– I kirka forteller de deg at når du blir medlem så blir du familie. Men jeg lærte at familie er man bare mellom klokka 10 og 12 på søndag morgen, og kanskje noen timer på søndag og onsdag kveld. Resten av tiden er du på egen hånd.

Usha Reifsnider tenker tilbake på de første årene som kristen. Da hun ble døpt som 19-åring ba foreldrene henne om å dra hjemmefra. De kom til England fra India like før Usha ble født, og syntes det var forferdelig at datteren ville si fra seg sin hinduistiske tro og identitet.

De neste to årene var hun hjemløs og holdt til på gata. Samtidig var hun aktiv i en lokal menighet. Flere kjente situasjonen hennes, men ingen hjalp henne med å finne et sted å bo.

– Likevel sammenlignet jeg aldri livet mitt med livene til de hvite ungdommene i kirka.

– Hvorfor ikke?

– Jeg syntes ikke jeg hadde rett til det. Jeg hadde lest om forfølgelse i de kristne skriftene, og forventet ikke et enkelt liv. Uansett var frelsen viktigere enn alt det andre.

Lysbilder skapte misjonslyst

Vi sitter i et lyst rom på Fjellhaug Internasjonale Høgskole i Oslo. Vinduene er store, og sola treffer den hvite veggen bak Reifsnider. Om en stund skal hun ha andakt i kapellet. Hun er i Norge på en samling i Lausanne-bevegelsen, hvor hun er en av Europas to regionale direktører. Gårsdagen brukte hun i samtale og fellesskap med omtrent 50 kristne migrantledere.

– Det var fantastisk. De hadde mye fint å si om å leve i Norge, men sa også noe om det som var krevende.

Selv har hun også opplevd utfordringer med å være minoritetsperson. Det kommer vi tilbake til.

La oss først reise til 70-tallets England, til West Midlands, den engelske regionen rundt Birmingham.

Usha var ti år da en lærer på skolen inviterte henne og søsteren til å være med på søndagsskolen. Fordi lærere er en høyt respektert gruppe i hinduistisk kultur, sa foreldrene ja – og dermed fikk Usha kristen undervisning omtrent hver søndag.

En søndag kom en misjonær på besøk til søndagsskolen. Hun viste lysbilder for barna og fortalte om misjonslivet.

– På 1970-tallet var bilder av migranter på TV veldig negative, og på skolen lærte vi at indere var villmenn som bodde i jordhytter. På lysbildene var misjonæren i et asiatisk land sammen med mennesker med mørk hud, sånn som meg, og de underviste.

Ti år gamle Usha ble sjokkert og håpefull.

– Da tenkte jeg «jeg trenger ikke å jobbe på fabrikk, jeg skal bli misjonær».

---

Usha Reifsnider

• Er en av Lausannes to regiondirektører i Europa
• Doktorgrad i kulturantropologi/praktisk teologi
• Gift, to barn
• Bor i Oxford, England

---

«Kristendom er for hvite mennesker»

Året etterpå var hun på et kristent arrangement hvor alle ble oppfordret til å ta imot Jesus. Usha var blant dem som rakk opp hånda, og hun ble invitert fram til scenen. Her fikk hun en kristen bok – og beskjed om at hun måtte fortelle folk rundt seg at hun var blitt kristen.

– Jeg dro hjem og fortalte det til søsteren min, som sa «jeg har prøvd det, og det virker ikke».

Morens respons var annerledes.

– Hun sa «kristendom er for hvite mennesker. Vi er indere og vi er hinduer. Du fødes som hindu og dør som hindu».

Usha stod fast på at hun var kristen og trodde på Jesus.

– Moren min begynte å slå meg. Jeg gråt og forsøkte å stoppe henne.

Hun forteller at hun bøyde hodet i bønn til de hinduistiske gudene, som moren krevde. Uten lyd ba hun i stedet «Fader vår».

– Da jeg knelte, satte moren min foten mot bakhodet mitt. Jeg gråt, både fordi det gjorde vondt, men også fordi jeg tenkte at nå har jeg nettopp blitt kristen, og allerede har jeg brutt budene.

Moren tok fra henne Bibelen, og det ble slutt på søndagsskolemøtene, forteller Reifsnider.

