Myndighetene tror ham ikke. Nå forteller han hvordan han ble kristen

Ali Mirvahabi Namin har fått avslag på asylsøknaden i Norge. Likevel fortsetter han å delta i demonstrasjoner til støtte for folket i Iran, og fortelle om troen på Jesus.

– Jesus er som en pappa for meg. Han er ikke som faren min i Iran.

Ali Mirvahabi Namin har søkt om asyl i Norge, og har fått avslag fra norske myndigheter. Fristen han fikk til å forlate landet, var 17. mai i år. Den seneste uka har det vært mye medieoppmerksomhet rundt saken hans.

Nå sitter han i den grå sofaen i leiligheten han deler med kona. På en hylle står det flere bilder i ramme. De er av ekteparet, blant annet i bunad og dress, og av norske venner.

På bordet foran oss ligger en bibel og et eksemplar av Det nye testamente, begge på farsi (persisk). Ifølge ham selv ble både han og ektefellen kristne mens de bodde i Iran.

Han hevder at han fikk en dom i Iran på fire og et halvt år for å ha forlatt islam, og at ekteparet deretter flyktet fra landet.

Utlendingsnemnda (UNE) mener forklaringen han har gitt omkring hendelser i Iran ikke er sannsynlig, og at det ikke er risiko for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep dersom han returnerer.

Selv er han svært redd for hva som kan skje hvis han må dra tilbake til hjemlandet.

Ali Mirvahabi

Ikke rom for spørsmål

– Jeg vokste opp i en veldig religiøs familie, sier Mirvahabi Namin.

Hele familien startet dagen med morgenbønn, og hver dag leste han i Koranen. Han kunne en del av den hellige teksten utenat, og fulgte alle bønnetider og ritualer.

Samtidig hadde han mange spørsmål om Gud og tro. Han syntes det var mye i islam, slik han kjente religionen, som var vanskelig å forstå.

– Hvorfor blir man straffet om man ikke gjør ting riktig?

Foreldrene var konservative muslimer som ikke satte pris på sønnens mange spørsmål, forteller han. Den unge gutten ble bedt om å fokusere på å lese Koranen og tro det som stod der. Han ble fortalt at spørsmål kunne føre ham bort fra Gud, ifølge Mirvahabi Namin.

– For meg var det motsatt. Hvis målet er å komme nærmere Gud, så må man også tørre å stille spørsmål om Gud.

– Hva gjorde du når du følte at du ikke kunne stille spørsmål hjemme?

– Det var vanskelig å stille spørsmål i nettverket rundt også. Alle ga de samme svarene, nesten automatisk. De sa «dette er sånn det er, les Koranen, vær trygg på den».

Han fant ikke det han lette etter i svarene han fikk.

---

Ali Mirvahabi Namin

  • 37 år
  • Fra Teheran i Iran
  • Gift
  • Har vært i Norge i fire år
  • Har fått avslag på søknad om asyl

---

Befriende studenttid

Spørsmålene om Gud og tro forsvant ikke selv om han ble eldre, men det var vanskelig å finne svar.

– Den informasjonen du får, er den de vil du skal ha. Bøkene du kan låne om jødedom og buddhisme på biblioteket, er bøker som er publisert i Iran.

Flere rapporter viser at det islamistiske regimet sensurerer hvilke nettsider som er tilgjengelige for folket. Internett-tilkoblingen er av varierende kvalitet.

Ali Mirvahabi

Mirvahabi Namin gestikulerer mens han prater, mest på farsi og litt på norsk. Språket har han lært av norske venner i menigheten han tilhører.

Han tenker tilbake på tiden som student. Da fikk han for første gang anledning til å leve nært på mennesker som ikke var konservative muslimer.

Han studerte i en by i nærheten av hovedstaden Teheran. Hit kom folk fra hele landet. Flere av dem var det han kaller «light-muslimer». De var troende, men ikke så opptatt av at kvinner skulle bruke hijab, at jenter og gutter skulle være atskilt, eller at man måtte unngå alkohol.

For Mirvahabi Namin var denne tiden befriende. Han møtte også ikke-troende, og oppdaget at det var fullt mulig å leve et godt liv, og være vennlig mot andre mennesker, selv om man ikke trodde på Gud.

Han bestemte seg for å fokusere på livet her og nå, og tok avstand fra fra tro, gudsfrykt og det han opplevde som undertrykkelse av mennesker i islam.

Han ville være ateist.

