Håper å bli helgen

Lederen for Norges Unge Katolikker Vivian Phan ser fram til å bli en helgen i himmelen. Helvete er ikke noe for henne.

Vivian Phan dypper hendene i vievann. Hun korser seg. Vanligvis pleier hun også å knele når hun går inn i kirken, men det gjør hun ikke denne gangen. Hun har skadet ankelen. Og selv om hun er for stolt til å gå med krykker, får stoltheten et lite knekk i form av at et knel blir nødt til å bli en bukk.

Det er naturlig å møte lederen for Norges Unge Katolikker (Nuk) inne i St. Olav domkirke i Oslo. Kirken er ikke bare inngangsporten til nabolaget i Akersveien kjent som «Det lille Vatikanet», det er stedet Nuk-lederen kaller sitt «andre hjem. Det er ikke bare en kjærlig bemerkning, men en geografisk sannhet.

Inne i kirken, overvært av helgener som henger langstrakt på langsidene av kirken, tenker den unge katolske lederen for seg selv «Jeg skal bli en helgen jeg og». Kanskje bare ikke en helgen slik du tenker.

---

Vivian Phan

  • Leder for Norges Unge Katolikker
  • Ble valgt som organisasjonens leder på landsmøtet i september.
  • 24 år
  • Bor i Oslo, oppvokst på Skjetten i Lillestrøm kommune.
  • Mastergrad i organisasjon og ledelse ved Universitetet i Oslo

---

Guds hjem

Etter at Phan har forlatt kirken, byr hun på en guidet tur av nabolaget der hun tilbringer mye av sin hverdag. Tvers overfor domkirken ligger skolen St. Sunniva, hvor Phan arbeider som vikarlærer. Lenger opp i gata ligger kontoret til Nuk, hvor hun nå er leder. I tillegg er hun menighetsarbeider i kirken. To av engasjementene fikk hun på én og samme uke.

– Det ble plutselig mye som skjedde oppi den gata der, sier Phan.

– Det var så underlig at alt skjedde på en gang. Jeg tenkte at det ikke kunne være noe annet enn Guds timing.

– Guds timing, ja. Tror du det finnes tilfeldigheter?

– Ehm. Ja. Men jeg tror også på Guds plan.

– Som et løst rammeverk?

– Det er jo veldig deterministisk å tenke at mitt liv allerede er forhåndsplanlagt idet jeg blir født. Jeg tror det er en rekke valg, enten om jeg blir ledet av Gud eller djevelen, som jeg har friheten til å ta, og så åpner det seg nye handlingsrom ut ifra hvilket valg jeg tar. Så jeg tror ikke det er en helt fastsatt rute som man tar, men heller at stien blir til mens jeg går den.

Vivian Phan. Leder. Norges Unge Katolikker.

Kaninhull og kneling

Stien Vivian Phan er på har ledet henne stadig dypere ned i det Phan kaller «et kaninhull», med positive fortegn. At det skulle bli slik, var ikke alltid like åpenbart.

– I mine tidlige tenåringsår måtte mine foreldre tvinge meg til kirken eller katekesen, sier Phan.

Det var først i konfirmanttiden at Phan begynte å tenke seriøst og mye om det å være katolsk.

– Jeg tenkte at hvis jeg først skal være katolsk i voksen alder, må jeg vite hva jeg samtykker til.

– Du hadde ikke lyst til å gå i kirken før dette?

– Hvis du er prepubertal, så vil du sove om morgenen. Du vil ikke til kirken, for det er kjedelig. Spesielt hvis man ikke kjenner til leddene i messen, som var tilfellet for meg.

– Hvilke ting var det du ikke forstod?

– Jeg tenkte at dette med kneling var pussig. Ingen andre kirkesamfunn kneler vel så mye som vi gjør? Hvorfor kneler vi? Hva er nødvendig med denne knelingen?

Det er ikke den såre ankelen til Phan som snakker. Phan kanaliserer seg selv som tenåring. I dag liker hun å knele i kirken. Det handler om å gjøre seg ydmyk, å ta imot Gud og å vise respekt for Jesu Kristi legeme.

– Det har ikke alltid vært sånn at jeg har stått fram og stolt sagt at jeg er katolikk. Det handler om at man ofte får ladete responser, som gjør at man ofte ikke gidder bryet.