[ Min tro: Lever i liturgien ]

Hjemløs konvertitt

Som tenåring begynte hun igjen å gå i kirka, denne gang uten at foreldrene visste det. Som 19-åring ble hun døpt.

Etter gudstjenesten gikk noen fra menigheten innom butikken til Ushas foreldre og fortalte dem at datteren var blitt døpt. Da hun kom hjem, bekreftet hun at hun var kristen. Foreldrene tok det svært tungt, og hun ble nødt til å flytte hjemmefra.

I kirka ble hun ønsket velkommen i fellesskapet, men ingen hjalp henne å finne bolig. I to år levde hun på gata. Samtidig ble hun stadig bedt om å dele vitnesbyrdet sitt i menigheten om hvordan hun gikk fra å være hindu til å bli kristen.

– I kirka vil vi gjerne at de som har konvertert skal si at «det gamle var dårlig, det nye er bra. Jeg var ond, men nå er jeg god, slik som deg».

Hun lærte hva som var forventet av henne, og hvilke deler av historien som ga henne bekreftelsen hun hadde behov for.

– Vi forteller historien på en spesiell måte. Og så bærer vi den historien i oss.

– Den blir sannheten, på et vis?

– Det var jo ikke en løgn. Men det var bare en del av sannheten. Det var mye annet som beveget seg i meg, som jeg ikke fikk satt ord på.

– De tenkte han hadde stukket av med hushjelpen

Etter hvert traff Reifsnider ektemannen, og sammen planla de å reise ut som misjonærer.

– Misjon ble på den tiden undervist fra et veldig vestlig perspektiv. Jeg skulle lære fra hvite personer å bli som dem, for å kunne forkynne for mennesker som meg selv. Det ga ingen mening.

Hun opplevde at det ikke var rom for å komme med kritikk eller stille spørsmål til undervisningen. Særlig var det vanskelig å kritisere ledelsen.

Da undervisningen var over, reiste ekteparet Reifsnider til Midtøsten for å misjonere.

– De eneste i Midtøsten som lignet på meg var hushjelper, sykepleiere og prostituerte. Mannen min er en hvit amerikaner, og når folk så oss sammen så tenkte de at han hadde stukket av med hushjelpen.

Hun opplevde det ofte vanskelig å komme i kontakt med de lokale. Men det mest utfordrende var relasjonen til de andre misjonærene.

For å bli godtatt av de lokale, valgte flere av de andre misjonærene å holde avstand til Reifsnider og familien.

Noen av dem henviste henne til kjøkkenet da misjonærene møttes til fellessamlinger – andre introduserte henne som hushjelpen sin da de dro sammen for å besøke lokale arabiske familier, forteller hun.

Hun opplevde det svært ubehagelig, men det var vanskelig å si imot. Til en viss grad godtok hun det.

– Vi tenker ikke på misjonærer som folk som har problemer med rasisme. Men mange har det.

Venninne eller hushjelp?

I bygningen der de bodde, bodde det også et tysk misjonærpar. Leiligheten deres lå i øverste etasje. Den var liten og upraktisk, og de fikk lite økonomisk støtte fra den tyske misjonsorganisasjonen.

For å hjelpe den tyske familien lagde Reifsnider av og til mat til dem og vasket klærne deres. De to kvinnene ble venner, og brukte mye tid sammen.

Da Reifsnider hadde bursdag, inviterte venninnen henne og barna med til hotellet for å bade. Reifsnider hadde da en tre år gammel sønn og en datter på noen måneder. Den tyske misjonæren hadde også et barn. De dro til hotellet, og mens venninnen gikk for å betale, stod Reifsnider ved bassenget med barna.

Hotelldirektøren gikk forbi dem og fnyste i sinne da han hørte sønnen kalle Reifsnider for «mamma».

Forundret, og med et visst ubehag, fortalte hun den tyske venninnen om direktørens reaksjon.

– Da svarte hun «åja, det er nok fordi jeg sa til hotellet at du er hushjelpen min. Da slipper jeg å betale for deg».

Stemmen dirrer når Reifsnider forteller, og hun lener seg fram over bordet. Hun setter pekefingeren hardt i bordplata flere ganger. Øynene er blanke.

