En kristen agnostiker

MIN TRO: Ann Jeanette Søndbø Ekberg valgte å forlate Pinsebevegelsen til fordel for Den katolske kirke. – Her kan jeg møte opp uten at det er veldig avhengig av meg og min tro til enhver tid.

– Jeg lengtet etter en eller annen opplevelse. Det kan si mer om meg enn om pinsemenigheten jeg gikk i. Men jeg ville ha noe som i større grad rommet noen objektive sannheter, som var vakkert, og som kunne la seg begrunne teologisk.

Ann Jeanette Søndbø Ekberg har alltid ansett seg selv som over snittet trossøkende. En ordentlig kirke-nerd. En som har hatt et kontinuerlig behov for å utforske hva tro og trosliv kan være.

34-åringen har nylig sagt opp stillingen som universitetslektor i religion til fordel for rollen som dialog- og diakoniansvarlig i den kristne organisasjonen Areopagos. De siste ti årene har hun flyttet mellom fire ulike land, giftet seg, født fire barn, tatt en mastergrad – og blitt katolikk.

Nå skal hun lande litt, tror hun. Og det passer det bra å gjøre på det nye kontoret i 3. etasje midt i Oslo sentrum. Fra de trange kontorlokalene skal hun drive med det Areopagos er mest kjent for: Dialog på tvers av ulike religioner, kulturer og livssyn.

Ann Jeanette Søndbø Ekberg. Ansvarlig for dialog og diakoni i Areopagos.

En søken etter svar

I likhet med så mange andre, starter også Ekbergs trosreise i barndommen, der hun tidlig ble introdusert for å løfte hendene i været, kunne lovsangen utenat og behandle menigheten som sin egen familie.

Foreldrene hadde nemlig blitt bitt av Jesusvekkelse-basillen, og hadde plantet en karismatisk trosmenighet i sentrum av Trondheim, der Ekberg vokste opp. Faren sa opp jobben som organist for å lede lovsangen i menigheten.

Selv om kirken var uavhengig og ikke tilhørte Pinsebevegelsen, hadde den mange gjenkjennelige elementer fra pinsekarismatikken. Det ble derfor naturlig å søke seg til andre pinsemenigheter da familien pakket flyttelasset og satte kursen mot Tønsberg.

Ekberg var nettopp blitt tenåring og ble raskt en del av det kristne ungdomsmiljøet. Hun søkte fellesskap og mening, men også teologiske svar. For hva ville det egentlig si å være kristen? Hva skal en kirke være, og hvilken rolle skal den ha i verden?

Heldigvis kunne pinsemenigheten tilby mang en diskusjon for den søkende tenåringen og alle spørsmålene hennes. Nesten like ofte som lovsangen dundret ut av kirkens høye vindusglass, ble ungdommene møtt med engasjement og velvillighet da de ville diskutere Gud, tro og bibel med de teologiske lederne.

19 år gammel tenkte Ekberg at Gud måtte kunne la seg studere. Han måtte kunne ses i kortene. Hun trengte en sikkerhetsventil, noe eller noen som kunne forklare ting på en mer akademisk måte. Teologien måtte være holdbar, tenkte hun.

På teologistudiene på MF vitenskapelig høyskole begravde Ekberg seg snart ned i alt som kunne gi svar på de mange spørsmålene om tro. Og jo flere svar hun fikk, jo flere spørsmål dukket opp.

Men noe lot seg simpelthen ikke besvare gjennom teologiforelesninger og bøker.

Ann Jeanette Søndbø Ekberg. Ansvarlig for dialog og diakoni i Areopagos.

Møtet med liturgien

Etter et år på MF leste Ekberg om Peter Halldorfs kirkefedre. Oppslukt i innholdet og sulten på mer, spurte hun Halldorf hvor og hvordan hun kunne få mer av det. «Flytt til Bjärka», svarte han kontant.

Ikke lenge etter tok hun med seg studiebøkene og flyttet til den økumeniske kommuniteten Bjärka-Säby i Sverige.

På Bjärka-Säby sto bønn og liturgi øverst på dagsorden stort sett døgnet rundt:

– Jeg hadde jo aldri før opplevd liturgi. Selv leste bønner var nytt for meg. Første gangen jeg leste Fader Vår tenkte jeg at den bønnen var skikkelig fin, og at dette også var en måte man kunne være kristen på.

