Fysikkprofessoren greide ikke tro på legemets oppstandelse. Så leste han Paulus

Hva er lys?

Det kommer fra lyspæra, fra sola, fra stjerner og fra hus og hjem når det mørkt ute. Men hva er det? En form for bølger? Eller noe helt annet?

I mange tiår var lyset gjenstand for studiene, undersøkelsene og tankene til fysikere verden over. Lyset ble sett på som nettopp bølger, før det plutselig ble bevist at det i enkelte tilfeller oppfører seg som partikler.

Så innførte den danske fysikeren Niels Bohr tanken om at de to måtene å se lys på måtte være komplementære. Komplementære i den forstand at det ikke nytter å si at lys er det ene eller det andre. Det handler om hvordan du studerer det. Noen metoder kan lære deg om hvordan lyset oppfører seg som en bølge, mens helt andre metoder viser deg at lyset definitivt er partikler.

Slik fysikken i dag ser på lys, ser Øyvind Grøn på verden.

– Jeg tenker det kanskje er slik at den materielle delen av verden er komplementær til den åndelige delen av verden, og at du må tilnærme deg de to delene ved hjelp av helt forskjellige metoder, forklarer han.

Han mener det ikke hjelper å lese en vitenskapsbok hvis du er nysgjerrig på Gud. Og Bibelen kan ikke hjelpe deg med å forstå fysikkens lover.

Det ene er materielt og det andre er åndelig.

Øyvind Grøn er en person som burde vite hva han snakker om. 78-åringen har undervist fysikk på høgskole- og universitetsnivå i en mannsalder og har de siste årene også vært innvalgt menighetsrådsleder i Bryn menighet i Bærum.

Men hvis vi spoler omtrent 60 år tilbake i tid, var det på ingen måte gitt at det var der han skulle havne.

Opplever bønn som viktig

Det begynte en julaften da Grøn var i slutten av tenårene. Fram til da hadde hverken familien eller han selv uttrykt noen spesiell interesse for tro eller religion. Julaften er en av årets mørkeste dager, men også sannsynligvis den dagen flest nordmenn ofrer det lille barnet i krybben en tanke. Det gjorde Grøn denne dagen.

Hjemme hos Øyvind Grøn hadde det oppstått en situasjon med det han kaller «misstemning» hvor han plutselig fikk et ønske om å be.

Han tok på seg skoene, gikk ut døra, og spaserte den ene kilometeren som lå mellom ham og Ullern kirke. Sent på kvelden på julaften var kirka naturlig nok stengt. Da stilte Grøn seg opp utenfor kirkedøra, og ba stille for seg selv.

– Det var den første bønnen jeg ba sånn ordentlig i mitt liv, forteller han.

Den kalde julebønnen ble det første steget på Øyvind Grøns reise mot det han én dag skulle definere som «en ukonvensjonell kristentro». For da han sto utenfor Ullern kirke i 1962, hadde han knapt nok en tro på noe som helst.

Jeg har mange jeg må be for, så det opplever jeg som veldig viktig

—  Øyvind Grøn

Nå har det gått mange år siden Øyvind Grøn ba sin første bønn. Én bønn har blitt til mange flere.

– Stort sett opplever jeg bønn som enveiskommunikasjon. Men det kan kanskje skje noe på en litt lengre tidsskala enn minutter, timer og dager.

Det var dette, at han kunne vende seg til noe stort med det han tenkte og bar på i håp om at det kunne lette, som bidro til at han etter en stund utviklet en tro rundt tjueårsalderen. Fra tid til annen fortsatte han å be bønner, selv om han så på sin egen tro som veldig skrøpelig.

I dag er det derimot ikke troens tilstand Grøn bekymrer seg mest for. Det er heller tilstandene til de han er gladest i. Etter ektefellen Margits brudd i ryggen i fjor sommer har han måttet legge helsearbeider til den lange CV-en sin. I tillegg har han tre voksne sønner som av ulike grunner har behov for helseoppfølging.

---

Øyvind Geelmuyden Grøn

• Professor emeritus i fysikk ved OsloMet og Universitetet i Oslo.
• 78 år
• Er utdannet meteorolog, lektor og fysiker med Einsteins relativitetsteori som spesialkompetanse.
• Menighetsrådsleder i Bryn menighet i Bærum.
• Gift med Margit, har fire voksne sønner.

