– Det er lite rom for tvil i tro

MIN TRO: Karoline Andaur hadde sin første lederrolle i Norges Unge Katolikker, men da hun opplevde at organisasjonen ble mer konservativ trakk hun seg ut. Nå er hun generalsekretær i WWF Verdens naturfond, og tar med seg verdier fra troa i klimakampen.

Himmelen er i bevegelse. Skyene beveger seg fort over Haugesund. Langt ute på sjøen ser Karoline Andaur en ansamling av regntunge skyer. Det blir mørkere og mørkere. Noe er på gang.

Med skrekkblandet fryd tar Andaur på seg sitt røde oljehyre og gode støvler. Hun åpner utgangsdøren, og krysser eiendommen til bestemoren og bestefaren, bare et par meter fra deres eget hus. Bortenfor berg og knauser står fyrlykten på tuppen av en odde.

Dit skal hun.

Der skal hun se sjøen slå innover, smake saltet i ansiktet og høre måkene som seiler i vinden.

– Dette må man ha veldig respekt for, tenkte jeg alltid.

Slik beskriver Andaur forholdet hun hadde til naturen da hun vokste opp. En natur hun oppsøkte når følelsene var sterke. En natur som forsterket gleder og sorger. En natur hun fortsatt dras mot.

I dag bor Andaur i Oslo, hvor været er mindre dramatisk enn det hun er vant til fra Haugesund. Men som generalsekretær i WWF jobber hun tett på den dramatiske natur- og klimakrisen.

Men det var ikke selvsagt at det var her haugesunderen skulle ende opp.

Kirkens naturlige plass

På slutten av 60-tallet møtte en chilensk dame en norsk seilmann, og etter å ha flyttet til Norge kom broren etter på midten av 70-tallet. Denne broren er faren til Andaur. Etter å ha ankommet Norge, med kun to kofferter, ble han sammen med en norsk dame med italienske røtter. De fikk to barn, først en gutt, så ei jente – Karoline.

Ei jente som brukte mye av tiden sin med nesa i ungdomsromaner, sammen med venninner i fjæra eller i den katolske kirken i Haugesund.

Naturen i seg selv er vårt viktigste våpen mot klimaendringene

Bestefaren til Andaur var den første som ble døpt i denne kirken, og senere ble han kirkeassistent i samme menighet. Moren hadde også en aktiv menighetsrolle. For Andaur har det katolske fellesskapet alltid vært en helt naturlig del av henne.

– Vi var mye i kirken, og jeg satte aldri noe spørsmålstegn ved det.

Karoline Andaur er generalsekretær i WWF.

Hun vil ikke selv si at hun er vokst opp i et kristent hjem, i hvert fall ikke et slikt et som hun ser for seg når hun hører betegnelsen. Familien var på ingen måte konservativ, og de færreste rundt dem trodde at den såkalte «bestefar Basso» var kirkeassistent. Han var kjent for å være litt eksentrisk, gjøre spillopper og ikke var han fremmed for å trylle frem en sjokoladebit bak et øre eller to.

– Min tro har alltid gått mer på det å være et godt medmenneske, enn å følge Bibelen bokstavelig og ta del i ritualer, forteller Andaur.

Jeg tror ikke det finnes noe himmel eller helvete. Men at det er noe mer, det tror jeg

I menigheten var det et internasjonalt fellesskap, og fordi de ikke var så mange ble relasjonene sterke.

Den katolske menigheten skulle bli en døråpner for mer enn bare livet i Haugesund.

---

Karoline Andaur

  • Generalsekretær i WWF Verdens naturfond siden 2020
  • Jobbet i WWF siden 2009
  • Født og oppvokst i Haugesund, bodd i Oslo siden 2000
  • Sosialantropolog
  • Forlovet
  • 40 år

---

Dame med humør

Selv om kirken alltid har vært et naturlig sted for Andaur, følte hun seg likevel litt annerledes da hun valgte bort russefeiringer til fordel for katolske samlinger i hovedstaden.

– Jeg tok selv en aktiv lederrolle i «Sjuk», som vi kalte oss, forteller Andaur.

«Sjuk» sto for St. Josefs unge katolikker, og gjennom dette vervet fikk tenåringen reise og møte andre katolikker fra hele Norge. Leir på Mariaholm, nesten åtte timer i bil fra Haugesund, og ledertreningshelger i Bergen og Oslo.