—  Vivian Phan

Ung og katolsk

Selv om Phan i sine tidlige tenåringsår ikke ønsket å gå i kirken, følte hun aldri at det som barn var unaturlig eller rart å gå i kirken på søndager, eller å være katolsk, for den saks skyld. Hun følte hun var trygt forankret i en katolsk identitet, og mener det kan ha noe å gjøre med at hun vokste opp på en mangfoldig plass: Skjetten i Lillestrøm kommune.

– På barne- og ungdomsskolen var vi mange muslimer, og kristne fra ulike kirkesamfunn. Det var også et etnisk mangfold der. Jeg ble ikke uglesett for verken min religion eller etnisitet. Det kan ha bidratt til at jeg følte meg trygg på å gå i kirken hver uke.

Det hjalp også at Phans bestevenninne fra barne- og ungdomstiden var katolikk, og at de gikk i samme kirke.

– Det handler om å bygge opp ungdommer til å være trygge i sine katolske røtter.

Nå er det Nuk-lederen som snakker.

– Det har ikke alltid vært sånn at jeg har stått fram og stolt sagt at jeg er katolikk. Det handler om at man ofte får ladete responser, som gjør at man ofte ikke gidder bryet, forklarer den unge katolikken.

Vivian Phan. Leder. Norges Unge Katolikker.

– Flagget ikke troen

– Frykter du å måtte svare på mange spørsmål hvis du sier at du er katolsk?

– Ja. På veldig sekulære steder er det ofte man kan møte heving av øyenbryn for eksempel.

– Hevede øyenbryn?

– Ja, som at det er uforenlig å være katolsk og å være samfunnsviter.

Phan snakker om tiden på Universitetet i Oslo (UIO), der hun gikk internasjonale studier før hun tok en master i organisasjon og ledelse. Begge på Samfunnsvitenskapelig fakultet.

– På UIO snakket jeg ikke mye om at jeg var katolsk, for jeg var ikke så trygg som jeg er nå. Men det jeg hadde av problemer på UIO handlet ikke om min religion, men heller min etnisitet. Jeg følte jeg skilte meg sånn ut, og det var smertefullt. Det var ingen som hadde sett rart på meg for at jeg var vietnameser på Skjetten.

Phan sier at den første rasistiske bemerkningen hun noen gang fikk, kom første dagen på universitetet.

– En student sa at jeg var så flink til å snakke norsk. Jeg svarte avfeiende at jeg har jo bodd her i alle mine 18 år, og tenkte det la ballen død. Så svarte personen at det ikke så sånn ut. Da fikk jeg en følelse i magen som jeg aldri har hatt før.

Phan ringte sin storebror og gråt på telefonen etter møtet.

– Kan opplevelsen ha påvirket deg til å ikke flagge troen din?

– Ja, jeg hadde ikke lyst til å gi de noe mer materiale som kunne brukes til å få meg til å føle meg enda mer som en ‘outsider’.

– Jeg tror en direkte konsekvens av at jeg ikke følte meg bekvem i studiemiljøene, gjorde at jeg lente meg mer mot det katolske miljøet. Jeg følte meg ikke trygg eller hjemme på Blindern, og det endte med at jeg i større grad søkte kirken.

«La din vilje skje»

Phan har tidligere uttalt at hun følte på et kall eller et ansvar fra Gud om å bli NUK-leder, og at hun var motivert til å gjøre mer for Gud.

– Følte du at ikke gjorde nok for Gud på et tidspunkt?

Ja, det handler vel kanskje om det.

Det er ikke det at Phan ikke var aktiv som katolikk før hun ble NUK-leder. Siden konfirmasjonen har Phan vært aktiv i NUK, vært distriktsrepresentant, sittet i utvalg og deltatt på leir årlig.

– Men jeg kjente vel på at jeg har mer å gi, og følte meg voksen nok til å påta meg ansvaret. Det er en fin sang fra Adoremus (sangboka til Nuk, journ.anm.) som heter «Den vanskeligste bønnen», som blant annet inneholder ordene «la din vilje skje». Sangen sier at det er spennende når man ber sånn, fordi man aldri vet hva man får.

– Det siste året har jeg bedt «la din vilje skje», og før meg dit du tenker er rett for meg og din kirke. Slik føler jeg at jeg har kommet meg dit jeg er i dag.

Vivian Phan. Leder. Norges Unge Katolikker.

Tro og fellesskap

– Når er man nok i øynene til Gud?

– Jeg tror Gud alltid tenker at jeg er nok uansett til tross for mine mange mangler. Men det er det som er det store trikset: Vi blir tilgitt uansett.

Nuk-lederen tenker på spørsmålet.

