– Jeg orket ikke lenger å presse fram Gud

– Så feiret vi påskemorgen. Vi begynte på natta, og så kom sola sakte, men sikkert inn. Da opplevde jeg det som at Jesus stod opp i mitt indre.

Oskar Nordbø sitter i den beige sofaen i kollektivet han deler med seks andre. Det er høyt under taket og lyse vegger. Stukkatur pryder overgangen mellom vegg og tak, og en nyere lysekrone, kanskje fra IKEA, dingler fra rosetten. Gjennom sprossevinduene forteller rosa og gule murbygg om en svunnen tid i hovedstadens historie.

Musikeren har langt hår og skjegg, og skifter sittestilling annethvert minutt. Nå lener han seg engasjert fremover, mens han forteller om en retreat for flere år siden, på Bjärka-Säby, den svenske Pingstkyrkan Linköpings retreat- og samlingssted.

– Men det var ikke sånn at det gikk fra mørke til lys, og så var det bare lys. Jeg hadde fremdeles et hull i brystet, masse angst og dårlig søvn.

Fra IMI-kirken i Stavanger til en ortodoks-inspirert gudstjeneste i nabolandet, med hull i brystet og panikk i kroppen. Hvordan ble denne veien til, og hvor skulle han gå videre?

La oss dra tilbake i tid.

Gud og Julenissen

Oskar Nordbø var kanskje fem, kanskje seks år, da han jevnlig engasjerte en kamerat i diskusjoner om tro. Nordbø argumenterte for at Gud fantes, mens kompisen forsøkte å overbevise ham om at Julenissen eksisterte.

Ingen av dem lyktes.

Han smiler av historien.

– Jeg var jo veldig kristen, om jeg kan si det sånn. Jeg snakket gjerne med andre barn om troen min, men bare de som var interessert i å diskutere det.

På fritiden var han engasjert i IMI-kirken, som han regnet som sitt åndelige hjem. Kirken er tilknyttet misjonsorganisasjonen Normisjon.

Her ble han døpt som tenåring, før konfirmasjonen.

Slik Nordbø husker det, måtte menigheten få tak i en fisketank fra en fiskeforhandler før dåpen, slik at de kunne gjennomføre voksendåp med full neddykking.

I tillegg til å engasjere seg i menigheten, dro han på de fleste kristne leirene han kom over.

Savnet erfaringer av tro

Tenårene var preget av musikk. Sammen med noen venner dannet han bandet «Gud og de» – et lovsangsband fullt av vokalister, ifølge Nordbø. Han forteller at alle hadde planer om å bli musikere, og at det ble mye kniving om hvem som fikk spille og synge hvilke sanger.

– Den store diskusjonen var hvem som skulle spille «Blessed be your name», som var den mest populære lovsangen på den tida.

Da tenåringen etter hvert begynte å dra på fest med venner, ble han samtidig mindre aktiv i kirka. Selv følte han at han levde et slags dobbeltliv.

– Jeg hadde mange spørsmål om tro. De fantes i meg, men jeg vet ikke om jeg helt forstod hva jeg lurte på. Jeg kjente bare at det var en konflikt.

Når han tenker tilbake, undrer han om konflikten kanskje oppstod fordi han i liten grad selv hadde tatt valget om å tro. Det ble bare sånn.

– Det var kanskje min måte å få anerkjennelse og føle at jeg var inkludert på. Men jeg savnet en egen troserfaring.

Han opplevde IMI-kirken som en erfaringsbasert kirke hvor mange følte Gud veldig sterkt og synlig, forteller han.

For ham var det annerledes.

---

Oskar Nordbø

• 31 år.
• Musiker.
• Fra Stavanger, bor i Oslo.
• Februar 2023 utga han sitt andre album «The Dog-Headed Saint».

---

Følte han mistet identiteten

– Jeg følte at det kristne livet ga meg mye dårlig samvittighet. Jeg stilte meg selv spørsmål om hvorfor jeg måtte følge visse regler, og leve på en viss måte.

Da Nordbø gikk musikklinja på en kristen folkehøgskole, med sigarett i munnviken og spillende på det han selv kaller «forferdelige coverlåter», følte han seg som en ekte musiker.