– Jeg har alltid tatt lederrollen, og jeg har alltid sagt mine meninger.

Det var ikke bare i menigheten hun tok ansvar, det var også i venninnegjengen, og senere i arbeidslivet. Men lederrollen hun påtok seg var ikke påtrengende, ifølge venner. Det var noe trygt i utstrålingen hennes.

Karoline Andaur er generalsekretær i WWF.

Andaur har et humør med høye topper og dype daler, et temperament hun undres om hun har fått via sine chilenske gener. Hun blir ikke langsint, men er heller ikke vanskelig å irritere om hun tror hun har rett når andre mener det motsatte.

Om hun var sint på foreldrene sine da hun var liten pakket hun ofte kofferten full av bøker og kosebamsen, før hun flyttet demonstrativt inn hos besteforeldrene i nabohuset. Klær ble glemt, men det gjorde ikke så mye fordi hun kom raskt tilbake, og det tok ikke lange tiden før stemningen ble god igjen.

– Vi er en storfamilie som har likt å lage gode måltider, sitte lenge rundt bordet, og diskutere og prate høyt og lenge sammen.

Tre om Karoline Andaur

Drevet av rettferdighet

Ikke redd for å si ifra, konstruktiv og omsorgsfull.

Slik beskriver noen av Andaurs venner og kolleger henne. Rettferdighetssans er også et ord som går igjen.

– Å skrifte var aldri noe jeg følte meg hjemme i. Hvis jeg hadde gjort det jeg mente var rett, hvorfor skulle jeg skrifte da?

Da hun ble bedt om å skrifte, som sekstenåring på påskeleir, fikk hun likevel sitt sterkeste møte med troen.

– Jeg gikk for å skrifte, men sa rett ut til ungdomspresten at dette hadde jeg ikke noe behov for.

Jeg stilte ofte spørsmål ved det satte, men jeg opplevde ofte at kirken hadde dårlige svar

—  Karoline Andaur

Hun ble møtt med forståelse. Men siden hun tross alt hadde kommet for å skrifte, var det kanskje noe annet hun heller ville snakke om.

Den chilenske tanten, som kom til Norge på slutten av 60-tallet, hadde på dette tidspunktet fått alvorlig kreft. Skulle hun snakke med presten om dette, undret hun. Og det gjorde Andaur.

– Det å ha den samtalen og reflektere over noe så vanskelig ga meg veldig mye. Det var mitt første ordentlige møte med alvorlig sykdom.

– Hva tenker du om livet etter døden?

– Jeg tror ikke det finnes noe himmel eller helvete. Men at det er noe mer, det tror jeg.

---

4 raske

  • Gud er: Troen på at det finnes noe mer i denne verden enn grunnstoffer og atomer
  • Jeg klarer meg ikke uten: Samboeren og familien min. Og smeltet ost.
  • På gravsteinen min skal det stå: Det er altfor tidlig å si! Jeg har jo forhåpentligvis bare kommet halvveis i livet.
  • Boka alle må lese: På naturens skuldre – hvordan ti millioner arter redder livet ditt av Anne Sverdrup-Thygeson. Glimrende fortalt om hvorfor vi må spille på lag med naturen.

---

Trussel for kirken

Da Andaur ble ferdig på videregående flyttet hun til hovedstaden for å studere psykologi og sosialantropologi. Det tok ikke lang tid før hun fikk et nytt nettverk, og trakk seg ut av arbeidet i Norges Unge Katolikker.

Da hun opplevde at ungdomsorganisasjonen ble mer konservativ, ville ikke Andaur være aktiv i noe hun ikke selv kunne stå inne for lenger. At ikke kvinnelige prester ble akseptert i Den katolske kirke var én av sakene hun var uenig i.

Karoline Andaur er generalsekretær i WWF.

– Jeg stilte ofte spørsmål ved det satte, men jeg opplevde ofte at kirken hadde dårlige svar, forklarer Andaur.

Hun kan ikke komme på én god grunn til hvorfor kvinner ikke skal få være prester.

Verden er ikke svart-hvit, den er for det meste grå

—  Karoline Andaur

– Hva tenker du Den katolske kirke bør utfordres på?