Bjärka-Säby er driftet av pinsevenner, men er inspirert av liturgiske tradisjoner fra både de lutherske, men også de katolske og ortodokse samfunnene, forteller Ekberg.

Det å få ha noen faste rutiner som trosfellesskapet gjennomførte sammen, betød mye for Ekberg. Det gav en annen stødighet i troen, syntes hun. De liturgiske og sakramentale tradisjonene gav Ekberg et nytt blikk på hva en kirke kunne være.

Ann Jeanette Søndbø Ekberg. Ansvarlig for dialog og diakoni i Areopagos.

Gud i Italia og Syria

Etter oppholdet i Sverige, lurte Ekberg for alvor på om et klosterliv var noe hun var kalt til. Erfaringen fra Bjärka-Säby gav et blikk inn i hvordan et liv viet til Gud kunne se ut.

Og det måtte utforskes. En flybillett til Bergamo og Monastero di Bose i Nord-Italia ble bestilt, og livet i kloster kunne starte.

Ekberg syntes klosterlivet var både sterkt og oppløftende å være vitne til:

– Det var et eller annet ved det som jeg syntes var så attraktivt. Disse folka tok evangeliet så veldig på alvor.

Godt plassert på skolebenken på MF igjen, tikker det inn en mail i innboksen til Ekberg. Den var fra en av professorene, som skrev at det syrisk-ortodokse erkebispesetet trengte en praktikant, og lurte på om ikke 22-åringen ville reise.

– Fire uker senere var jeg på plass i Aleppo. Og verken jeg eller erkebiskopen hadde et helt tydelig bilde av hva jeg skulle bidra med, sier hun og ler.

På bispesetet bodde hun vegg i vegg med metropolitten i den eldre, ortodokse kirken. Og praktikanten ble snart innlemmet i lederskapets travle timeplan. Hun var med å arrangere religionsdialog, satt i møter med statsoverhoder, drev diakonalt arbeid, og bisto med dag-til dag virksomhet i menigheten.

– Det var en utrolig spennende og lærerik tid. Ikke minst å oppleve at historien blir så levende, og noe mindre mytisk enn den kanskje har vært før. Man går der Paulus har gått, lever i sivilisasjonens vugge. Jeg tror mange som reiser fra Nord-Europa til enten Midtøsten eller Sør-Europa får litt den samme følelsen. Her er det noe spesielt, liksom. Her trådte Gud inn i historien.

Ann Jeanette Søndbø Ekberg. Ansvarlig for dialog og diakoni i Areopagos.

To hjemløse kristne

Fortsatt pinsevenn på papiret, men stadig grublende og undrende, treffer Ekberg sin utkårede.

Det viser seg at også Sebastian Ekberg fra Stockholm hadde vandret på den sammen trosveien i flere år, fra pinsemenighet til en større søken etter mer sakramentale og liturgiske fellesskap.

Det nyforelskede paret finner raskt ut at de vil gifte seg. Men hvis de skal gå til alters og sverge trofasthet foran Gud, må de jo aller først finne ut hva slags kirke de ønsker å inngå ekteskap i.

De begynte å gå på kurs i den katolske menigheten i Lund for å lære om katolisismen. Skulle de konvertere, måtte de være sikre på hva de konverterte til.

– Vi var jo begge to både litt hjemløse, men veldig søkende. Så vi landet på at vi måtte sjekke ut Den katolske kirke litt grundigere.

Til slutt meldte de seg ut av Pinsebevegelsen og inn i Den katolske kirke, før bryllupet sto i en katolsk kirke i Lund.

---

Ann Jeanette Søndbø Ekberg

  • Ansvarlig for dialog og diakoni i Areopagos.
  • 34 år.
  • Religionshistoriker. Vokst opp som pinsevenn, konverterte til Den katolske kirke da hun var 25 år.
  • Gift med Sebastian, fire barn i alderen ett til sju år.

---

– Jeg kom hjem

– Å være katolikk er å være gjestfri. Kirken er et kjempestort hus der det er plass til meg, deg og alle andre. Det er det kirke handler om for meg.

Ekberg tar en slurk av den rykende kaffen, myser ut i kontoret hun nettopp har overtatt hos Areopagos, og fortsetter:

– Det er et bilde man ofte bruker i forbindelse med konvertering, som heter «å komme hjem». Det synes jeg passer fint. Jeg kom hjem, men jeg er ikke kommet frem, for vårt hjem er i himmelen. Jeg tror det betyr at vi ikke kan slå oss til ro, men må fortsette å gi tradisjonen videre.