---

– Det er mange som trenger den kraften som er i bønn, i det at vi ber for hverandre. Jeg har mange jeg må be for, så det opplever jeg som veldig viktig.

Han forsøker å gå en tur i ulendt terreng i omtrent en time hver dag. Da stopper han gjerne opp midt i skogen og ber en bønn der ute. Det synes han gjør godt.

– Noen ganger når jeg har vært ute i skogen, har min kone fortalt meg at hun har kjent at jeg ba for henne. Så det kan være noe der.

[ Åpenhjertig Sondre Bratland: – Å miste en kone er som å bli amputert ]

– Jeg velger å tro

Da Øyvind Grøn var kommet til den siste delen av militærtjenesten sin, befant seg i Bodø. Han kjente at mange måneder med slit hadde tæret på kroppen og han var ikke i like god form som han hadde vært.

En dag var han ute og løp sammen med medsoldatene sine med en stor sekk på ryggen. Det hadde regnet, og bakken var glatt og sølete. Idet han var så sliten at han nesten ikke klarte å sette den ene foten framfor den andre, mistet han fotfestet og datt på bakken så lang han var. Da han skulle til å banne:

– FAAA …, sa han, før han tok seg i det og avsluttet utropet med: -LLERA.

– Og ikke før jeg hadde sagt det, så kom kreftene tilbake. Umiddelbart, forteller Grøn.

Han så på hendelsen som intet annet enn et under. Hvorfor hadde kreftene kommet akkurat da? Han følte at det ikke var tilfeldig. Til dags dato er det den mest direkte åndelige opplevelsen Øyvind Grøn har hatt.

Selv om han ikke gikk på en eneste av gudstjenestene som ble arrangert av feltpresten, ble året som vernepliktig et slags vendepunkt. Fra kun å be bønner til noe han ikke forsto hva var, begynte han nå å skrive lange brev med sin eneste kristne venn fra tiden i Oslo.

Det ble igjen til lange samtaler om alt mellom himmel og jord da han kom tilbake til Oslo.

Øyvind Grøn tror det skjedde noe spesielt den gangen han valgte å ikke banne. Det som kanskje kan virke som en banal tilfeldighet, opplever han som et bevisst valg han tok.

Det var ikke Gud eller troen som fant ham for alle de årene siden. Det var han som valgte den.

– Jeg tror at verden på ett eller annet vis som vi ikke forstår, opprettholdes av Gud. Her møter vi mysteriet der fysikken må melde pass. Når jeg sier at jeg ikke skjønner dette, er det klart det går an å spørre om hvorfor jeg tror på det?

Den pensjonerte professoren har selv måttet finne ut av sin egen tro. Undring, refleksjoner, konflikter og løsninger. Midt i all undringen er det én ting han er sikker på: Han vil tro.

Jeg tror at verden på ett eller annet vis som vi ikke forstår, opprettholdes av Gud. Her møter vi mysteriet der fysikken må melde pass.

—  Øyvind Grøn

– Og hva er det som gjør at du vil tro?

– Jeg har nok opplevd kraften, men også håpet. Håpet om at det kan være hjelp å få når jeg ber.

Han synes også menneskelivet blir fattigere uten en kristen tro. Å tro at alt er tilfeldig, at alt er materie og for den saks skyld at alt er slutt når vi dør, mener han er fattigere enn en tro på at det finnes en åndelig virkelighet og en åndelig identitet som kan leve videre. Også når livet er over.

[ Thor Haavik vil gje historiske grunnar for at Jesus stod opp frå døden. Andre vil verne mysteriet ]

En åndelig oppstandelse

Etter militæret tok Grøn fatt på en ny studiehverdag i Oslo. Han prøvde å si trosbekjennelsen noen ganger, og opplevde at noen deler gikk fint. Han trodde jo på en skaper, en ånd, en hellig allmenn kirke. Men da han kom til de siste punktene sa det plutselig stopp.

– Legemets oppstandelse. Det hoppet jeg over. Det kunne ikke jeg, en fysikkstudent, si og mene.

Han spurte mange han kjente, både prester og andre kristne, om det var mulig å få en forklaring på dette med legemets oppstandelse. Var han nødt til å akseptere at mennesker skulle gjenoppstå i kjøtt og blod for å kunne kalle seg en kristen?

Grøn fikk ikke mange gode svar. Ikke før han spurte sin venn Tormod Vold, som er prest. Da fikk han beskjed om at han kunne sjekke hva Paulus skriver om liv og død i Første korinterbrev.