– Når gjør jeg nok? Hvis jeg blir utbrent, så sier kanskje Gud til meg at jeg kan slappe av litt. Men jeg har ikke møtt veggen enda, så da tenker jeg at jeg bare holder på.

– Er han der når du møter veggen?

– Det tror jeg. Hvis jeg er så langt nede at jeg ikke hører Guds stemme så tydelig lenger, så vet jeg at jeg har det fellesskapet rundt meg som trengs for å løfte meg opp igjen.

Tror du man er avhengig av fellesskap i troa?

– Absolutt! 100 prosent. Den katolske kirke er veldig opptatt av fellesskapet fordi man vet at det er ikke lett å tro alene. Når man er alene med spørsmål er det vanlig å få tvil. Er man sammen kan man diskutere og finne løsninger på tvilen.

– Det er mange som tror vi ber til Jomfru Maria. Det gjør vi ikke. Vi ber om hennes forbønn.

—  Vivian Phan

Jesus og Maria

– Hvem er Jesus for deg?

– Den mest lojale følgesvennen. Jeg føler ikke at han vil forlate meg, og føler meg veldig trygg på at han er der for meg hele tiden.

– Jeg kjenner også på at nå når jeg sitter i intervju, så vil jeg at Den hellige ånd skal komme over meg, sende meg visdom slik at jeg kan velge ordene mine med omhu. Vi tror på den treenige Gud, så vi ber til alle tre.

På noten om hvem katolikker ber til, ønsker Phan å rette opp i en misforståelse.

– Det er mange som tror vi ber til jomfru Maria. Det gjør vi ikke. Vi ber om hennes forbønn.

Phan forklarer:

– Jeg tilber ikke Maria, men jeg anerkjenner at hun er en viktig person i hele den bibelske historien. Det var en grunn til at Gud valgte henne til å bære fram Jesus. Derfor ber vi om hennes forbønn: Kjære Maria, kan du sende dine bønner videre til din sønn?

– På hvilken måte kan jomfru Maria være en inspirasjon for deg?

– Jeg håper hun er en inspirasjon for alle mennesker. Det bør hun være. Hun er utrolig trofast i hennes tro og tillit til Gud og Guds plan. Såpass tillitsfull til Gud er noe jeg og ønsker å være. At jeg er klar til å ta fatt på alle utfordringer han måtte kaste på meg. Jomfru Maria var jo litt sånn «OK …». Altså, jeg tror hun ble overraska over nyheten, men så godtok hun det.

---

4 raske

  • Gud er: Det er et klisje svar, men kjærlighet.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Nei, kjærlighet det da.
  • På gravsteinen min skal det stå: Til vi sees igjen.
  • Boka alle må lese: Adoremus, Norges Unge Katolikkers sangbok

---

– Helvete er ikke for meg

– Tror du på helvete eller evig fordømmelse?

– Vi katolikkene har jo skriftemål og forbønn for våre avdøde, og tror også på skjærsilden hvor man renskes for sine synder.

Phan tenker litt ekstra på skjærsilden.

– Det er ingen som egentlig vet hvordan skjærsilden er. Det er ikke slik at noen kommer til skjærsilden og tilbake for å fortelle hvordan det var. Men vi tenker at det er der vi renskes for våre synder. Jeg ser for meg en høytrykksspyler jeg som bare «tssssch», sier Phan mens ho mimer en høytrykksspyler.

– Etter at det er ferdig, kan man innta paradis. Jeg tror på at det kan være et sted som helvete, at det er der Gud ikke er, men jeg lever i håpet om jeg ikke havner der.

– Du gidder ikke ta stilling til hvordan det kan se ut en gang?

– Nei!, sier Phan og ler høyt.

– That’s not for me, sier katolikken mens hun gjør en feiende håndbevegelse før hun banker i bordet to ganger.

Vivian Phan. Leder. Norges Unge Katolikker.

Vil bli helgen

– Tror du på mirakler?

– Ja, det har jo vært eksempler på det i Den katolske kirke. Men jeg har aldri opplevd det selv, for eksempel helbredelse. Foten min er fortsatt vond. Men jeg tror det kan skje.

– Hva er ditt forhold til helgener?

De er en inspirasjon. Man sier ofte at vårt endestopp er himmelen, og i himmelen er man en helgen. Vi er alle kalt til hellighet, så vårt endestopp er at vi alle skal bli helgener, sier Phan.

– Jeg lever i håpet om at jeg og blir en helgen en dag.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

VL anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Min tro