smiler.

– Ønsker du noen ganger bare å ta sjansen på å gå deg vill?

– Jeg tar sjansen hver dag.

[ Rune Larsen om troen, skilsmissen og musikken ]

Ikke en naturens mann

Himmelen er bomull. Det er 16 grader og bregnene blafrer i vinden. Thomas vifter vekk en mygg fra haka.

– Det er ikke så mye mygg på vanlig sti, bemerker han.

– Er vel egentlig et bevis på at jeg ikke er helt sånn «natur».

Thomas og samboeren har kjøpt leilighet sammen, og er midt i flyttingen. Derfor var det «uaktuelt» å møtes hjemme hos dem. Nå innrømmer han at han tok litt hardt i, og at han heller ikke under innspillingen av The Voice lot filmteamet nærme seg dørstokken. De endte opp med å bruke regissørens hjem. Så nå tror folk i hennes nabolag at han bor med henne og familien på Ryen i Oslo.

Thomas er likevel fornøyd med dagens valg av lokasjon. Bildene framstiller han som en naturens mann.

Det blekner fort.

Like etter vi har satt oss ned på en benk ved vannet, ytrer han ønske om kaffe. Og gjerne et myggfritt sted.

Gliset er stort når han finner ut at Vårt Lands utsendte har bil. Vi kjører til nærmeste asfaltservering.

---

Thomas Tvedt

• Artist, master i musikkterapi og bachelor i klassisk sang og musikkpedagogikk.
• Kom på andreplass i musikk-konkurransen The Voice på TV 2. Planlegger turné og jobber med å gi ut egen musikk.
• 31 år.
• Fra Randaberg utenfor Stavanger. Bor i Oslo med samboeren Marita.
• Skal sitte i regjeringens NOU-utvalg som skal gjennomgå musikkfeltet. Utvalget skal se både institusjoner, organisasjoner, frivillighet, skapere, utøvere og virkemiddelapparatet i en sammenheng.

---

Var med i lovsangsteam

Nå sitter han trygt ved et kafebord, dog fortsatt ute, men med brostein under føttene. Myggen er borte, men noen frekke småfugler forsyner seg smått av baksten hans.

– Vi var to da, som vokste opp. Jeg er født i 92 og så er Lotte, søsteren min, født i 94. Vi tenkte ikke over det da, men etter å ha flyttet til Oslo innså vi hvor heldige vi var som vokste opp i hus med hage. Med gangvei utenfor, der alle biler kjører sakte og ingen kjører på deg.

Det var stille og rolig. De gjorde som alle andre barn. Syklet, tok svømmeknappen.

– Jeg liker godt å tenke tilbake på det.

Thomas har ikke vokst opp i et særlig religiøst hjem. Men han utfoldet seg musikalsk i flere menigheter på Randaberg. Blant annet var han med i et lovsangsteam.

– Når noen spør om jeg er kristen eller religiøs, så tenker jeg, hva mener du med det? Hvis svaret da er om jeg opplever at det er noe mer her, så er det ja.

– Men hvis spørsmålet er om jeg har funnet Gud i de såkalte gudsordene som står i Bibelen, eller i de menneskeskapte ideologiene, tankesettene og ideene våre om Gud, så er svaret nei.

[ Stoltenberg: – Eg er skeptisk til menneske som er skråsikre, fordi dei blir lett ekstremistar ]

Ingen gudsopplevelse

31-åringen er mer opptatt av erfaringen av Gud eller «you name it». Ikke bare ideen om det.

– Jeg vil heller erfare det selv, enn at noen har sagt at sånn er det.

Han har egentlig aldri hatt noen gudsopplevelse i religiøse sammenhenger.

– Og jeg identifiserer meg på ingen måte med alt det rare som både kristendommen og andre verdensreligioner gjør av syke ting i Guds navn, sier han, og fortsetter i et stadig høyere stemmeleie:

– Tenk at vi til og med dreper i Guds navn. Hele gjengen. Uansett hvilken religion, holder vi på med det.

– Gud kan ikke defineres av folk

Thomas sier han bruker lite tid på å gruble over eksistensen og meningen med livet. Likevel plumper han ut med:

– Jeg har alltid vært opptatt av, uten at jeg har hatt ord for det hele veien, det aspektet ved tilværelsen som ikke er. Det som noen kaller Gud, eller det guddommelige, det som mange ikke kaller for noe. Men det de får kontakt med når de hører på musikk, drømmer seg vekk, eller glemmer alt det skvalderet de fleste av oss går og tenker på hele tiden.

Han mener mange leter etter det guddommelige hos andre, i ting, i idéer, eller i en bok.

– Jeg tror mer og mer at hvis Gud finnes, noe som er større enn oss, så har det jo ingenting med en fysisk destinasjon å gjøre. Om noe, så er det i alt, og ikke reservert for noen spesielt heldige når de dør.