En musiker med mange store spørsmål om tro og tvil.

Midt i folkehøgskole-bobla ble det nødvendig for ham å ta spørsmålene på alvor. Han landet på at han ikke lenger kunne være kristen.

Det føltes både krevende og viktig å fortelle de jevnaldrende vennene fra IMI-kirken at han ikke lenger trodde på Gud.

– Men så sa jeg det til de andre vennene mine etterpå, de som ikke er kristne. Jeg trodde det skulle bli en god ting, litt sånn «nå er jeg endelig lik dere».

Det ble ikke slik.

– Jeg følte i stedet at jeg mistet identiteten min. Jeg hadde alltid vært «kristne Oskar», så det føltes som et tap. Hvem var jeg nå?

«Jeg prøver å bli popstjerne».

Han dro til hovedstaden for å «begynne på studiet der jeg skulle bli voksen», som musikeren selv formulerer det. Målet var å få seg en jobb og deretter begynne på «selve livet».

– Så du kunne ikke studere musikk og samtidig være voksen?

– Nei, jeg hadde nok en tanke om at det ikke gikk. For det første var det innbilsk. Og å si at du skal drive med musikk, og så går det ikke... Det er kleint.

De siste årene har han svart ærlig når folk spør hva han driver med:

«Jeg prøver å bli popstjerne».

Og allerede som student på samfunnsøkonomi brukte han mer tid og krefter på bandet enn på studiet. Ingen av delene gikk likevel så bra som han ønsket.

Nordbø omtaler studieårene som tunge, med mye tristhet og tomhet.

Han lette etter noe som kunne gi mening i livet. Etter at et forhold tok slutt, opplevde musikeren at mørket tok til med full kraft. Den eksistensielle lengselen som hadde vært der hele livet, overveldet ham.

Satte sin lit til helvete

– Nå fantes ikke Gud, og jeg kunne ikke presse fram kjærligheten. Angsten kom som en bøddel, det føltes som det var døden selv som banket på.

Tiden som kom beskriver han som fylt av angst. Han opplevde et fysisk hull i brystet, og strevde med å finne tilbake til egen identitet.

Han hadde problemer med å stole på seg selv og egne vurderinger i tiden etter bruddet.

Midt i krisen bestemte han seg for på nytt å undersøke om det gikk an å tro på Gud.

– Alt annet var irrelevant. Kjærligheten var over, jeg hadde sluttet i bandet, festingen ga ingen mening mer. Jeg følte meg som en hummer uten skall, totalt sårbar.

Jeg satte min lit til helvete i begynnelsen. Helvetet jeg opplevde var reelt, og på en måte ga det meg et håp om at det motsatte også fantes.

—  Oskar Nordbø

– Satte min lit til helvete

På et søndagsmøte i Filadelfiakirken i Oslo fikk han høre om et kollektiv som skulle startes. En slags klosterkommunitet for unge voksne i studier eller arbeid, med fellesskap og tidebønner.

– Jeg tenkte «jeg skal jo ingenting resten av livet, så jeg kan like gjerne prøve dette».

Det ble starten på veien videre.

Han flyttet inn i kommuniteten som den første av flere. I de to månedene han bodde der alene, hadde han jevnlige samtaler med en av lederne i Filadelfia.

– Hvis jeg skal fortelle om henne så begynner jeg å grine... Hun har betydd veldig mye for meg.

Han tar en pause, og løfter en hånd til øynene, tørker noen tårer.

Den første tiden i kommuniteten brukte Nordbø til å rydde i tanker, følelser og prosesser. Han våknet i panikk klokka fire om morgenen nesten hver dag, og kaller det «et helvete».

– Jeg satte min lit til helvete i begynnelsen. Helvetet jeg opplevde var reelt, og på en måte ga det meg et håp om at det motsatte også fantes.

Fra død til oppstandelse

Så kom påske-retreaten på Bjärka-Säby.

Den begynte på langfredag. Nordbø hadde forsøkt å tro på nytt i lengre tid, men troen kom ikke tilbake. Det som hadde gitt ham styrke og støtte som barn og ungdom, ga ham nå ingenting.