Ekberg tror sakramentene er de fremste drivkreftene for troen, men også helgenene er avgjørende for katolikken:

– I sakramentene kroppsliggjøres nåden fra Gud, og gjennom den blir jeg med og i ham. Sakramentene er maten på ferden. Men man trenger ikke bare mat, man trenger også veivisere, helgener. Fremst av dem er Maria.

– Blir troa mindre personlig i møte med faste ritualer?

– Jeg opplever nok at jeg kan slappe av mer i Den katolske kirke. Jeg kan leve med min tilkortkommenhet. Her kan jeg møte opp uten at det er veldig avhengig av meg og min tro til enhver tid. For jeg tror jo ikke så mye alltid. Kirken tror for deg når du ikke tror selv. Det kan høres abstrakt og upersonlig ut, men handler jo om at troen er noe vi deler. Selv opplever jeg det som ekstremt konkret at tvil er ufarliggjort og helt normalt.

Selv om Ekberg opplever kirken som sitt eget hjem, og er opptatt av at barna hennes skal ha en katolsk oppvekst, er hun åpen om at hennes personlige tro ofte kan vakle:

– Jeg er nok litt av en kristen agnostiker. Men så er ikke tro og tvil motsetninger for meg. Noen ganger gir tro mening, andre ganger gir det ikke mening i det hele tatt. Alt dette er jo bare kognitiv virksomhet, og speiler ikke Guds store virkelighet der ute.

Troen er ikke bare opp til meg, den er en utstrakt hånd til meg

—  Ann Jeanette Søndbø Ekberg

Ekberg er ikke redd for tvilen, og forteller at den ikke er noe som truer hennes tilhørighet til kirken:

– Troen er jo først og fremst et møte. Jeg har møtt Jesus, jeg vet hvem han er. Ingen står uforandret igjen etter et møte med Jesus, heller ikke jeg. Jeg har møtt, derfor jeg fortsette å søke det møtet. Du tror kanskje ikke at Jesus er veien, kanskje heller ikke sannheten. Men du er ikke uforandret etter å ha møtt ham.

På langfredag er det alltid mange liturgier å feire i Den katolske kirke, gjerne hele dagen igjennom. Og det var nettopp på en langfredagsgudstjeneste at Ekberg opplevde det hun beskriver som et møte med Jesus:

– Det var en messe med et ekstremt langfredagsdrama: Mye svart, mye lyd og lukt. Jeg skjønte ikke hva som skjedde, men følte med ett at påsken og budskapet om at Jesus virkelig døde for meg, ble virkelig. Alt gav mening, og jeg ble fylt av en kjærlighet for alt som er godt. Det var som om jeg ett øyeblikk fikk lov til å låne Guds blikk på det han elsker høyest: Mennesket. Det gav meg et øyeblikk en nærmest overnaturlig fred.

---

4 raske

  • Gud er: Treenig kjærlighet.
  • Jeg klarer meg ikke uten: Jesusbønnen. Og pasta og vin.
  • På gravsteinen min skal det stå: «Som hun elsket».
  • Boka alle må lese: Slangeknuten av Francois Mauriac.

---

– Tro er også materielt

34-åringen understreker at selv om personlig tro er viktig for mange, er det ikke uten grunn at Den katolske kirkes 1,3 milliarder medlemmer stadig finner veien til messene, ritualene og det gjenkjennelige ved kirken:

– Mange av de verktøyene jeg har fått gjennom Den katolske kirke har hjulpet meg å finne en bærekraftig, kristen tro. Troen er ikke bare opp til meg, den er en utstrakt hånd til meg.

I hjemmet til Ekberg og ektemannen har de både ikoner og husalter. Det gjør det lettere å praktisere troen, også i hverdagssituasjoner, synes hun.

– Jeg ber ikke så ofte med ord når jeg er hjemme, men jeg ber ofte inni meg, og korser meg. Hvis jeg er sur og sint fordi barna har vært slitsomme, er det noe med at de fysiske tingene minner meg på hvem jeg er, og hvem jeg tilhører.

– Da kan alt gå bra.

Ann Jeanette Søndbø Ekberg. Ansvarlig for dialog og diakoni i Areopagos.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Min tro