[ – En dag kom jeg hjem fra skolen. Og så var ikke mamma der ]

Eget univers

I musikkmiljøet Thomas ble en del av i Oslo, var meditasjon populært, og han endte med å ta et halvt års kurs i en meditasjonsform som sprang ut fra samme meditasjonsform som flere i The Beatles holdt på med.

– Mange mediterer, av ymse grunner. Målet her var å «finne» eller «bli oppmerksom på» det guddommelige. Sånn som jeg forteller det nå, høres det jo litt rart og teit ut, men det var veldig mye fint i det. Og mye jeg opplevde som sant.

Som å akseptere alt som det er. Ikke være noen annen enn den du faktisk er, og forstå hvem og hva du faktisk er. At du er universet, forklarer han.

Jeg har alltid vært opptatt av, uten at jeg har hatt ord for det hele veien, det aspektet ved tilværelsen som ikke er. Det som noen kaller Gud, eller det guddommelige, det som mange ikke kaller for noe.

—  Thomas Tvedt

Det hviler en ro og tilstedeværelse over Thomas.

– Hvor lang tid har du?

– Så lenge du trenger, svarer han.

I starten handlet meditasjon om å telle minutter. Nå ser han på det som en holdning.

For eksempel midt i hverdagskaoset. T-banene er forsinket. Han kommer seg ikke hjem, og må finne en praktisk løsning.

– Da er vi jo lært opp til å tenke. I slike situasjoner prøver jeg heller å fokusere på delen inni meg som er helt stille, der det ikke finnes ord.

En portal til Gud

Da opplever han at det dukker opp en løsning.

– Og når jeg virkelig er her som kroppen min er, sier han, og viser med hendene sine.

– Og er bevisst på det som er – og da mener jeg ikke alt som skjer rundt meg, det jeg hører, føler og lukter – men opplevelsen av hva som er igjen når alt kjatteret i hodet stopper og det blir stille.

Eller enda mer presist, utdyper han:

– Når jeg er oppmerksom på det stille rommet som er rundt alt tankekaoset … Den opplevelsen er for meg en ekte inngang eller portal til Gud.

– Men det betyr jo ingenting at jeg sier det. Det er jo noe helt annet enn å erfare det selv.

Vendepunkt

Thomas forteller om to vendepunkt i livet. Ett da han møtte Marita.

– Jeg har lenge tenkt at jeg er skrudd sammen så rart at jeg kan ikke være sammen med noen. Noen dager er jeg i godt humør, andre dager vil jeg bare være i fred og spille fløyte på et rom. Det er ingen som vil være sammen med det. Men med henne så har jeg skjønt at jo, hun vil det. Hun sier det.

Det andre vendepunktet var da han kom på andreplass i The Voice tidligere i år. Han har fått god respons for musikken sin før, men denne gangen ble faktaene harde.

– Med tanke på å ha musikk som levebrød, så var det et vendepunkt. Dette går faktisk. Ikke bare fordi jeg vil, men fordi folk vil. Folk vil det nesten mer enn meg.

Sigvart

Nesten en halv million har hørt Thomas’ versjon av Sigvart Dagslands «Endelig heil». Internasjonale fans skriver at sangen treffer noe i dem, selv om de ikke forstår noe av den rogalandske dialekten. Senere fikk han dele scene med forbildet sitt.

– Hvordan var det å synge med Sigvart Dagsland?

– Jeg blir sjelden starstruck. Jeg har litt sånn forakt for det. Men da han ringte og spurte om jeg ville være med. Da sa Marita at jeg ble litt rar.

Han reiste seg opp, la hendene på håret til kjæresten og sa: «Nå ringer Sigvart Dagsland her, jeg må gå og snakke med han inne på soverommet».

– Det var kjempegøy å få synge med ham. Men også det at han spurte, tok jeg som et stort kompliment. Jeg tror ikke han hadde spurt hvis han syntes det var dårlig. Eller hvis han ikke likte det.

Artisten Thomas Tvedt

Thomas ble historisk som den første blinde deltakeren på The Voice på verdensbasis. Noe av det første han sa etter å ha sunget for dommerne som satt med ryggen til, var at dette var en ekte «blind audition».

– Du bruker mye selvironi og humor rundt det å være blind. Hvorfor det?

– Som liten merket jeg at voksne syntes det var gøy. Det er også avvæpnende. Men jeg har blitt veldig bevisst på når jeg skal bruke det.

På The Voice ville det vært rart om dommerne ikke fikk vite det, siden TV-seerne allerede hadde fått vite det gjennom reportasjen før sangen, forklarer han.

– Så jeg måtte få satt det på kartet. Men så var jeg ferdig med det.

Han forklarer at all humoren er en del av «underholdningspakken artisten Thomas Tvedt».

– Det er jo ikke sånn at jeg tuller med det hele tiden.

Mer gøy

31-åringen tror likevel verden hadde vært et mye bedre sted hvis folk hadde tatt seg tid til å gjøre mer av det de synes er gøy, som de bare får glede ut av.

