– Det hender det tar av litt, og da går det utover stemmen. Men foreløpig har det ikke kommet noen begravelser denne uka, så da tok jeg den ut i går, sier sokneprest i Byåsen menighet, Steinar Leirvik.

«I går» er søndag, da Rosenborg vant 3–2 over Bodø/Glimt hjemme på Lerkendal stadion i Trondheim, i en kamp som kan vise seg å være avgjørende for hvem som går av med årets sølvmedalje i Eliteserien.

Sammen med 21.275 mennesker fulgte Leirvik oppgjøret fra tribunen – den best besøkte kampen i Norge på sju år.

Konfettikanoner kledde den trønderske høstkvelden i sølv allerede før kampen, og matchvinner Carlo Hose beskreiv i etterkant stemninga som bedre enn på Idrettsparken i København eller Stadion Rajko Mitić i Beograd.

Her, midt iblant supporterklubben Kjernen og de mest ihuga tilhengerne, føler Steinar Leirvik seg hjemme.

– Fotball er ikke religion, den sammenligninga er litt billig. Men det er fellesskap. Jeg er veldig interessert i fotball, og det er ei god avkobling.

Trøndere tar fotballen seriøst. Leirvik forteller at Rosenborg ofte kommer opp som tema i sjelesorgsamtaler, og han er ikke i tvil om at fotballinteressen er viktig for folkehelsa.

– For meg er det en del av å være et helt og vanlig menneske, og på den måten også en mer troverdig prest.

«RBK-presten»

Fotballinteressen har Leirvik hatt sida barndommen. Kjærligheten til RBK har han hjemmefra, gjennom to eldre brødre og faren, men han har også spilt fotball selv.

– Jeg ble aldri veldig god, men det var nå det man gjorde da.

Studietida tilbrakte han på Menighetsfakultetet – som nå heter MF vitenskapelig høyskole – og klokka to var det fast fotballkamp på Friggfeltet like utenfor campus.

– Det var fantastisk. Selv om jeg kanskje brukte litt for mye tid der, og litt for lite på lesesalen.

Da han flytta tilbake til Trondheim i 2000 gikk han til anskaffelse av sesongkort til Lerkendal, med fast plass sammen med supporterklubben Kjernen.

– Etter hvert skjønte vel folk at lidenskapen var ekte, og jeg ble dratt med inn i både Rosenborg Ballklub og Kjernen. Noen ganger har jeg vært prest i vielser og gravferd for mennesker i Rosenborg-familien.

Blant annet var det Leirvik som forrettet i begravelsen til Nils Arne Eggen da han gikk bort i januar i år. Han var også en av initiativtakerne bak Rosenborgs vedtak om å oppfordre til boikott av VM i Qatar.

Leirvik forteller at han stort sett ikke kan se noen motsetninger mellom å være prest og svoren fotballtilhenger. Sangene er imidlertid ikke alltid like verdig fremført …

– Kona mi synger jo til vanlig, og hun liker å si at «det ikke er sang dere driver med, Steinar – det er rauting». Det ikke er alle tekstene en prest kan synge med på, men for det meste går det greit. På en måte kan det kanskje minne litt om lovsang, i den forstand at innholdet kanskje er litt tynt, men innlevelsen desto større.

---

Steinar Leirvik

• Sokneprest i Byåsen menighet og medlem av supporterklubben Kjernen.
• 57 år.
• Gift.
• Utga i høst andaktsboka Ettertanker – pusterom for tro, håp og kjærlighet.

---

Et motmiddel for skumle tider

Denne høsten er Leirvik også aktuell med ei andaktsbok med tittelen Ettertanker – pusterom for tro, håp og kjærlighet. Boka er et resultat av et sabbatsår borte fra jobben.

– Jeg følte at jeg trengte å sette en fot i bakken med tanke på presteyrket, og se det fra nye perspektiver. Så hadde jeg et ønske om å skrive meg gjennom kirkeåret, Guds ord og noen av de menneskemøtene jeg har vært så heldig å få oppleve.

Noe av det beste ved å være prest er møtet med andre mennesker, sier Leirvik, og boka er et forsøk på å «foredle gullet» i disse møtene på en måte som kan gjøre dem tilgjengelige for andre.

– For det er veldig mye håp og trøst i de historiene.

[ Meiner Utanriksdepartementet feilinformerte Stortinget: – Frykteleg alvorleg ]

Leirvik synes vi lever i skumle tider. Valget i Brasil, krigen i Ukraina, millioner av mennesker på flukt, miljøkrise og ytre høyres fremvekst er noen av bekymringene Leirvik kan liste opp. Midt i alt dette er det menneskemøtene som gir håp.

– En familie som lar meg holde dåpsbarnet for eksempel, å kjenne barnehår mot kinnet … Jeg er jo en enkel mann og en enkel troende, men jeg tror jo at det skjer noe mer i dåpen enn hva man kan se.

Han beskriver presteyrket som en jobb hvor de små møtene blir store, og det er det han også forsøker å gjøre i boka: «Å lete etter storheten i det lille, nærheten i det hellige og det hellige i det nære».

Utsolgt

Boka ble utgitt på eget forlag i september, og denne uka kom et nytt opplag fra trykkeriet.

– Det er jo veldig stas. Ikke at det går noe butikk i det, men siden det ikke var noe forlag som ville ha den er det morsomt å vise at man kan få det til å gå rundt fra et kjellerlager på Strindheim.

Boka tar utgangspunkt i kirkeårets 70 merkedager, og dagenes tilhørende bibeltekster.

