– Å si ja til kallet sitt, er det største privilegiet jeg har hatt i livet mitt, sier Ann-Helen Sperrud.

Nestlederen i Ungdom i Oppdrag (UiO) er klar i talen sin. Hun brenner for misjon og unge mennesker, og for at du skal bli bedre kjent med Jesus.

Hun drives hun av «passion», engasjement og følelser. Men det er imidlertid ikke alt.

Hun mener det er viktig å ha en rettesnor forbi de flyktige følelsene. For det finnes en objektiv sannhet i Gud.

Det er bare ett problem: Den har ikke lenger dagens generasjon unge kristne. Og faren ved det lyder som følger: Hvis du ikke står for noe, faller du for alt.

Det fikk hun selv erfare. Og lærdommen førte til en enorm befrielse.

Lørdag fylles Telenor Arena opp med tusenvis av unge kristne på den omstridde misjonskonferansen The Send. Frimodigheten mener hun er å finne nettopp der.

Oppskriften på engasjement

Forbi sovende reisende i lounge-sofaer, og turister som peser i munnbind, går Ann-Helen Sperrud og Vårt Lands utsendte innover Radisson Blu-hotellet ved siden av Gardermoen flyplass. Vi finner oss et avsidesliggende mørkt marmorbord, hvor det er som stillest.

Merkverdig nok, er det stillheten hun liker best. Innvendig er kroppen fylt med opplada krutt.

Med et navnesøk og et tastetrykk unna, dukker det raskt opp bilder av nestlederen på talerstolen. Når hennes ivrige fingerspisser treffer marmorbordet, er det ikke vanskelig å se for seg at talerstolen er hvor hun trives best.

– Hva er oppskriften på et brennende engasjement?

– Det har nok vært personlighet, og kanskje at jeg har vokst opp med mamma og pappa som har tatt ganske rå valg i livet sitt.

– Når de har hørt Guds kall, har de sagt ja til det. Jeg har hatt en opplevelse av Guds kall i livet mitt, og det tror jeg alle har. De ser bare annerledes ut, sier hun.

---

Ann-Helen Sperrud

• Tittel: Nestleder i Ungdom i Oppdrag (UiO)
• Alder: 40
• Bakgrunn: Født og oppvokst på Grimerud, i Råde og i Østfold. Utdannet sykepleier, jobbet som lærer og mental trener
• Sivil status: Gift med Eirik Sperrud, har tre barn og bor i Stange
• Aktuell med: Vært med å organisere misjonskonferansen The Send

---

Foreldre som smuglet bibler

Sperrud vokste opp med mor, far og to søsken på Grimerud, hovedsenteret for Ungdom i oppdrag (UiO) og hvor organisasjonen først ble etablert i 1975. Foreldrene var begge fulltidsarbeidere i misjonsorganisasjonen. Sperrud understreker:

– La oss ikke glemme at dette er på 70- og 80-tallet. Det var en tid hvor det var radikalt å jobbe slik. De var modige, rett og slett.

[ Møter hets etter kjønnsuttalelser: – Virker som folk endret mening da de så at jeg var kristen ]

Hun mimrer tilbake til ungdomsåra.

– Jeg vokste opp med historier om at de smuglet bibler. Det tenkte jeg var normalt – noe alle foreldre gjorde.

Sperrud ler, mens hun himler med øynene. Som 12-åring skjønte hun at det ikke var tilfelle. Oppveksten hennes var ganske spesiell.

Og selv om menighetslivet var nokså aktivt, var det Bibelen i morens fang og farens initierende og reflekterende samlingsstunder som ga grobunn for datterens driftige engasjement.

– Foreldrene mine er forbilder i livet mitt. Troen jeg så hjemme, er kanskje det som har formet meg mest, sier hun.

– Du sier de var tydelige. Hvordan definerer man det? Hvordan ser tydelighet ut?

– Jeg kunne se deres tro gjennom måten de levde livet sitt på. At de valgte å jobbe uten å få betalt. Det å hele tiden leve i tro, å leve overbevist om at det skulle gå.

Hun husker oppveksten som lykkelig. Sperrud hadde det som plommen i egget. Ingenting manglet.

Men som for enhver tenåring, snek løsrivelsen seg innpå. Da skulle engasjementet bli satt på prøve.

[ Ingen nedre aldersgrense for dåp av bekjennende kristne: – Jeg anerkjenner at barn har en sterk tro ]

En rappkjefta tenåring

Unge Sperrud viste seg å bli en rappkjefta tenåring. En sånn som ringte inn til NRK for å klage på dekningen av Israel-Palestina-konflikten. En som læreren ga ordet for å sparke opp stemningen når diskusjonsklimaet var labert.

– Jeg hadde et ekstremt temperament, mens mine søsken var eksemplariske. Jeg kunne virkelig eksplodere. I klasserommet endte vi aldri opp på samme side. Det var meg mot røkla hver gang.

Da var hun 16 år. Men engasjementet var flyktig – og følsomt.