Jeg sa til henne: «Ikke ta med nye undertrykkende religioner inn i huset mitt. Hvorfor skulle dette være annerledes enn islam?»

Muslim på papiret – ateist i hjertet

Han tok et valg – men det var ikke et valg han kunne proklamere hjemme hos foreldrene. Iranske myndigheter ønsker ikke at muslimer skal konvertere til en annen tro. Arrestasjoner, overvåkning og annet press brukes for å unngå dette, ifølge Stefanusalliansen.

På papiret var Mirvahabi Namin derfor fremdeles muslim.

– Å være ateist var et valg jeg bare tok inni meg selv.

– Hvordan var det å leve på denne måten?

– Det føltes som et lappeteppe, jeg levde to liv. Et hjemme hos foreldrene mine, og et når jeg var ute.

«Sayed» er en tittel i islam som gis til menn som anses som direkte etterkommere av profeten Muhammed. En annen variant av «Sayed» er «Mir». «Mir» i navnet «Mirvahabi» viser, ifølge Mirvahabi Namin, til den samme tittelen.

– Tittelen har vært en byrde for meg. Det har vært krevende med alle forventningene om at jeg skulle være en ekstra god muslim, og et forbilde for andre, fordi jeg er «sayed».

Ali Mirvahabi Namin leser fra Bibelen på persisk.

Kristne venner

I kona Mohadeseh Peyvandi fant han en livspartner med et lignende syn på livet. Da noen venner ga henne en bibel da de var på besøk, ble ektemannen derfor overrasket og irritert.

– Jeg sa til henne: «Ikke ta med nye undertrykkende religioner inn i huset mitt. Hvorfor skulle dette være annerledes enn islam?».

Han ga tydelig uttrykk for at han ikke var interessert i å snakke med henne om kristendommen. Hun fortsatte å møte vennene og samtale med dem.

– Hun brukte all sin fritid på å lese i Bibelen og å snakke med vennene våre. Jeg sa at hun måtte tro det hun ville, så lenge hun holdt det borte fra meg.

Leste Bibelen i skjul

Nysgjerrigheten vokste likevel hos Mirvahabi Namin.

– Den motivasjonen og energien hun fikk av å lese og lære, gjorde at jeg ble nysgjerrig på hva hun fant i bøkene.

Kona ga uttrykk for at hun ønsket å bli kristen, og ville at mannen skulle ta det samme valget. Han sa nei.

Men i skjul leste han Bibelen når hun var ute av huset. Spørsmålene om Gud og tro ble tatt fram igjen. I omtrent et halvt år leste han i Bibelen uten å fortelle det til kona.

– Den Gud jeg lette etter med alle mine spørsmål, fant jeg i Jesus.

Mirvahabi Namin tar en pause, løfter hånda til ansiktet, og tørker bort et par tårer.

Han pleier ikke å gråte veldig ofte, forklarer han.

– Men når jeg snakker om Jesus, så kan jeg ikke la være.

---

4 raske

  • Gud er: Alt
  • Jeg klarer meg ikke uten: Kjærlighet
  • På gravsteinen min skal det stå: Ha tro på Gud
  • Boka alle må lese: Konvertittene av Stig Magne Heitman

---

Kristen – og dømt

Ekteparet begynte å gå på samlinger med de kristne vennene i Teheran. Møtene var korte, ifølge ham – de leste i Bibelen, ba sammen og forlot stedet, hele tiden i frykt for å bli oppdaget.

Ved hjelp av det som på farsi kalles en «filter-knekker», en hjelp til å komme gjennom internett-sensuren i Iran slik at man kan søke friere på nettet, fant Mirvahabi Namin videoer om Jesus og informasjon om kristendommen. Han ble mer og mer sikker på at dette var riktig for ham.

I hverdagen og ute blant folk levde ekteparet som muslimer. Hjemme, og i den lille gruppa, kunne de være åpent kristne.

Etter noen år ble de likevel oppdaget. Mirvahabi Namin hevder han ble dømt til fengsel i fire og et halvt år for å ha forlatt islam.

Ekteparet valgte å flykte fra landet, forteller han.

– Gud hjelper gjennom mennesker

De kom til Norge i 2019, ifølge Mirvahabi Namin.

Samme år ble de døpt.

DØPT: Ali Mirvahabi Namin og Mohadeseh Peyvandi ble døpt i Norge 2019. Vårt Land har sett attest fra Den norske kirke som bekrefter at dåpen ble gjennomført.