– Vi er på vei i en helt skakkjørt retning der alt skal være effektivt og alt skal ha en gevinst.

– Hva gjør du da, som bare er for gøy?

– Jeg spiller fløyter. De er ikke kromatiske. Så du har liksom ikke så mange toner på dem. Så for å ha alle toner på dem så må du ha sykt mange fløyter.

Han lukker øynene, og bøyer hodet litt bakover, mens han teller lavt for seg selv:

– Sytten fløyter. Også har jeg ukulelen min og to munnspill. Og et piano. Så jeg har jo i hvert fall over 20 instrumenter.

[ – Jeg orket ikke lenger å presse fram Gud ]

Lei verden

– Du virker jo som en morsom, klok og positiv fyr. Når er du lei deg?

– Jeg kan bli veldig lei meg når verden i en eller annen variant påpeker at «du kan jo ikke se, du er jo ikke sånn som oss andre».

Spesielt de gangene han er sliten, går det hardt innpå ham.

– Da tenker jeg: Hvorfor gidder jeg? Den ene dagen står Norge og applauderer – du synger så fint. Dagen etter drar noen i den hvite mobilitetsstokken min for å «hjelpe meg» i en rulletrapp. Det er sånne store kontraster. Som jeg ofte opplever. Og det er trist. Ikke bare for min egen del.

Det enkleste er vanskeligst

Det verste han vet er når folk skal bestemme over andre.

– Det er jo noe fint med den egenskapen, men det tar litt overhånd iblant. Jeg kan bli sur når jeg ser på Kompani Lauritzen og befalet som tvinger folk til å gjøre noe. Så jeg har stor autoritetsforakt.

– Hva skyldes det?

– En sterk rettferdighetssans. Jeg blir fort provosert hvis noe er urettferdig. Der noen tror de vet best for meg. Eller skal pushe sin sannhet på meg.

– Har du opplevd det?

– Hele verden har en formening om hvordan det er å ikke se. Og vet hva som er best for deg.

Det er jo ikke de som ikke ser som lærer deg å bruke stokk. Det er jo de som ser, påpeker han.

– Og det finnes mange flinke seende, det er ikke et poeng å ta de. Men jeg tror forakten kommer derfra. At folk setter begrensninger på mine vegne. Det er jo jeg som skal sette de.

– Jeg fikk veldig lyst til å se deg i Kompani Lauritzen.

– Ja, skriv at jeg gjerne blir med på det. Det vanskeligste ville jo vært det enkleste. All den der marsjeringen, koordineringsgreiene der du er avhengig av å se hvordan folk står, kommer til å bli vanskelig.

Enten eller

Batteriene er fortsatt flate etter The Voice.

– Fordi det var så mye folk hele tiden. Som vil ha, skal ha, som får noe, som jeg gir noe til.

Thomas blir lidenskapelig opptatt av ting.

– Men hvis jeg ikke finner det jeg holder på med meningsfylt, kan jeg nesten blir deprimert. Så jeg er litt todelt. Jeg synes det er kjempegøy med musikk. Og lage show. Men så hater jeg å være sammen med folk. Eller, jeg hater ikke det, men jeg trenger å trekke meg tilbake.

Jeg tror meningen med livet er at man skal leve. Og jeg tror at veldig mange ikke egentlig gjør det

—  Thomas Tvedt

I familieselskap bidrar han enten sterkt til underholdningen, eller så sitter han bare og sier ingenting.

– Du snakker om dette med å finne mening i ting, men hva kan vi gi mening?

– Jeg tror meningen med livet er at man skal leve. Og jeg tror at veldig mange ikke egentlig gjør det.

– Hvordan da?

– Jeg tror at de fleste av oss, store deler av tiden, ikke lever i det hele tatt. Vi lever enten i fortiden eller i fremtiden. Det er sjelden at vi ikke planlegger det vi skal gjøre, tenker på det som skal skje, angrer på eller lei oss over noe som har skjedd.

Idet han dør, håper han å kunne se tilbake på livet sitt og si at han var tilstede der det skjedde.

– Jeg vil ikke ha brukt 85 år på å bekymre meg for alt som faktisk aldri gikk galt.

---

4 raske

• Gud er: Et ord med så mange forkvaklede konnotasjoner at det helt tar oppmerksomheten vår bort fra det guddommelige.
• Jeg klarer meg ikke uten: Musikk, kaffe, alenetid.
• På gravsteinen min skal det stå: Jeg får lyst til å svare «Drit og dra». Men det kan ikke stå det. Jeg kan ha et alvorlig forhold til ting, men samtidig driter jeg litt i det også. Når jeg dør er det jo det samme for meg hva som står der. Men jeg har jo skjønt at det ikke er det for alle andre. Så derfor prøver jeg å moderere meg litt. Men du ville kanskje ha et kort svar?
• Boka alle må lese: The Power of Now (Det er nå du lever) av Eckhart Tolle. Selv om det kan virke litt hippie.

---