Sperrud var nemlig god til å speile andre mennesker; å tilpasse seg ethvert menneskets ønske. Ville du bli med å danse, hadde hun ikke nølt - selv om hun hatet det.

Tanker om hvem hun var, smøg seg inn under tryggheten.

– Hvem er det som eier identiteten min? Hvem eier definisjonen av hvem jeg er? Hvem bestemmer min verdi?

---

4 raske

• Gud er: Alt
• Jeg klarer meg ikke uten: Jeg velger å ikke klare meg uten Bibelen
• På gravsteinen min skal det stå: Fullført løpet, bevart troen
• Boka alle må lese: Bibelen

---

[ Hun tar yoga inn i kirkerommet: – En kristen gudstjeneste ]

«Hva liker du, sånn egentlig?»

Ti år senere, 24 år gammel, møter hun seg selv i døra.

«Du vet jo ikke hvem du er», sier en dame.

Den unge Sperrud ler hånlig. Hun er scenevant, leder møter. Hvem kan tro at hun ikke vet hvem hun er og hva hun liker? Men damen gir seg ikke: «Fortell meg hva du liker å gjøre».

– Jeg skjønte at nå kan jeg lyve, men jeg visste at jeg egentlig ikke visste. Jeg hadde ikke et bevisst forhold til hvem jeg var. Jeg var hard utenpå, men usikker innvendig. Det var ikke en god kombinasjon.

Sperrud bestemte seg for å lage en liste med hva hun likte og ikke likte.

– Men altså, ingen er noen gang 100 prosent trygge i alle situasjoner. Jeg kan selvsagt fortsatt komme i situasjoner der jeg kjenner på usikkerhet, men nå vet jeg hvordan jeg finner tryggheten min.

Det skulle Gud hjelpe henne til å kjenne etter.

[ «Stigma», «frykt» og «vrangbilder». Dette sier unge om å dele tro på sosiale medier ]

Bortenfor følelser og «passion»

– Jeg har nok ikke denne intuisjonen som sitter i magen, fordi jeg har ganske mye «passion» og følelser. Men jeg kan ikke bygge identiteten min på hva jeg føler og tenker, sier Sperrud.

Noen må ha en objektiv sannhet utenfor henne selv, skjønte hun som tenåring, noen som sier at «dette er verdien min». Det å la seg forføre av enhver følelse, «passion» eller lyst, gjorde henne rådvill.

– Den som kan fortelle meg hvem jeg er, det er Gud. Det er han som kjenner meg aller best, sier hun.

– Det var rom for å være meg

Mye skjer rundt 14-årsalderen. Sperrud lærer om tilgivelsens kraft. For med kombinasjonen av følelser og samvittighet, er det noe som presser på.

Da hun har testet alle morens grenser, kommer hun krypende til korset.

– Jeg ba om jeg tilgivelse for at jeg var så vanskelig, sier hun, og ser episoden i et nytt lys nå.

– Her ba jeg egentlig om tilgivelse for at jeg er meg. Mamma husker ikke dette, men det betydde alt for meg, sier Sperrud.

En hotellansatt trekker for en gardin i Radisson Blu-loungen. Det er det eneste som gir lyd i rommet. Sperrud stopper opp, og tar seg selv i det.

Øyeblikket var avgjørende. Morens ord skulle lette 100 kilo av skuldrene hennes:

«Hvis du ikke kan være deg selv her, hvor kan du være det da?».

[ Ser et smalere rom for unges trosfrihet ]

Jesus og Bibelen er høyeste autoritet

– Det var rom for å være meg. Mamma og pappa tålte meg. Det er jeg usigelig takknemlig for, sier Sperrud

Foreldrene lærte henne å tilgi – og be om tilgivelse. Med tilgivelsens erkjennelse, skjønte hun hva det ville si å ta ansvar for sine valg og hvem man er.

– De lærte meg å ta ansvar for det jeg har gjort, og det er enda en kjepphest i livet for meg; At unge mennesker skal lære å ta ansvar for livet sitt. De ligger en enrom befrielse i å ta ansvar, sier hun.

Likevel har Sperrud balet med motstridende viljer, mellom Gud og seg selv. Da setter hun sin lit til Ham.

– Bibelen er den høyeste autoriteten i livet mitt. Dette høres ekstremt ut, men hvis Gud og jeg er uenige, så er det Han som har siste ordet, sier hun, og legger til.

– Han elsker meg mer enn jeg noen gang kan elske meg selv og andre. Han har faktisk omsorg for meg. Å velge å stole på at han vil mitt beste, men å bøye min vilje for Hans. Det er nok ikke så vanlig i dag, og noe vi ikke snakker så mye om.

Norgesturné i å be om tilgivelse

Denne tilgivelsens kraft traff henne som et slag i magen i tyveårene, og ble et vendepunkt.

– Jeg hadde en liste over hvem jeg skulle be om tilgivelse overfor, for å ta ansvar for hva jeg hadde gjort.

Sperrud la ut på en reise hun kaller «Norgesturnéen». Første stopp var familien, deretter venninnene.