«Slik er det også med de dødes oppstandelse. Legemet blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd et sjelelig legeme, og det oppstår et åndelig legeme».

Slik skriver Paulus det. Og slik høres det ut når Øyvind Grøn formulerer det selv:

– Når vi dør er det legemet som står opp, like forskjellig fra det som døde som en plante er fra frøet som ble sådd. Det er et åndelig legeme som stiger opp. Det ble en kjempestor aha-opplevelse for meg, for da kan jeg si at jeg tror på legemets oppstandelse uten at det er i konflikt med fysikkens lover. Jeg hadde lest trosbekjennelsen for materielt.

Den materielle og den åndelige delen av verden er ikke det samme.

Ikke logisk å tro

– Går det an å bevise Gud?

– Nei.

Svaret kommer kontant og uten betenkningstid.

De fleste av oss kjenner til den pytagoreiske setningen fra lange timer på skolebenken. Kvadratet av den lengste siden i en rettvinklet trekant er lik summen av kvadratene til de to andre sidene. Det er en setning som kan bevises matematisk på en rekke ulike måter.

– Og da er det ikke lenger en trossak. Det gir ikke mening å si: «Jeg tror på den pytagoreiske setningen», underforstått at man kan la være å tro på den. Troen er derimot en prosess som må vedlikeholdes hele tiden fordi alternativet – at det ikke er slik man tror – alltid er en mulighet. Det vil det ikke lenger være hvis Gud kan bevises, mener han.

– Men er det logisk å tro på Gud?

– Nei. En logiker kunne fjernet troen min, ikke psykologisk, men logisk kunne den blitt eliminert.

[ Alf Gjøsund forteller om bruddet med Smiths venner ]

Journalisten prøver seg enda en gang:

– Men kan fysikken, i all sin kompleksitet, lære oss noe om Gud?

– Nei. Vi kan ikke bruke fysikken til å bli kjent med åndelige fenomener. Til det må vi bruke andre innfallsvinkler.

Han nevner lesing av hellige tekster, gode bøker og artikler, samtaler, gudstjeneste, nattverd, å høre en god preken, synge salmer sammen, og bønn. Slike ting mener han kan bidra.

Forstår mer av mennesker som lider

Selv om han understreker at han fremdeles er på en trosreise, tror Øyvind Grøn at han har greid å lande mer og mer med årene. Det er særlig behovet hans for bønn som fremdeles gjør seg bemerket.

– Jeg står oppe i situasjoner med mye sykdom hvor bønn blir viktig, men det er ikke avgjørende for troen. Jeg ville nok hatt den uansett, så det åndelige behovet mitt er nok mer avgjørende.

– Hvordan tror du den sykdomssituasjonen du står i har preget deg?

– Jeg tror ikke det har hatt betydning for troen, men troen har hatt betydning for at jeg har kunnet takle det på en ålreit måte.

Jeg kan godt tillate meg å tenke at det som skjer ikke er tilfeldig, men at det er en dyp mening under.

—  Øyvind Grøn

For det er ikke slik i Bibelen at troende mennesker blir lovet et liv uten lidelse.

– Jeg har opplevd å gå i Oslo og gråte, så jeg har vært gjennom slike faser – også på grunn av sykdom med barna. Det er kanskje viktig det også, for når en går gjennom noe sånt selv, kan en kanskje forstå mer av folk som lider.

Fysikken opererer med mange ulike begreper. En hypotese er en ordlagt tanke, vitenskap er det vi vet helt sikkert, mens en teori ligger et sted imellom. Men kanskje det er begrepet postulat som passer best når Øyvind Grøn beskriver sin egen tro.

For et postulat er en antakelse som en hel teori kan springe ut fra. Det er noe som ikke er bevist, men som likevel kan være byggestein for noe mye større.

– Jeg kan godt tillate meg å tenke at det som skjer ikke er tilfeldig, men at det er en dyp mening under. Den kan det være vanskelig å få øye på, men den har med det guddommelige å gjøre. Jeg tror kanskje det.

---

4 raske

• Gud er: God
• Jeg klarer meg ikke uten: Mat, drikke, søvn og aktivitet.
• På gravsteinen min skal det stå: Dypt savnet
• Boka alle må lese: Jeg er fristet til å si Det nye testamente.

---