– Så da sa jeg til henne «greit, jeg er hushjelpen din». Hun ville jeg skulle være med og bade, men jeg sa «nei, jeg er hushjelpen din».

– Det var så smertefullt, og er det fremdeles.

Mange år senere fant Reifsnider den tyske misjonæren på Facebook. Hun tok kontakt og minnet henne på hva hun hadde sagt den dagen ved bassenget. Misjonæren husket ikke hendelsen.

– Det betydde så lite for henne, så det var glemt. Men det fikk meg til å tenke på at jeg også kan ha såret folk uten å huske det selv.

Hun tenker tilbake på årene som misjonær i Midtøsten, og opplevelsen av å bli utestengt fra fellesskapet.

– Vi tror at Jesu etterfølgere ikke gjør slikt. Men vi er bare mennesker. Vi må anerkjenne den menneskelige svakhet, både i oss selv og i andre, og holde hverandre ansvarlige for denne.

---

4 raske

• Gud er: Kjærlighet
• Jeg klarer meg ikke uten: Guds hjelp
• På gravsteinen min skal det stå: Usha Unmuted
• Boka alle må lese: Den jeg skal skrive, med tittelen «Unmuted»

---

[ Var kristenruss i 1987: – Jeg spiste ikke krokanis på flere uker ]

Forstår foreldrene bedre

Reifsnider har de siste årene skrevet en doktoravhandling om hinduer som konverterer til kristen tro. Som kristen og tidligere hindu er hun selv en del av gruppen hun forsket på.

Da hun begynte med arbeidet gikk hun først til kristne pastorer for å høre hva de kunne si om saken.

– Det viser hvor vant vi er til å tenke på hvite menn som autoriteter. Jeg så dem til og med som autoritet på meg selv!

Hun ler, rister litt på hodet.

Så oppsøkte hun mennesker som hadde konvertert. Det var mange sterke historier om unge mennesker som måtte forlate familiene sine.

Det ble viktig for Reifsnider å lytte til familienes historier, i tillegg til konvertittenes.

– Det ble klart for meg at hinduisme handler mye om geografisk lokasjon og identitet. Du er hindu fordi du er født inn i en hinduistisk familie. Da jeg sa til foreldrene mine at jeg ville bli kristen, så hørte de «jeg vil ikke tilhøre dere, dere er ikke lenger min familie».

Hun fikk større forståelse for foreldrenes reaksjon.

Det hadde vært lite kontakt mellom Reifsnider og foreldrene etter at hun flyttet hjemmefra som 19-åring, noe hun, i forskningen sin, også fant ut var tilfelle for mange andre konvertitter.

Etter tjue år tok moren kontakt, og ba om å få komme på besøk. Da hun kom, ville hun gjerne gå på gudstjeneste.

Begge foreldrene ble etter hvert kristne. Reifsnider opplevde forsonende samtaler med dem begge.

Lenge håpte hun på en unnskyldning fra moren. Den kom ikke.

– Så opplevde jeg at Gud sa at jeg ikke skulle holde hennes synd mot henne. Jeg klarte å legge det bak meg. Men det ville være løgn å si at jeg aldri tenker på det som skjedde, eller at det ikke har påvirket meg.

Nå er begge foreldrene hennes døde. Det betyr mye for henne at de delte den kristne troen.

Å tro på mennesker

Usha Reifsnider har et verv som Co-Regional Director, regional direktør, for Lausanne i Europa. Rollen deler hun med en annen.

De er begge opptatt av at alle skal få komme til orde i det europeiske fellesskapet. Fokuset er særlig på migranter, minoriteter og kvinner.

– Jeg har båret dette med meg hele livet, sier Reifsnider.

Hun viser til opplevelsen av å være annerledes, å ikke bli hørt, sett eller regnet med. Hendelsen ved bassenget i Midtøsten er bare ett eksempel. Gjennom arbeidet i Lausanne ønsker hun å bidra til at alle menneskers stemmer får lyde.

Reifsnider nøler ikke et øyeblikk når hun får spørsmål om hvordan kristne kan skape fellesskap der alle opplever seg inkludert.

Hun retter seg opp i ryggen, stemmen er stødig.

– Når noen forteller deg hva de har opplevd, da må du tro på dem.

[ Pastor om nestleder-avgang: – Et sterkt signal til Frikirken ]