– Jeg tenker den katolske kirken, og kristendommen generelt, bør utfordres på hvorfor ikke religionen skal utvikles i tråd med verdens dramatiske endringer. At man ikke ser at mange ting er sosiale strukturer skapt av menn fra langt tilbake, er en trussel mot kirken, svarer Andaur, og legger til:

– Tro handler mye om undring, men jeg opplever at det er lite rom for tvil i tro.

Fakta utelukker ikke tro

– Jeg har aldri hatt en karriereplan, og det mener jeg helt seriøst, prøver Andaur å overbevise om.

At hun har endt opp som generalsekretær for WWF, med lederansvar for mer enn 70 ansatte, skyldes ifølge henne tilfeldigheter.

Etter å ha fullført mastergraden i sosialantropologi begynte hun å jobbe i administrasjonen på Stortinget. Så begynte den meningssterke haugesunderen å kjede seg.

– Jeg ble lei av å ikke kunne mene noe som helst, så da søkte jeg på en jobb i WWF.

Utover Andaurs kjærlighet for naturen, og at Panda-logoen i sin tid var klistret på skolesekken hennes som et bevis på at hun var med i «Pandaklubben», hadde hun ikke noe annet forhold til den internasjonale organisasjonen.

Da hun ble tilbudt jobb, følte hun umiddelbart på en tilhørighet. Brikkene med engasjement, natur og rettferdighet falt på plass.

Det var i 2009, og elleve år senere ble hun leder for hele organisasjonen.

– Jeg jobber med å spre faktakunnskap, og det er mange ting som kan forklares vitenskapelig som likevel fornektes, derfor tror jeg det er viktig å fokusere på det vi kan og vet. Det vi vet er at vi står i en natur- og klimakrise.

Fra troen, inn i arbeidet, har Andaur tatt med seg rettferdighetssansen og undringen. For ifølge henne utelukker ikke fakta troen på noe større.

– Vi er for opptatt av motsetninger, alt skal stå i motsetning. Verden er ikke svart-hvit, den er for det meste grå.

Karoline Andaur er generalsekretær i WWF.

Tro på at det nytter

Fra Kvalen fyr, hvor sjøsprøyten pisket Andaur i fjeset på en stormfull dag, til debattprogrammer for å forsvare den samme naturen. Fra en praktisk og pragmatisk familie i Haugesund, med en mor som tok grønne valg, tar hun selv disse valgene i sin hverdag på Hasle i Oslo.

– Denne toppen er for eksempel arvet fra min bestemor, sier Andaur, mens hun rister lett i sin blå og hvitstripete piké.

I år er 28. juli datoen menneskeheten har brukt opp alle de biologiske ressursene som jorda greier å reprodusere i løpet av et helt år. Denne dagen kalles «Earth Overshoot Day», eller «jordas overforbruksdag» på norsk. Og hadde alle på jorda levd på den måten vi gjør i Norge, hadde man trengt 3,6 jordkloder.

– Har du klimaangst?

– Jeg har veldig lite angst generelt, og jeg har troa på at vi kan stoppe natur- og klimakrisen, og begynne med bærekraftig forvaltning av naturens goder og ressurser.

– Men hva må vi gjøre?

Naturen i seg selv er vårt viktigste våpen mot klimaendringene. For eksempel lagrer skogen masse karbon, og bekker i storbyer kan sikre oss mot oversvømmelser hvis det styrtregner, som vi vil oppleve mer av fremover.

Står stødig i sin sak

Hun mener alle må ta litt smartere valg i hverdagen, og at politikerne må ta det ansvaret de har. Det er ikke alle enig med henne i, og på sosiale medier møter hun høylytte meningsmotstandere.

– Det er ofte personangrep, og lite saklige diskusjoner. Rett og slett fordi folk har dårlige argumenter imot at vi står i en natur- og klimakrise.

– Er det tøft å stå i?

– Ja, det er det. Men jeg står så stødig i min sak at det meste preller av meg.

Andaur mener vi må kjempe for å nå 1,5 graders målet, slik at vinterstormene hun er vant til fra Haugesund, forblir der de hører hjemme, og ikke rammer andre byer og land som ikke er bygd for slikt vær.

– Det er en rettferdighetskamp, og målet er ambisiøst, men alternativet kan ikke være å gi opp.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Min tro