– I Iran, når du har konvertert og er kristen, så er du det med frykt hele tiden. Du kan ikke være åpen, ikke stille spørsmål. Her i Norge er det veldig annerledes. Å kunne føle ro, være fri, gå i kirka, snakke åpent med folk – det er en stor forskjell.

Etter hvert fant ekteparet veien til pinsemenigheten Fildadelfiakirken Drammen. Her møtte de mennesker som hjalp dem med bolig, jobb og fellesskap. Særlig én mann i menigheten har betydd mye for Mirvahabi Namin.

– Jeg tror at Gud hjelper mennesker gjennom andre mennesker, og jeg følte at denne mannen kom til oss fra Gud. Han kjente ikke oss, og vi kjente ikke ham. Jeg spurte hvorfor han ville hjelpe oss. Han sa at han følte at han skulle gjøre det.

Han legger til:

– Å hjelpe mennesker, det har jeg lært som kristen i Norge. Jeg lærte ikke det som muslim.

– Men det er jo en viktig del av persisk kultur å være gjestfri?

Ja, men det er forskjell på å være gjestfri og hjelpsom. Å være gjestfri er at hvis du banker på døra til huset mitt så inviterer jeg deg inn, ønsker deg velkommen og gir deg mat, og så går du etterpå. Å være hjelpsom er å aktivt se etter hvem som trenger hjelp, og høre hva du kan gjøre for å bidra. Vil du ha hjelp? Hvordan kan jeg hjelpe deg?

Den Gud jeg lette etter med alle mine spørsmål, fant jeg i Jesus.

Redd for regimets reaksjon

– Hvorfor er du kristen?

– Jeg hadde så mange spørsmål. Hele livet har jeg lett etter Gud, Bibelen, kristen tro og Jesus. Nå har jeg funnet ham.

Mirvahabi Namin forteller at troen på Jesus gir ham en ro i livet.

– Jesus hjelper meg, jeg føler meg trygg hos ham. På persisk har vi et uttrykk som det er litt vanskelig å oversette. Men jeg føler at... Jeg har et fjell bak meg. Gud beskytter meg.

I Norge har iraneren engasjert seg i politiske demonstrasjoner til støtte for folket i Iran, blant annet gateteater som skal vise hva regimet utsetter innbyggerne for. Demonstrasjonene blir arrangert gjennom Norsk-iransk råd, hvor han er aktivt medlem.

Markeringene i Norge ble flere i antall da de voldsomme protestene fant sted i Iran høsten 2022.

Mirvahabi Namin er synlig på bilder og videoer i ulike sosiale medier og flere nyhetskanaler. Han forteller at han er svært redd for at han vil få fengselsdom, eller i verste fall dødsstraff, dersom han sendes tilbake til Iran.

Norske myndigheter mener, etter å ha vurdert saken hans, at det ikke er sannsynlig at hans tro eller hans politiske aktivitet vil sette ham i fare dersom han drar tilbake.

Sender bibler til kristne iranere

– Nå jobber jeg med å sende bibler til Iran.

Han viser frem meldinger mellom seg selv og mennesker i Iran som har bedt om bibler på farsi.

Biblene printes i et annet land, og Mirvahabi Namin samarbeider med noen som sender biblene videre til dem som har bedt om det.

– Når noen tar kontakt så stiller jeg dem spørsmål om når de ble kristne, hvem de kjenner, hvilken menighet de hører til. Jeg vil vite om de faktisk er kristne, eller om det er noen myndighetspersoner som vil finne ut hvem som er involvert i å sende biblene.

Hvorfor gjør du dette når du vet at det kan føre til problemer hvis du må reise til Iran?

– Jeg føler at det er mitt kall å overbringe Jesus sitt budskap til andre. Hvis du finner noe godt, og det er noe du er glad i som kan hjelpe andre, så må du dele det, selv om det innebærer risiko.

Igjen kommer han tilbake til hjelpsomhet, som han mener han har lært av kristne venner i Norge.

– Jesus sier at kjærlighet er alt. Du må hjelpe hvis du kan.

Den 37 år gamle iraneren sier på østlandsdialekt:

– Vi kan ikke fortelle mennesker hvordan de skal leve livet sitt, vi kan bare bestemme om vi vil hjelpe dem eller ikke.

– Noen ganger risikerer man å betale en høy pris for hjelpen man gir.


Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Min tro