– Som prest hender det at man har det travelt, og man faller inn i noen faste mønstre og talepunkter. Jeg liker jo å holde det enkelt, og spøkefullt kaller jeg meg selv en typisk «Johannes 3,16-teolog».

Å få et år fri for å dykke ned i bibeltekstene med nye øyne har derfor vært et spennende og lærerikt prosjekt.

– Det er litt flaut å ha vært prest i 29 år før man tar kirkeåret skikkelig på alvor, men det siste året har jeg sett storheten og bredden i tekstene tydeligere enn før.

Leirvik understreker at boka ikke er ment som en teologisk utgreiing av tekstene. Snarere er de ment som et skråblikk. Noen ganger tar han bare utgangspunkt i én assosiasjon eller setning teksten, som han bygger videre på.

– Målet har vært å skrive på en måte som folk forstår. Ut ifra tilbakemeldingene virker det som om jeg greier å nå breiere enn bare de som er faste kirkegjengerne, og det gjør meg veldig glad.

---

4 raske

• Gud er: Nåde.
• Jeg klarer meg ikke uten: Øyne som smiler.
• På gravsteinen min skal det stå: «Takknemlig».
• Boka alle må lese: Ekko av Lena Lindgren.

---

– Gud er større

Å tilgjengeliggjøre hele kirkeåret for et breiere publikum innebærer også at man får en mer krevende jobb med å forkynne og forklare de mer krevende tekstene.

Leirvik forteller at han forleden var på besøk til en kvinne han ofte pleier å samtale med, og som hadde lest hele boka.

– Hun syntes den var veldig fin, helt til hun kom til historien om Abraham og Isak. Den gjorde henne veldig opprørt – ja, ordentlig sint. Hun syntes det var ugreit.

Leirvik innrømmer glatt at det er flere av bibeltekstene det ikke frister like mye å ta tak i. Tekster hvor han som menighetsprest kanskje ville vært fristet til å velge en annen lesetekst.

[ Tross kontroverser: Bethel fortsetter å inspirere norske karismatikere ]

Samtidig er han ikke typen til å vike unna, sier han, og mener at det også er et spørsmål om respekt for leseren. Å provosere er ikke noe mål i seg selv, men Leirvik sier at han ønsket å ta hele bredden i tekstene – og dermed på en måte også livet – på alvor.

Derfor prøver han også å være bevisst tvetydig. Ikke fordi han selv ikke har noen tydelige formeninger eller tro, men fordi han «tror på en gud som er større enn sitt eget hode». Derfor har han også stor respekt for at andre tolker og tror forskjellig.

– Da jeg var yngre syntes jeg det var litt stress, og skulle gjerne sett at folk var mer enige. Men nå er jeg mer avslappa på at andre trekker ulike konklusjoner. Vi er så forskjellige, livet og erfaringene våre er så forskjellige, at tekstene og budskapet naturligvis også treffer oss forskjellig. Det prøver jeg å være åpen for.

Den som snakker om Guds klare ord, de greier jeg ikke å forstå meg på. Jo mer jeg leser, jo mer forstår jeg hvor fjernt en del av det som står der er. Det er mye som ikke akkurat er trosstyrkende …

—  Steinar Leirvik

Styrker forkynnerkallet

– Hva tar du med deg fra dette prosjektet og tilbake til sokneprestjobben?

– Når jeg har lest mer enn vanlig får man jo også øynene opp for hvor mye «fælt» som står i Det gamle testamente. Det er jo mye som … Om det ikke skulle hatt 20 års aldersgrense, så burde det i hvert fall ikke leses av hvem som helst når som helst.

Det har ifølge Leirvik bidratt til å styrke ham i kallet, og gitt motivasjon og selvtillit til å ta plass i rolla som fortolker.

Han sier at å reflektere over bibeltekstene også har vært en påminnelse om viktigheten av å være ærlig i forkynnelsen, og at kristendommen ikke er noen «quick fix».

– De som snakker om Guds klare ord, de greier jeg ikke å forstå meg på. Jo mer jeg leser, jo mer forstår jeg hvor fjernt en del av det som står der er. Det er mye som ikke akkurat er trosstyrkende …

Halloween kan være en gave

Denne helgen feirer Den norske kirke allehelgensdag. Det er en flott dag å være prest, sier Leirvik.

En dag for å minnes «de som har gått foran», en dag for menneskemøter, håp og lystenning. Han tror dette er noe mange i dag etterlyser, og en mulighet for kirka til å nå breiere ut enn til de faste kirkegjengerne.

– Jeg så forleden at det hadde vært livssynsåpen allehelgensdagsmarkering, og da tenkte jeg «nå må kirka kjenne sin besøkelsestid», sier han.

I Byåsen arrangeres det to allehelgensgudstjenester denne helga. Én tar i større grad for seg teologien i det kristne håpet, den andre er mer allmenn, breiere og folkelig.

Det kan være frustrerende med halloween og kommersialiseringa av dagen, synes presten. Men kanskje kan det også være en gave, i den forstand at det blir mer oppmerksomhet rundt dagen, reflekterer han videre. Gudstjenestene er i hvert fall godt besøkt.

– Døden kler av oss, den gjør oss mer sårbar og naken. Da er det meningsfullt å være prest. I forkynnelsen kan den sårbarheten misbrukes, men den kan også brukes til å forkynne om nåden. Vi lever i ei nådeløs tid, og da er budskapet om nåden og kjærligheten fra en nådefull Gud det aller viktigste budskapet å spre.