Han var sliten.

Under den flere timer lange ortodoks-inspirerte messen lukket han til slutt den svenske liturgiboka, og la den fra seg.

– Der kom en 26 år lang lengsel til sin konklusjon. Jesus var korsfestet, Gud var død, og sånn var det i mitt liv også. Det var slutt.

– Jeg ga opp. Jeg orket ikke lenger å forsøke å presse fram Gud, få ham til å finnes.

Lørdagen var tom.

Så kom påskedag med en erfaring han ikke hadde forventet.

Han forteller engasjert, legger håndflatene mot brystet.

– Det var et lys, på en måte. Jeg kjente på glede. Det var en erfaring av at Jesus stod opp i mitt indre, at oppstandelsen var reell og hadde betydning i mitt liv.

– Jeg kunne se folk i øynene igjen. Det var en skam som forsvant.

Den åndelige erfaringen ble ikke slik han hadde håpet og trodd. Han hadde ikke voldsomt sterke følelser og fysiske fornemmelser.

Da han ga slipp på sine forventninger til Gud, og sine forsøk på å få Gud til å finnes, så «kunne Gud trå frem slik han er», mener Nordbø.

– Det var en åpenbaring av påskemysteriet, og ikke noe fiksfakseri. Jeg ble invitert inn i virkeligheten: Gud dør og står opp igjen.

---

4 raske

• Gud er: Virkeligheten jeg er i.
• Jeg klarer meg ikke uten: Jeg forbeholder meg retten til å ikke svare på dette.
• På gravsteinen min skal det stå: «Ikkje stå her og glo». Neida, det blir sikkert noe annet.
• Boka alle må lese: «Norrlands akvavit» av Torgny Lindgren.

---

Ble ikke en dans på roser

Opplevelsen gjorde at den unge musikerens liv fikk en annen retning.

Samtidig er Nordbø opptatt av at hans erfaring av Guds nærvær ikke må tolkes som en slags fasit for hvordan troen skal være eller oppleves.

– Jeg er redd for at noen skal føle seg presset av min historie, på samme måte som jeg følte meg presset som barn og ungdom, av de som hadde erfaringer jeg ikke kjente meg igjen i.

Han påpeker at livet etterpå ikke har vært en dans på roser. Det fulgte år med spørsmål, angst og ulike prosesser.

– Det er mye jeg synes er komplisert fremdeles. Men tvilen er annerledes, jeg tviler ikke lenger på Guds eksistens.

Jeg er økumenisk i mitt hjerte, og kjenner meg i familie med kristne, uansett hva slags menighetsbakgrunn de har.

—  Oskar Nordbø

«Inshallah»

Han har gitt ut to album som handler om disse årene i livet hans.

Det siste, The Dog Headed Saint, florerer av bibelhistorier som Nordbø bruker aktivt for å tolke og finne mening i sitt eget liv.

Inspirasjonen til å lese Bibelen på denne måten fant han blant annet i den ortodokse kirken.

– Der er man ikke først og fremst opptatt av om det som står i Bibelen har skjedd eller ikke. Man leter etter visdom og livsvisdom i tekstene. Hva kan denne teksten bety for meg?

For tiden går Nordbø i en ortodoks menighet i Oslo, samtidig som han omtaler karismatikken som sin «guilty pleasure».

– Jeg er økumenisk i mitt hjerte, og kjenner meg i familie med kristne, uansett hva slags menighetsbakgrunn de har.

Ifølge ham er det et åpent spørsmål om han kommer til å konvertere til ortodoks kristendom eller ikke.

– Det er litt «inshallah».

Han smiler.

– Jeg liker godt uttrykket «inshallah», «hvis Gud vil», men det er noen som tror at jeg er muslim når jeg bruker det. Så da var det noen som tipset meg om «Deo volente», som betyr omtrent det samme.

Han mener det må være den karismatiske delen av ham som omfavner begrepet.

– Jeg vil jo gjerne leve litt «inshallah» – slik Gud vil.

[ Min tro: Luis fikk leve ]