– Det har vært forvandlingen i livet mitt. Det å få lov til å ta ansvar, og be om tilgivelse, få lov til å si at jeg er lei meg, sier hun, og tyr til refleksjonen.

– Hvordan jeg reagerer og hvordan jeg tar det, det kan jeg velge.

– Det er utrolig befriende å få lov til å eie sitt liv og sin historie. Det er ingenting som er mer modig enn det, og ingenting mer befriende.

[ Kommentar: The Send: Et møte om forandrer ]

Viderefører ansvarets lærdom til The Send

På lørdag smeller det med tusenvis av kristne ungdommer på Telenor Arena. Talerne er fylt opp like tett på programmet til The Send som i Vårt Lands spalter.

Som nestleder i UiO har Sperrud tatt ansvaret for korttidsmisjon og vært til stede på ledermøtene.

Sperrud brenner for at ungdom skal kunne leve ut sin tro, og være trygg på den.

Det er derimot ikke tilfelle, mener hun, og viser frem Lagets undersøkelse fra 2018. Kristne studenter vegrer seg mot å være åpne om sin egen tro, konkluderer den.

– Det sier noe om frimodigheten til kristne i Norge. Jeg håper at når vi samler så mange, vil det være en opplevelse at du ikke er alene som kristen.

– Å få lov til å si ja til utfordringer, bety en forskjell, og få lov til til å tro at det du gjør, betyr noe. Jeg håper The Send kan være en plattform hvor unge mennesker kan få utfordringer. At det kan gi dem frimodighet til å være tydelig i troen sin, sier hun.

[ Kun få dager til The Send braker løs ]

Å finne frimodighet

Det finnes ingen ny oppskrift for en ny tid, mener Sperrud. Jesus sitt svar er alltid det samme: Å si ja til ham. I Bibelen og Gud finnes den objektive sannheten, uansett hvor urettferdig eller fryktelig verden ser ut til å være, er Sperrud overbevist om. Derfor har hun troen på The Send.

UIO-nestlederen håper at ungdommene kan komme i kontakt med frimodigheten sin, og finne tilbake til det hun tror er den objektive sannheten.

– For i den postmoderne tidsalder finnes det ingen objektiv sannhet. Hvordan i alle dager finner du frihet da? spør hun.

– Før forholdt vi oss til rett og galt. Men hvis du selv velger hva som er rett og galt, flyter alt. Uten en objektiv sannhet måler du ikke synden opp mot noe. Da sitter du igjen med skam. Det virker som at den oppvoksende generasjonen forholder seg mer til skam enn synd.

En rettesnor forbi flyktige følelser

Derimot opplever hun ikke at dagens unge savner denne objektive sannheten i livet. Samtidig ser hun at denne generasjonen har endret hvordan å jakte på det gode liv.

– Jeg tror vi styres mer av følelser. Vi føler oss fram som at det som føles godt, er rett.

Det er ikke nødvendigvis riktig, mener hun, og parafraserer en mangeårige leder av UiO, Alv Magnus:

«Lykke er et biprodukt av rette valg, av gode valg».

– Vi jakter etter lykke, men lykke er egentlig et flyktig øyeblikk. Hvis jeg skal bygge mitt liv på følelser og la det lede meg, ender jeg «overalt», sier hun.

[ Megakirke er blitt Californias svar på Vatikanet: «En katolsk drøm på stereoider» ]

Å gå helhjerta inn for Jesus

The Send er debattert og diskutert, blant annet i herværende spalter. Mer konkret har diskusjonen sirkulert rundt hva det vil si å gå «all in» for Jesus.

– Det er å gå helhjerta inn for noe. Hvis du bruker de ordene, så var det akkurat det Jesus gjorde. Han ga absolutt alt, til det var ingenting igjen.

– Vennene hadde forlatt ham. Han var piska, slått og torturert til døde. Han ga livet sitt. Hvis ikke det er å gå all in, er det ingenting som er det, sier hun, men tar seg i at forventingene er vel høye.

– Det betyr ikke å bli korsfestet. Men det betyr å ta noen valg i livet som gir retning. Hvordan ser min etterfølgelse ut? Hva vil det si, for meg, å følge Jesus? Hvis min vilje krasjer med Gud sin, lar jeg Ham få siste ordet. Å si ja til det kallet han har for mitt liv, det er å følge etter Jesus.

– Kan ikke denne dedikasjonen gå på helsa løs?

– Å ta et valg på The Send er fint, og jeg tror å si «ja» til noe er veldig viktig. Så er det alle de valgene som kommer etterpå; å velge å leve det ut, som bestemmer om det blir en vei du går eller ikke.

– Å gå «all in» er for alle, men det kommer ikke til å se likt ut for alle. Vi er skrudd sammen ulikt, med ulike kapasiteter, personligheter og kall. Så nei, jeg tror at å følge Jesus faktisk er det beste i livet.

– Jeg håper masse unge mennesker kan ta nye standpunkter med Gud. Men det er veien etterpå som er det som bestemmer, og det kan bli fantastisk.